Noe merkelig har skjedd i norsk miljøbevegelse. Stadig flere går med stjerner i øynene og salige smil. Det er ikke vakre fossefall, dype skoger eller Teslaer som begeistrer dem. De drømmer om avgifter. De mumler om «KAF», «skatteveksling» og «karbonavgift». Vi i Miljøpartiet De Grønne har også latt oss forføre. Hvordan kan noen bli så perverse at de blir betatt av en avgift?

Når vi diskuterer skatter og avgifter, er det lett å finne eksempler på at utformingen har mye å si for vår betalingsvilje og tillit til systemet. Ofte kan de være overraskende. For eksempel viser eksperimenter at en liten bot for å ikke plukke opp ungene i barnehagen kan redusere antallet som henter i tide, fordi de føler at de moralsk kan kjøpe seg fri.

Noen skatter og avgifter er mer populære enn andre. Design er ikke bare viktig når vi skal kjøpe mobiltelefon, en bil eller et par bukser. De siste årene har et voksende felt av økonomer kombinert økonomiske modeller med antropologisk og pyskologisk forskning for å undersøke hvordan vi kan designe økonomien og samfunnet for å fungere bedre, gjerne under fellesbetegnelsen «nudging».

Folk tjener på å forurense

Dette ser vi mange eksempler på i vårt eget land. For eksempel vekker bompenger stor forargelse – man ser bommen ved hver passering, og irriterer seg over pengetapet – mens inntektsskatten kan være populær når man får penger igjen på skatten. Slike erfaringer er ekstremt viktige i kampen mot farlig global oppvarming.

Regjeringen anerkjenner nemlig i dag, i alle fall i prinsippet, det samme som forskerne har sagt lenge: avgifter er et av de aller viktigste virkemidlene for å kutte utslipp på kort sikt. Norsk klimaforurensing øker, selv om vi i over 25 år har hatt som mål at den skal ned. En av grunnene til at den gjør det, er ganske enkelt at folk flest tjener godt på å forurense. Den største hindringen mot å endre dette er politisk. Å innføre nye avgifter er aldri populært, langt mindre når det ene regjeringspartiet ble grunnlagt for å bidra til «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep».

Det blir ikke lettere av at avgiftene må bli høyere og mer drastiske jo lenger vi venter med å kutte klimagassutslipp. Etter mange års somling og økende klimagassutslipp har både de blåblå og de rødgrønne gjort det svært vanskelig å nå klimamålene våre. Ifølge Steffen Kallbekken, økonom og fagleder ved Cicero senter for klimaforskning, må vi doble drivstoffprisen for å oppnå Norges egne klimamål. Det betyr at vi må innføre en avgiftsøkning på nærmere 15 kroner.

Små forslag – store følelser

De Grønne har vært klare på at vi mener prisen på fossil energi må opp til et nivå der den faktisk har ønsket effekt, men samtidig er det åpenbart at vi ikke kan innføre et så voldsomt prissjokk fra ett budsjett til det neste. Derfor har vi foreslått en økning på 5 kroner neste år. Det må imidlertid gis klare signaler om at avgiften skal videre oppover for å nå målene i 2030.

En 5 kroners økning i drivstoffavgiften er mye – det viser dagens diskusjon, der regjeringen krangler så busta fyker om forskjellen på 15 øre i avgift og en krone – selv om ingen av delene vil gi effekt. Dette er mindre enn de daglige variasjonene ved pumpa. Men som vi har sett vekker selv små forslag store følelser – og 5 kroner oppfattes jo derfor av mange som ekstremt. Så hvordan kan vi gjøre en så stor avgiftsøkning lettere å håndtere?

Det er ikke bare nivået på avgiften som kan gjøre at folk har vanskelig for å akseptere den. Mange mistenker også at avgifter bare blir innført for å skaffe penger til valgflesk, ikke for å endre adferd. Målet med en miljøavgift burde strengt tatt være å tjene så lite penger til statskassa som mulig, og endre folks adferd og derfor miljøproblemet mest mulig.

En annen kilde til skepsis er at avgiftene framstår som en permanent økning i levekostnadene, og ikke er en del av en endring av samfunnet. Dersom vi skal ta ideen om et «grønt skifte» på alvor, er målet at folk skal betale like lite eller mindre i avgifter enn før, når overgangen til et bærekraftig samfunn er komplett.

Klimabelønning

Det er denne typen utfordringer som ligger til grunn for forslagene til «karbonavgift til fordeling», som blant annet har blitt promotert av klimaforsker James Hansen. Det innebærer at man setter en avgift på karbon som deles rett ut igjen, og ikke går inn i det vanlige skattesystemet.

Denne typen avgift har blitt prøvd i forskjellige versjoner flere steder allerede, mest kjent er den i British Columbia, Canada, der Siv Jensen og Trine Skei Grande var på studietur i sommer. Deres modell er ingen renskåret versjon, men den har bidratt til 16 prosent reduksjon i klimautslippene så langt. Miljøpartiet De Grønne har nå lagt frem et forslag for Stortinget om å utrede en slik ordning i Norge.

Vi ønsker en utredning fordi vi stadig ikke mener vi har funnet fasiten på hva som vil fungere best i Norge. Men vårt foreløpige forslag har vi valgt å kalle «klimabelønning». Det innebærer ganske enkelt å innføre en økt drivstoffavgift som deles flatt ut igjen over skatteseddelen på slutten av året. I praksis betyr det at alle får igjen penger, uavhengig av om man eier en bil eller ikke, eller om man eier en fossilbil eller en bil som går på strøm eller biodrivstoff. Men jo mindre bensin og diesel du bruker selv, jo mer overskudd sitter du igjen med.

Det gir en ytterligere oppmuntring til å spare på drivstoffkostnadene. I tillegg ønsker vi å knytte refusjonen til antall hoder i husstanden. Da vil barnefamilier få relativt mer tilbakebetalt enn andre. Det må vurderes om det skal gis en ekstra kompensasjon til de som bor i mer grisgrendte strøk. Men med den raske utviklingen vi ser i batteriteknologi, så vil morgendagens elbil kunne dekke de fleste dagligbehovene til de fleste familier rundt om i landet.

Avgiftsinntektene går rett ut igjen

For De Grønnes del er det viktig at økninger i prisen for fossilt drivstoff ledsages av en kraftig tilrettelegging for miljøvennlig transport. Det er en forutsetning at de økte avgiftene og klimabelønningen kommer i tillegg til et kraftig løft for miljøvennlig transport.

Målet er ikke å pålegge folk høyere utgifter i hverdagen, men å frita nordmenn for alle utgifter til fossil energi så raskt som mulig ved å bygge opp alternativene. Det betyr både en storsatsing på kollektivtransport og en utbygging av fornybare energistasjoner over hele landet som dekker behovet for elbil-ladere, biodiesel og eventuelt hydrogen.

Avgiftsinntektene fra yrkestransporten bør tilfalle denne sektoren og etablering av et CO₂-fond, etter modell fra NOx-fondet og forslag fremmet av NHO vil kunne bidra til omlegging av transportsektoren. Et slikt fond vil kunne gi støtte til utbygging av energistasjoner, gi støtte til investeringer i eksisterende kjøretøy for at de skal kunne gå på fornybar energi, eller til nyinvesteringer i varebiler og vogntog med nye teknologiske løsninger, som elektrisk fremdriftsmotor.

Hovedpoenget med vår modell er at avgiftsinntektene går rett ut igjen. For personer vil avgiftene betales ut igjen kontant – ikke som et diffust skattefradrag – eller som en reduksjon i andre avgifter på fossilbilen, men som en kontantutbetaling en gang i året.

15 øre dyrere bensin holder ikke

Dersom inntektene benyttes til å lette på skatten, eller lette andre avgifter – vil det kunne være vanskelig å øke skatten eller avgiften igjen når inntekten forsvinner. Dermed vil vi i verste fall få en velferdsstat som er stadig mer avhengig av forurensing. I våre øyne er hovedmålet med en miljøavgift å tjene så lite penger som mulig. På sikt skal det ikke være inntekter igjen å hente fra salg av fossilt drivstoff. Da skal vi alle ha gått over til rene biler.

Hovedpoenget er at drivstoffavgiften må være høy nok til faktisk å vri forbruket. Da holder det åpenbart ikke med 15 øre dyrere bensin. Det er også liten grunn til å tro at en krone vil fungere, siden bensinprisen har sunket med 1,50 de siste to årene. Økningene i drivstoffpriser skal ikke være noen permanent økning av folks transportutgifter, men et virkemiddel for å fjerne fossil energi fra transportsektoren.

Når den jobben er gjort, vil vi alle ha billigere, mer miljøvennlig og mer effektiv transport, og vi vil være på god vei mot et ekte lavutslippssamfunn. Dette er noen av grunnene til at klimabelønning gjør at mange miljøengasjerte nordmenn blir like perverse som Einar Førde, og blir forelsket i en avgift.