Jussen har lenge spilt en rolle i miljøkampen. De fleste land har lover som sikrer innbyggerne et miljø uten alvorlig forurensning, og folkerettslig finnes prinsipper som «forurenseren skal betale» og føre-var-prinsippet. Internasjonale domstoler har tidligere idømt stater ansvar for skade de påfører andre lands territorier.

Skader forårsaket av klimaendringer skiller seg fra miljøskader ved at årsakssammenhengen mellom ett konkret utslipp og en skade er vanskeligere å påvise. Skadene rammer hele samfunn, og de mest alvorlige konsekvensene slår inn for fullt først i fremtiden. Det er heller ikke enkeltutslipp som forårsaker klimaendringene, det er den samlede virkningen gjennom mange år som skaper den kritiske situasjonen vi nå befinner oss i.

Stadig flere land, inklusiv Norge, får nå klimalover som kan bidra til at klima får en sterkere rettslig stilling. Men klimabølgen vi nå ser strekker seg utover eventuelt nye lover som vedtas i fremtiden – den viser at både stater og virksomheter allerede nå er pålagt juridiske forpliktelser som kan hindre og bøte på klimaendringene.

En gruppe internasjonale juridiske eksperter skjønte dette tidlig. I mars 2015 publiserte de Oslo-prinsippene, som sammenfatter allerede eksisterende forpliktelser stater og virksomheter har til å beskytte jordens klima og biosfæren. Ekspertenes utgangspunkt er føre-var-prinsippet: Klimagassutslippene må reduseres hvis vi ikke skal oppleve effekt av klimaendringene som vil true både menneskeheten, miljøet og den globale økonomien. For å avverge dette må vi både kutte eksisterende utslipp og avstå fra å starte ny aktivitet med omfattende utslipp. Oslo-prinsippene har ingen formell rettslig status, men kan være et utgangspunkt for videre juridiske vurderinger.

Klimasøksmål

Så til sakens kjerne – klimasøksmål. Selv om det finnes flere saker også fra tidligere år (Columbia-universitetet i New York har laget gode oversikter over klimasøksmål i både USA og resten av verden), trer 2015 frem som et år med mange og prinsipielle saker.

I det følgende skal vi gi en oversikt over årets viktigste klimasaker.

1. Stater saksøkes for utilstrekkelig klimapolitikk

Nederland – det er uaktsomt av staten ikke å kutte klimagassutslipp
I juni 2015 kom den første dommen som pålegger en stat å kutte klimagassutslipp, den såkalte Urgenda-dommen.

Tingretten i Haag dømte staten til å høyne sine klimapolitiske mål og kutte klimagassutslippene med 25 prosent innen 2020. Dommen er begrunnet i at staten har en aktsomhetsplikt overfor borgerne sine. Det vil si at når staten vet at klimagassutslipp fører til klimaendringer og at disse klimaendringene vil utgjøre en alvorlig trussel mot nederlendernes liv og levestandard, er det ifølge domstolen uaktsomt ikke å ha en klimapolitikk i tråd med den globale dugnaden som muliggjør at den globale oppvarmingen ikke overstiger 2 grader.

Som alle sakene fra 2015 er dette bare starten på en bølge, siden dommen er anket og det endelige utfallet derfor ennå ikke er klart. Bølgen har allerede nådd Belgia, der staten i høst ble stevnet for utilstrekkelig klimapolitikk. Også i Norge planlegges det et søksmål mot oljeleting i Barentshavet.

Pakistan – grunnloven krever handling
Pakistanske myndigheter ble i september brakt til retten for ikke å gjøre nok i klimakampen. En bonde så seg lei på myndighetenes passivitet og mangel på seriøsitet i arbeidet for å hindre klimaendringer, til tross for at landet har en handlingsplan fra 2012. Han mente myndighetenes inaktivitet krenket hans fundamentale rettigheter etter den pakistanske grunnloven.

Klimaendringer har i Pakistan ført til alvorlig tørke og oversvømmelser, noe som skaper store utfordringer for blant annet vann- og matsikkerheten. En høyere domstol i Lahore kom til at denne situasjonen krenket borgernes grunnlovfestede rett til liv, rent miljø og menneskeverd. Myndighetene ble derfor beordret til å prioritere et stort antall punkter i handlingsplanen og gjennomføre disse innen noen måneder. Domstolen opprettet også en kommisjon som skal sørge for at handlingsplanen fra 2012 blir gjennomført.

Det er bemerkelsesverdig at domstolen her aktivt beveger seg fra miljørett til klimarett: Domstolen uttalte at beskyttelse av miljøet har fått en sentral plass ved forståelsen av de grunnlovfestede rettighetene i Pakistan. En slik miljøforståelse er imidlertid begrenset til det lokale økosystemet. Domstolen påpekte derfor at det er viktig at forståelsen av grunnloven beveger seg fra miljørettferdighet til klimarettferdighet for at rettighetene faktisk skal bli sikret.

USA – myndighetene må forvalte klimaet til det beste for borgerne
Den mest omfattende klimasøksmålsbevegelsen i vår tid er søksmålene støttet av den amerikanske organisasjonen Our Children’s Trust. Organisasjonen er bekymret for fremtidens generasjoner og støtter barn og ungdom som rettslig vil utfordre lokale, statlige og føderale myndigheters manglende klimapolitikk.

2015 var et gjennombruddsår for Our Children’s Trust. I Washington ble det avsagt en dom som stadfester at myndighetene har en plikt til å beskytte klimaet og redusere klimagassutslipp. Dette er en stor seier for klimajussen, selv om miljødepartementet i Washington fikk medhold i at de hadde en tilstrekkelig god politikk. I august anla 21 ungdommer sak mot de føderale myndighetene i USA og utfordrer dermed Obamas klimapolitikk.

Our Children’s Trust argumenterer i sine saker ikke bare med dommen Massachusetts v EPA om at klimagasser kan ødelegge den lovfestede retten til ren luft, eller rettigheter etter den amerikanske grunnloven, men også med den juridiske konstruksjonen «public trust». Dette er en spesiell juridisk konstruksjon som er utviklet i amerikansk rettspraksis. Et «trust» er en form for stiftelse der noen forvalter verdier som skal komme andre til gode. I et public trust er det de felles naturressursene som forvaltes av myndighetene på vegne av innbyggerne. Ifølge organisasjonen Our Children’s Trust gjelder public trust også klimaet. Ingen eier klimaet, men i samfunnskontrakten er det myndighetene som skal sikre dette på vegne av alle som er avhengig av det.

Our Children’s Trust ønsker ikke med sine klimasøksmål å undergrave statsmaktenes maktfordeling. De ber derfor ikke om å få dom på konkrete tiltak som den utøvende makt skal gjennomføre, men at myndighetene lager en plan for hvordan de skal beskytte klimaet i tråd med sine forvaltningsoppgaver.

2. Virksomheter stilles til ansvar

Tyskland – erstatning for eiendomskrenkelser
2015 har også vært preget av at selskaper i økende grad forsøkes stilt til ansvar for klimaendringer. I USA har domstoler tidligere ment at slike søksmål ikke inneholder et rettskrav og derfor bare er politiske spørsmål som best løses i kongressen. Men hvor skillet mellom politikk og juss går, er ikke risset inn i stein.

Høsten 2015 saksøkte en peruansk bonde det tyske energiselskapet RWE for å få dekket utgifter til å sikre eiendommen sin mot skader fra isbresmelting som skyldes den globale oppvarmingen. Klagen er begrunnet i bestemmelser i den tyske sivilrettsboken (BGB) som sier at virksomhet ikke skal skade tredjepersoners eiendom. Ifølge bondens advokat er ikke bestemmelsen begrenset til eiendom i Tyskland, og også skadevirkninger utenfor Tyskland er ulovlig og gjenstand for erstatning. RWE er en av de aktørene som har bidratt mest til verdens klimagassutslipp. Den peruanske bonden mener dermed de har bidratt til skadene han nå påføres.

USA – klimafornektelse kan være bedrageri
I 2015 har påtalemyndigheten i delstaten New York satt i gang en omfattende etterforskning av verdens nest største oljeselskap Exxon Mobil. Etterforskningen skal finne ut om selskapet har løyet om konsekvensene av global oppvarming til investorer og det offentlige – til tross for at de har foretatt omfattende forskning på konsekvensene av klimaendringer. Påtalemyndigheten har beordret selskapet til å utlevere regnskap, interne dokumenter, klimaforskning og markedsføringsdokumenter helt tilbake til 1977. Dersom investorer er blitt feilinformert om risikoen Exxon Mobils virksomhet kan ha på klimaet, kan forholdet være bedrageri etter den amerikanske Martin Act. Dersom etterforskningen ender opp med tiltale og dom kan vi muligens få en dominoeffekt, akkurat som da tobakkselskaper ble dømt for å ha løyet om de helsemessige skadevirkningene av røyking i 2006.

Filippinene – klimagassutslipp krenker retten til liv
Ifølge FNs retningslinjer om virksomheter og menneskerettigheter som ble vedtatt i 2011, de såkalte Ruggie-prinsippene, skal virksomheter respektere menneskerettighetene.

På Filippinene har klimaorganisasjoner og enkeltpersoner brakt inn en anmodning til den filippinske menneskerettighetskommisjonen om å etterforske om oljeselskapene har krenket menneskerettighetene gjennom sitt bidrag til global oppvarming.

50 selskaper er listet opp og gitt samlebetegnelsen «Carbon Majors». Ulike forskningsrapporter viser at de samlet står for 21,7 prosent av alt menneskeskapt karbonutslipp siden 1751. Ekstremvær forårsaket av klimaendringer har allerede tatt livet av mange mennesker, og det er særlig fattige og urbefolkninger som rammes.

Menneskerettigheter og klima

De fleste klimasakene bygger på sammenhengen mellom effektene av global oppvarming og menneskerettighetene. Dette er en utvidelse av den allerede anerkjente sammenhengen mellom miljø og menneskerettigheter. Både Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og FNs uavhengige ekspert på menneskerettigheter og miljø har fastlagt at alvorlig forurensning kan føre til at mennesker mister både hus, livsgrunnlag og liv.

I 2015 ble sammenhengen med klima fremhevet. Før klimatoppmøtet i Paris kom FNs høykommissær for menneskerettigheter med en uttalelse om menneskerettighetsforpliktelser i forbindelse med klimautfordringene, der budskapet var klart: For å beskytte grunnleggende rettigheter, må stater og virksomheter ta klimatrusselen på alvor.

I desember 2015 ga FNs miljøprogram (UNEP) ut en publikasjon om sammenhengen mellom klima og menneskerettigheter. Her ble det fremhevet at klimaendringer påvirker menneskers tilgang på vann og mat, land, helse og sikkerhet. På bakgrunn av eksisterende menneskerettighetskonvensjoner påpekte publikasjonen at stater har prosessuelle plikter til å gi informasjon om klima, tilrettelegge for deltakelse i miljøspørsmål og sørge for rettsmidler. Men mest av alt en materiell forpliktelse til å beskytte mennesker fra klimaendringer.

Å sikre at mennesker kan leve verdige liv, er den mest grunnleggende plikten staten har overfor oss og vi har overfor hverandre. Året 2015 har vært starten på en bølge der verden utforsker om denne plikten til å hindre at jorden kastes ut i en klimakatastrofe også er juridisk.