I Svelgen, der jeg kommer fra, lærte vi at du ikke venter til vinteren med å hogge ved. For 30 år siden var vi en gjeng unger som arbeidet med skogplanting om våren. Nå går vi på hjortejakt i de skogene vi plantet da vi var små. Nå er skogen klar til å brukes til ved. Det slår meg at 30 år er lenge, men 30 år går også fort.

I 30 år har oljeindustrien vært den mest inntektsgivende næringen for den norske stat. I 30 år har vi som samfunn og enkeltmennesker nytt godt av de valgene våre foreldre og besteforeldre har tatt, på mange måter oppsummert i «de ti oljebud». I 30 år har ikke minst vi på Vestlandet levd midt i dette eventyret av teknologisk utvikling, verdiskaping og velferd.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Slik kan Norge gjøre en forskjell», gitt ut av Norsk Klimastiftelse i juni 2015. Se flere artikler fra rapporten.

Sårbar stilling

Men oljeeventyret har gjort oss sårbare, fallhøyden er stor. Den største fallhøyden har vi på Vestlandet. Det har fallet i oljeprisen det siste året vist med all mulig kraft. Det er derfor verdt å minne om den kanskje slitte, men like fullt gyldige klisjeen: Steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein. Oljeeventyret kommer ikke til å ta slutt på grunn av mangel på olje.

Vi er nødt til å skape det grønne skiftet for å redde klimaet vårt, for å sikre våre barn og barnebarns fremtidige ressursgrunnlag. Men vi er også nødt til å skape det grønne skiftet i et nærings- og verdiskapingsperspektiv.

Dette bildet forsterkes av at norsk økonomi er gått fra å være i en særstilling til å være i omstilling, for å låne sentralbanksjef Øystein Olsens begrepsbruk. Når vi vet hvilken teknologisk og ingeniørfaglig kompetanse norsk næringsliv besitter, spesielt innenfor og relatert til olje og gass, synes det åpenbart at dette er et konkurransefortrinn vi må utnytte inn mot en økonomi i omstilling. Det synes like naturlig å knytte behovet for omstilling i næringslivet og i norsk økonomi til behovet for at verden og Norge når lav- og nullutslippssamfunnet i løpet av de neste tiårene. Det er i dag vi må skape næringene vi skal leve av om 30 år.

Og skal vi nå klimamålene, er vi nødt til å handle nå. Noe av løsningen vil ligge innenfor nevnte olje- og gassektor, og ikke minst innenfor landbasert industri. Men når en tredjedel av utslippene kommer fra transportsektoren, er det åpenbart at vi må lykkes med å fjerne utslippene fra bil, tungtransport, buss og ferjer. Utslippsreduksjoner fra transportsektoren kan faktisk være Vestlandets store bidrag til å få ned klimautslippene i Norge. Det vil samtidig bane vei for ny nærings- og teknologiutvikling og med det bidra til å skape mange nye kompetansearbeidsplasser her i vest.

Billigere å transformere transportsektoren

Sparebanken Vests visjon er å bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre. I hele vår historie har vi derfor engasjert oss i de store og viktigste samfunnsutfordringene. I 1823 var det fattigdom. I 2015 er det klimaendringene.

Det er samtidig naturlig for oss å ha et nærings-, utviklings- og vestlandsk perspektiv på vårt engasjement, og fokus på et grønt skifte innenfor transportsektoren er et godt eksempel på alle tre. Det beste beviset på et slikt «vestlandsk» grønt skifte er batteridrevne ferjer, eller nærmere bestemt byggingen av verdens første batteridrevne ferje på strekningen Oppedal-Lavik i Sogn og Fjordane.

Statens vegvesen stiller gjennom anbudet krav om nullutslipp, Norled vinner anbudet med nye banebrytende løsninger for nullutslippsferje, som deretter bygges av Fjellstrand verft i Hardanger. Ikke bare er dette en ferje med effektiv batteri- og ladeløsning, men i tillegg bidro teknologiutviklingen også til innovasjon innenfor materialvalg og skrogutforming.

Alle som er opptatt av enten næringsutvikling, teknologiutvikling eller klimaet (eller Vestlandet) bør kunne stille seg bak det grønne skiftet vi som storsamfunn behøver – og som de foreslåtte klimabudene er ett av flere svar på.

Noe av bakgrunnen for budene finnes i de målene som er definert i regjeringens stortingsmelding om utslippsforpliktelser frem mot 2030.

Det er likevel i Miljødirektoratets rapport «Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling» fra i fjor høst man finner både analysen og virkemidlene som må til for å lykkes med å skape lavutslippssamfunnet i 2030 – eller det som burde vært ambisjonen: Nullutslippssamfunnet innen 25 år.

Miljødirektoratets rapport er veldig god, og viser tre ulike investeringsnivå for utslippsreduksjoner. Det positive når det gjelder transportsektoren er at de aller fleste tiltakene kan gjennomføres innenfor investeringsnivå 1 og 2. Dette er derfor en sektor som det relativt sett er billigere å transformere enn andre sektorer. Det er derfor i hovedsak denne rapporten som danner grunnlaget for klimabudene, i tillegg til forslag fra forskningsmiljøene på Vestlandet, våre samarbeidspartnere og våre bedriftskunder. Målet er intet mindre enn en utslippsfri transportsektor innen 2040.

10 klimabud

1. Det må innfases en generell og tilstrekkelig høy CO₂-avgift som sikrer at forurenser betaler uavhengig av hvordan og fra hvilken kilde klimagassen produseres. Det vil gjøre de miljøvennlige teknologiene, produksjonsmåtene og transportmidlene konkurransedyktige.

Fremtidens byer:
2. Byplanleggingen i de store byene og tettstedene må ha som krav i alle planer at folk skal kunne gå eller sykle til jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter: Det må bygges komplette bydeler og tettsteder.

3. Det må bygges ut tilstrekkelig infrastruktur for kollektivtransport i og mellom bydelene i form av buss, lokaltog og bybane.

4. Det må gradvis innføres restriksjoner på utslipp fra alle transportkilder i form av avgifter, bompenger og parkeringsbestemmelser i de store byene/tettstedene. Dette gjelder spesielt tungtransport, skip og biler, men også ferjer og busser.

En transportsektor uten karbonutslipp:
5. Insentivene knyttet til teknologiutvikling av alt fra batterier, brenselsceller til hydrogenbiler må styrkes, slik at kostnadene på klimabiler går ned. Det samme gjelder virkemidlene overfor elbiler og andre teknologiske nyvinninger som vil komme.

6. Satsingen på kjøretøy med lav- og nullutslipp må utvides til også å gjelde lastebiler, busser, anleggsmaskiner, traktorer, skip og ferjer.

7. Det må bygges ut infrastruktur for (el-)lading i hele landet, men spesielt i og rundt de store byene. Spesielt avgjørende blir det å bygge ut landstrøm ved alle havner med utgangspunkt i den internasjonale landstrømkomiteens standard.

8. Massiv satsing på og støtte til teknologiutvikling av grønn teknologi, som eksempelvis batteri til ferjer. Herunder styrking av statens virkemiddelapparat i form av for eksempel Innovasjon Norge.

9. Det offentlige må utnytte sin rolle som stor innkjøper gjennom å stille nødvendige miljøkrav. Det må gjelde alle store innkjøp av varer og tjenester, og det må ikke minst gjøres gjennom å sikre krav om lav- og nullutslipp for både ferje- og bussdrift i fylkenes anbudskonkurranser, etter mal fra Statens vegvesen.

10. Prioritere tog foran vei. Inspirasjonen bør være utbyggingen av Bergensbanen og ambisjonen bør være «lyntog» mellom de store byene innen 2040.

Vestnorsk kultur for verdiskaping

Det er selvsagt flere andre tiltak som også er nødvendige. Men dersom nasjonale og lokale politikere følger disse ti klimabudene fra og med i dag, vil næringslivet i samarbeid med høyteknologi- og forskningsmiljøene, ikke minst her i vest, sørge for at vi vil ha sikret en transportsektor uten karbonutslipp i god tid før 2040. Og kanskje like viktig: Et slikt grønt skifte vil samtidig bidra til nødvendig omstilling, nye næringer og nye arbeidsplasser for neste generasjon vestlendinger.

Hvis det er en region som kan lykkes med det grønne skiftet, så er det Vestlandet. For regionens viktigste ressurs er ikke kapitalen eller naturressursene våre, det er den vestnorske kulturen for verdiskaping: Pågangsmotet, skaperkraften og den grunnleggende innsikten: Vi venter ikke til vinteren med å hogge ved.