Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som statsminister høsten 2021, var å la seg intervjue i Financial Times om Norges oljepolitikk. Han ga ingenting. Her skulle alt holde frem som før. I likhet med mange andre hadde jeg på det tidspunktet tro på at Arbeiderpartiet ville gjøre noen forsiktige kursendringer i petroleumspolitikken. Det var ikke grunn til å vente revolusjonære oppgjør. Men noen trekk som innebar signaler om en viss nyorientering, var det berettiget forventning om – ikke minst etter utsagnene om at «klima og natur skulle være rammen om all politikk».

Ingenting av det Støre har gjort siden han tiltrådte som statsminister, tilsier at han er bevegelig i petroleumspolitikken. (Med referanse til «Makta» er det fristende å tenke på Bjartmar Gjerdes kamp for få demt ned alle vassdrag på Hardangervidda …)

Støres kurs i petroleumspolitikken ligger bom fast. Ukraina-krigen har gitt kortsiktige argumenter for stø kurs, og Oljefondet fylles i et tempo ingen hadde drømt om.

Vage planer om blått hydrogen en gang i fremtiden har inntatt rollen som «klimakort» i retorikken, men i realiteten er det ikke snev av nyorientering. Planene om blått hydrogen – altså avkarbonisering av gassen ved hjelp av karbonfangst og -lagring – er en lynavleder i debatten og fungerer fint i talepunkter. Gass kan bli avkarbonisert hvis den pakkes om til blått hydrogen, men konkrete planer ser ut til å la vente på seg.

Klimautvalget 2050 foreslår i realiteten en slags høstingsstrategi. Nei til ny infrastruktur som gassrør til Barentshavet, nei til leting i uåpnede områder, men fortsatt adgang til leting nær eksisterende anlegg. I samme lys er utvalget restriktivt når det gjelder elektrifisering fra land, og tydelig på at oljeselskapene selv bør bære kostnadene ved klimatiltakene de gjennomfører. Nå sender de regningen på land ved at strømmen blir dyrere og at behovet for mer kraftutbygging øker.

En slik politikk ville gitt et litt brattere fall i produksjonen fra norsk sokkel på tretti- og førtitallet enn i Oljedirektoratets prognoser.

Investeringsnivået ville blitt lavere, men det ville også risikoen for å gjøre store feilgrep der vi låser oss inne i verdikjeder Europa forlater.

Pengene ville fortsette å renne inn i Oljefondet i betydelig monn i mange år. Utsiktene er (dessverre for europeiske kunder, heldigvis for Norge) at gassprisene vil ligge på høye nivåer i alle fall ut dette tiåret, fordi Europa vil være avhengig av LNG-import. Men at gassen gradvis skal ut av energimiksen, er det ikke tvil om.

Forslagene fra Klimautvalget 2050 er et godt utgangspunkt for gode politiske prosesser som kunne ført frem til en ganske bred enighet i Stortinget – førende forbi valg og regjeringsskifter.

Med opplegget utvalget skisserer, kan vi «tømme» Nordsjøen og Norskehavet for lønnsomme ressurser, men vi avstår fra ekspansjon i Barentshavet der mesteparten av de ikke-oppdagede ressursene antakelig befinner seg. I realiteten er det utviklingen i Barentshavet og arktiske områder dette handler om. Det er videre petroleumsaktivitet i arktiske farvann utvalgets forslag vil sette en bremse for. Og motsatt er det dette Støre tydeligvis ønsker å holde frem med, selv om han til E24 sier at Norge «nå satser mest på leting rundt eksisterende olje- og gassplattformer, i stedet for i helt nye områder».

Å gi store arealer i Barentshavet varig vern er en god idé. Da tas områder ut av likningen for godt og både selskaper og myndigheter kan bruke ressurser på andre og mer konstruktive aktiviteter enn å planlegge og prosjektere for å hente ut olje og gass fra havområder oppunder Nordpolen.

Fortsetter Norge langs nåværende kurs, vil Norge forbli et oljeland som ikke tar virkelige steg i retning de lovfestede 2050-målene om 90-95 prosent utslippskutt. Det vi trenger, er et virkelig taktskifte som løfter frem politikk som gir grønn omstilling og utslippskutt i alle sektorer, slik Klimautvalget 2050 viser at må til.

Forslagene utvalget skisserer, er med på å bringe petroleumspolitikken mer i samsvar med de langsiktige klimamålene. Å lage en plan er en fornuftig idé, ikke minst fordi det kan gi både næringen og det øvrige samfunnet mer stabilitet og forutsigbarhet.

Støre burde ha tatt forslagene imot med åpne armer – og slik tatt ledelsen i en politisk prosess der Norge skal gjøre store veivalg. Å bruke langt mer av samfunnsressursene på å fremme en ønsket utvikling er klokere politikk enn å vinne kampen om å få utvinne den siste oljedråpen.

Det er et åpent spørsmål om Arbeiderpartiet eller Høyre er best egnet til å lede Norge i perioden der oljealderen skal rundes av. I spørsmål så avgjørende som petroleumspolitikkens utforming vil det være en stor fordel om styringspartiene er enige om hovedtrekkene. Da vil det politiske systemet også stå sterkere neste gang det kommer krav og ønsker om en eller annen særordning eller skattelette som er «helt nødvendig» for at petroleumsnæringen skal komme seg gjennom en nedgangskonjunktur. Da oljeskattepakken ble vedtatt, hadde næringens lobbyister for lett spill.

Jonas Gahr Støres avvisning av forslagene fra Klimautvalget 2050 gir i realiteten Høyre initiativet til å ta ledelsen i en nyorientering. Partienes programarbeid mot 2025-valget vil være viktige for den videre utviklingen både av klima- og petroleumspolitikken i Norge. Høyre kan skape rom for en diskusjon ved å være litt mer åpne, ved å la noen av realitetene Skancke-utvalget presenterer synke inn. I Arbeiderpartiet vil en klimaopposisjon ganske sikkert melde seg sterkere på banen. I møtet med den ville det vært klokt av Jonas Gahr Støre å være mindre kategorisk – og mer åpen for dialogue.