Freyrs problemer og den manglende lønnsomhetet i havvind handler om ulike forhold, men det er likevel likhetspunkter. Store industriprosjekter i den grønne omstillingen krever gunstige politiske rammebetingelser. De er ikke lønnsomme uten at politikken legger forholdene til rette, enten via subsidier eller ulike former for reguleringer.

Dette er selvsagt ikke noe særnorsk fenomen. Vi ser hvordan staten griper inn og styrer og støtter både i EU, USA og ikke minst i Kina.

Uheldig subsidiekonkurranse

En åpenbar fare ved slike støtte- og subsidieregimer er økende risiko for det økonomene kaller tilkarringsvirksomhet. Istedenfor å hente inntekter i markedet, blir det mer lønnsomt å gå til politikerne og be om støtte. At det pågår subsidiekonkurranser mellom ulike land, styrker selskapenes forhandlingsposisjon overfor myndighetene. 

Men når så toppsjefer og styremedlemmer forsyner seg så grådig som ledelsen i Freyr har gjort, undergraves samfunnskontrakten. Nå står lokalsamfunnet i Mo i Rana skuffet tilbake, og det ser ut til å være lite gehør for politiske redningsaksjoner. Freyr-toppene har sikret seg privatøkonomisk, men samtidig svekket grunnlaget for den politiske støtten batteriprosjektet er avhengig av. Staten kan ikke plukke opp alle regninger. Det er gründerne Tom Einar Jensen og Torstein Dale Sjøtveit som har tatt ut mest fra Freyr, men også styremedlemmer som Mimi Berdal og Olaug Svarva har fått svært godt betalt. Særlig Svarvas rolle er interessant. Som styreleder i DnB og tidligere sjef for Folketrygdfondet har hun en profil som selskaper i Freyrs posisjon vil ønske å ha med på laget. Hun er på «innsiden» av det statsdominerte norske næringslivet.

Slike toppfolk bør utvise stor nøkternhet når det handler om lønninger og kompensasjonsordninger der regningen i realiteten sendes til skattebetalerne. Skal store subsidiedrevne industriprosjekter ha politisk legitimitet, kan ikke toppsjefene berike seg urimelig. I opinionen vil slike historier også ramme prosjekter der lederlønningene er mer moderate og samfunnsgevinsten stor, men der det likevel er nødvendig med en eller annen form for politisk og/eller økonomisk støtte.

I europeisk sammenheng kan det også gi mer mening at batterifabrikker og tilliggende virksomhet plasseres i regioner der bilindustrien må omstilles i takt med at forbrenningsmotorens tid snart er omme.

Alt har blitt dyrere

Havvindprosjektene rammes nå av stor kostnadsinflasjon. Alt har blitt dyrere. Høyere renter og råvarepriser driver opp kostnadene. Dette er tilfellet både i USA og i europeiske land. Både Equinor og Ørsted strever i USA og ved siste auksjon var det ingen som ville bygge havvind i Storbritannia.

Tildelingen av prosjektet på Sørlige Nordsjø kommer derfor på et lite gunstig tidspunkt. Det er slett ikke sikkert at noen selskaper vil by slik vilkårene nå er. Stortinget har satt et subsidietak på 23 milliarder kroner. At store selskaper som Vattenfall og Ørsted trekker seg unna, betyr også at norske selskaper som Hafslund, Fred Olsen, Ferd og Arendals Fossekompani mister sine mer erfarne partnere. Hydro trakk seg ut allerede i fjor sommer.

Havvindens grunnleggende problem er at strømmen som produseres, er mer kostbar enn markedsprisen på kraft. Derfor oppstår det et subsidiebehov noen må betale for å dekke. Det kan fordeles på alle strømkunder, på enkelte grupper strømkunder, eller tas over statsbudsjettet. Det vil uten tvil være behov for elektrisiteten som produseres, men regningen må plukkes opp. Det har så langt ikke vært vilje til å sende ekstraregningen til den sektoren som mer enn noen annen har sørget for økt etterspørsel de senere årene, nemlig petroleumsnæringen. Elektrifisering av plattformene i Nordsjøen innebærer vesentlig økt kraftforbruk, men regningen sendes i land. Dette går det an å gjøre noe med, ved å lage et eget kraftregime for Nordsjøen.

Turbulent omstilling

Det er egentlig ikke overraskende at den grønne omstillingen blir turbulent. Det er nødvendig med store bevegelser i hele økonomien for å kutte utslipp i takten som er nødvendig. Ytre faktorer som følgevirkningene av Ukraina-krigen gjør også ting vanskeligere, selv om den sterkt styrker argumentet for å gjøre seg uavhengig av fossil energi. At USA har valgt subsidier fremfor CO₂-prising som sin strategi, gjør også at Europa og USA havner i utakt.

Det kreves stødig politisk lederskap for å manøvrere i dette farvannet. Når det gjelder havvind i Sørlige Nordsjø, må olje- og energiminister Terje Aasland finne løsninger som både utbyggere og samfunnet i stort kan leve godt med. Når det gjelder Freyr, er trolig det eneste riktige å si takk for laget. Staten både kan og bør legge til rette, men kan ikke la seg presse til å punge ut milliardbeløp – særlig ikke til et selskap der ledelsen har tatt ut store privatøkonomiske gevinster parallelt med bønner om mer penger fra skattebetalerne.