Jonas Gahr Støre har som svært mange andre statsledere nå holdt sine taler i Glasgow. Det er – som vanlig på klimatoppmøter – levert en rekke løfter og planer.

Støre bruker ikke riktig så følelsesladde ord som for eksempel Boris Johnson, men også hos Støre er klimakrisen «existential» og behovet for handling «urgent». Dette har statsledere, herunder norske statsministre, sagt i årevis.

Men står handlingene i samsvar med ordene? Og trappes innsatsen opp i tråd med det økende alvoret i klimavitenskapens budskap?

Det er positive signaler fra mange land og andre aktører i Glasgow, men fra norsk hold kommer det veldig lite nytt. De innenlandske norske klimamålene er ambisiøse nok, men hvordan vi skal bidra til at de globale målene nås er langt mer diffust. At vi har et spesielt ansvar er det ingen tvil om, slik NRKs sak forbilledlig viser.

Norges særskilte rikdom er skapt gjennom salg av olje og gass. Bare nå i høst drar vi inn flere hundre milliarder kroner utover det noen hadde forventet, fordi olje- og særlig gassprisene er så høye.

Og hva er det Støre lover i Glasgow? Jo, vi skal øke klimafinansieringen med et par milliarder kroner og Oljefondet skal være en ansvarlig investor som legger vekt på klimarisiko.

Står dette i samsvar med alvoret, bidrar det på noen meningsfylt måte til å holde 1,5 gradersmålet i live?

Svaret er nei, særlig hvis vi ser utenfor Norges egne grenser. Mens vår olje- og gasseksport bidrar til utslipp i størrelsesorden 500 millioner tonn CO₂, så er det marginalt hva vår globale innsats innen fornybar energi bidrar til å kutte. I internasjonal sammenheng er Norge en mygg innen fornybar energi, viser en gjennomgang Energi og Klima gjorde i vinter.

Både Equinor, Statkraft, Scatec, Otovo, Aker og mange andre selskaper har planer om å øke investeringene vesentlig fremover, og forhåpentligvis vil det allerede når vi teller opp 2021-tallene til vinteren være fremgang målt mot 2020. Også satsingen Norfund gjør i utviklingsland kan etter hvert bidra mye.

Det kommer godt nytt fra Glasgow om for eksempel tiltak mot metanutslipp og skogvern, men den største og absolutt viktigste komponenten i puslespillet på veien mot netto null er at all elektrisitetsproduksjon må bli utslippsfri. I praksis, og i alle fall i det korte bildet, handler det om å bygge mye mer vind- og solenergi. Investeringsvolumene vi nå ser, må ifølge IEA økes med tre-fire gangeren til 2030, enda mer mot 2050.

Hvordan kan Norge og norske selskaper ta en større rolle i dette? Det bør Jonas Gahr Støre og hans statsråder sporenstreks sette seg ned å diskutere med de aktuelle selskapenes ledere, og her bør staten kunne trå til som medinvestor i betydelig omfang.

Uten en svært rask opptrapping av investeringene i fornybar energi vil døren til 1,5 grader lukkes for godt rimelig kjapt. Mer fornybar energi er også det eneste virksomme middelet mot skyhøye priser på fossilenergi, og dessuten et demokratiserende steg. Jo mindre fossilenergi verden bruker, jo mindre avhengighet av hel- og halvdiktaturer.

De skyhøye prisene på olje, men særlig gass, vi nå ser i markedet er både en trussel og en mulighet i dette bildet. Hvis oljeselskaper – og et oljeland som Norge – bruker superprofitten på å investere raskere og mer i fornybar energi, så kan prisboomen gi en positiv effekt. Omvendt vil verden grave seg lenger ned i den fossile gjørmen hvis investeringene i fornybar energi uteblir og pengene går til mer kull, olje og gass.

Jonas Gahr Støres regjering har åpenbart ikke til hensikt å gjøre noe med oljepolitikken. Men selv med fortsatt tut og kjør i oljen, kan han og Norge gjøre mye mer for å angripe etterspørselen – slik klima- og energiminister Espen Barth Eide understreket at er det viktigste i klimapolitikken i et intervju i Klassekampen forleden.

Ap/Sp-regjeringen bør komme opp med noe mer enn det Støre leverte i Glasgow rimelig raskt. Det er «urgent». Lære og liv må bringes i samsvar.