Ifølge tall fra Elhub er det ved utgangen av mars 2023 utbygd 353 MW solenergi i Norge, fordelt på drøyt 19000 målepunkter. Bare i vintermånedene i år er det kommet til 50 MW og 2600 nye anlegg, mens det samlet i 2022 ble bygd ut 150 MW fordelt på omkring 8000 anlegg.

Norge ligger fortsatt etter nabolandene, men tallene viser en bransje i sterk vekst. Det er oppløftende å lese for eksempel om bønder øverst i Etnedal som bruker låvetakene sine til lønnsomme investeringer i solenergi og om kommuner som kombinerer solenergi med energieffektivisering og kutter både elforbruk og kostnader.

Et av solenergiens store fortrinn er at det kan bygges ut mye fort, dersom leverandørkjedene er godt utviklet og forholdene ellers ligger til rette.

Grønt skifte «nedenfra»

Dette er grønt skifte «nedenfra» - noe som vi trenger mye mer av. Det trengs fordi vi må utnytte alle slags ressurser smartere og bedre, og fordi hele klima- og energiomstillingen fordrer at folk flest er med. Ved å oppleve nytte og kjenne eierskap til endringene, så øker befolkningens støtte til energiomstillingen. Den flytter også både makt og penger, fra store halv- og helmonopoler og ned til den enkelt husstand, bedrift eller bonde. Pengene blir igjen i bygda eller byen, selv om solcellene eller varmepumpene selvsagt må kjøpes inn i et internasjonalt marked.

Aftenposten hadde en sak i helgen om at det er mye mindre slik lokaleid kraftproduksjon i Norge enn i våre naboland.

Når bøndene i Etnedal kan gjøre en investering som betales ned på åtte-ti år, så legger de grunnlag for varig lavere energikostnader samtidig som de vinner tilbake makt fra et uoversiktlig og uforutsigbart kraftmarked. Egenprodusert solstrøm er ikke utsatt for prissvingninger knyttet til kull-, gass-, og CO₂-priser – eller fyllingsgraden i norske vannmagasiner.  

I prinsippet er det samme modell som når småskala bioenergianlegg sørger for varme gjennom bruk av flis og andre biprodukter fra skogsdrift og lokale sagbruk. Mer av verdiskapingen skjer lokalt.

Det er selvsagt ikke slik at småskala og desentral energiproduksjon kan overta for den store og sentraliserte. Men større innslag av privat og kooperativ eid småskala energiproduksjon er likevel en stor fordel. Det gjør samfunnet mindre sårbart. Det bidrar til at en del fossile verdikjeder etter hvert blir unødvendige fordi de utkonkurreres. For eksempel er solceller på (garasje)taket og elbil som lader på solstrømmen en uslåelig kombinasjon. (Jada, om vinteren må strømmen komme fra andre kilder, men fra vårparten til langt utpå høsten er man selvforsynt).

Samtidig viser all tilgjengelig kunnskap at vi må tenke mer på hvordan vi bruker samfunnets arealressurser. Miljødirektoratet presenterte forrige uke en ny rapport om arealbruk og klimagassutslipp, der hovedbudskapet er at vi må unngå å bygge ned skog og myr.  Nedbyggingen har vært betydelig de siste tiårene. (Å bevare dyrket mark bør være selvsagt, vi må ta vare på mulighetene vi har til matproduksjon.)

Ta i bruk tak og «grå» arealer

Å bruke takflater, enten det er låver, lagerbygg, kjøpesentre eller private hus, er derfor det opplagte alternativet når solenergi nå står foran en stor vekstperiode i Norge. En rapport Multiconsult lagde på vegne av Solenergiklyngen i fjor, viser at det tekniske potensialet for solenergi på tak i Norge er meget stort, 66 TWh. Nå er dette et teknisk potensial, men man kan uten tvil komme ganske langt ved å ta egnede tak i bruk.

Protestene mot vindkraft på land handler i betydelig utstrekning om naturinngrep. Vindkraften er mest kostnadseffektiv når den bygges på fjellrygger med gode vindforhold. Da blir strømmen billigst. På samme måte vil solenergien være billigst når den bygges i flate landskaper med kort avstand til kraftnett. Da blir kWh-prisen lavest.

Solenergien risikerer å bli (nesten) like upopulær som vindkraften hvis folk opplever at fortellingen gjentar seg. Det haster å bygge ut mer fornybar energi i Norge, men det blir fort nye tilbakeslag hvis den samfunnsmessige aksepten rakner. Derfor bør bakkemontert solenergi forbeholdes såkalt «grå» arealer, altså industritomter, gamle grustak eller andre brakkarealer som har lite alternativ verdi og der naturen allerede er bygd ned. 

Det finnes en del slike områder rundt om i landet, og det er disse arealene utbyggere og kommuner må gå etter når solkraftverk skal utvikles. Dette vil helt sikkert være litt mindre økonomisk attraktivt enn de aller beste områdene, men det er en pris vi er nødt til å betale. Oppsiden vil være at solenergi da kan bygges ut i harmoni med berørte lokalsamfunn og være kjernen i et grønt skifte «nedenfra».