Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup mener den samme modellen som trønderkommunene har valgt for Aneo, kan brukes for Statkraft. I korte trekk: Vannkraften – «arvesølvet» – beholdes på offentlige hender i et eget selskap. Slik sikres at den evige verdien fra vannkraften kommer folket til gode. Samtidig plasseres den øvrige virksomheten i et selskap som også har private eiere. Det styrker tilgangen på kapital for internasjonal ekspansjon, mens risikoen fordeles mellom private eiere og oss skattebetalere. På sikt kan en slik selskapskonstruksjon gi grunnlag for børsnotering, men altså aldri slik at den norske vannkraften havner på private hender.

Vedums beskjed i DN er at Astrup bør glemme tanken, mens Vestre avviste forslaget i en dax18-debatt med Høyre-politikeren. Etter mitt syn burde de møtt Astrups utspill med et mer pragmatisk blikk, og i det minste spurt seg hvilken organisering som ville gitt mest fornybar kraft i Norge og verden raskest. En mer åpen tone kunne gitt en debatt vi hadde lært noe av.

Dette er ingen enkel sak. Det er verdt å minne om at Høyre ikke gjorde noe for å delprivatisere Statkraft i de åtte årene Erna Solberg styrte. Spørsmålet vil være kontroversielt uansett regjering og partifarge. Derfor er det nødvendig med bred politisk enighet om det skal gjøres noe med dagens struktur.

Hvis Makta noen gang kommer så langt frem i tid som til 2001, vil vi få se hvordan de sosialdemokratiske næringslivstoppene Tormod Hermansen (Telenor) og Harald Norvik (Statoil) manøvrerte sine selskaper inn mot børsnotering og internasjonal ekspansjon. Jens Stoltenbergs første regjering støttet disse operasjonene og hadde LO-leder Yngve Hågensen i ryggen.

Argumentene for børsnotering av Statoil for 25 år siden er langt på vei de samme som for å børsnotere Statkraft nå. Det gir større muligheter for internasjonal ekspansjon. Staten blir ikke alene om risikoen i nye markeder, mens aksjemarkedet gir sin daglige dom over selskapets prestasjoner. Det siste gir en løpende kontroll det statlige eierskapet er unntatt.

Men tidsånden er annerledes nå. Rundt 2000 var det en bølge av delprivatiseringer i energisektoren. En rekke selskaper som tidligere hadde vært monopoler, ble fristilt og ofte børsnotert. I noen land ble disse selskapene delvis privatisert, som i Danmark. Den danske staten eier fortsatt 50,1 prosent i Ørsted. I Sverige ble Vattenfall beholdt som 100 prosent statlig. Franske EDF ble børsnotert i 2005, men staten beholdt nesten 90 prosent av aksjene. I fjor sommer tok Emmanuel Macron igjen total kontroll over selskapet og tok det av børs. Slik ville han skaffe seg mer nasjonal kontroll med energisektoren. Dette er vital infrastruktur.

Her i Norge kan Evinys «hjemkjøp» av vindkraft kanskje leses inn i den samme trenden. Det er kortere avstand både til kunder og berørte lokalsamfunn når vindkraftverkene Tellenes og Guleslettene eies av Eviny enn av Blackrock, som er en stor internasjonal investor. Det kan trolig gi større aksept for vindkraftens betydning som energikilde og gjøre det litt lettere å få til både utvidelser og nye anlegg.

Det er også en begrunnelse bak nasjonal kontroll og eierskap at det nå gjelder å holde russere og kinesere på avstand. Her i landet kan vi få en test på dette når det snart blir avklart om kinesiske Mingyang oppfyller kravene til å få være med i auksjonen om bygging av havvind.

Men norske aktører er også til stede ute i verden. Det er sterkt ønskelig at norske selskaper bruker ressurser på å vokse internasjonalt innen fornybar energi. Som kjent er norsk eierskap «utenlandsk» utenfor våre grenser. Oljefondet kjøpte nylig 49 prosent av en vind- og solenergiportefølje i Spania. Statkraft har de siste årene gjort betydelige oppkjøp. Før jul kjøpte selskapet spanske Enerfin, som har virksomhet i Spania og Brasil, for 21 milliarder kroner.

Det blir ikke automatisk mer fornybar energi i verden om eksisterende sol- og vindkraftverk skifter eier, men selskap med kompetanse og kapital kan få utbygging til å skje fortere enn det ellers ville gjort. Det vil også være argumentet hvis Equinor legger ut på oppkjøpsraid for å oppfylle sine fornybarmål. Selskapets toppsjef Anders Opedal ble valgt på en «grønn plattform» og det går som Klimastiftelsen har vist smått med omstillingen. Oppkjøp kan derfor være en vei å gå. Equinor har kassen full av penger.

Investeringene i fornybar energi øker for tiden mye, men veksttakten må fortsatt mye opp for å bringe tempoet i takt med Parisavtalens mål. Det er derfor grunn til å applaudere når norske selskaper vokser ute. Men det er ikke risikofritt. Politiske vinder kan skifte og det er mange selskaper i samme ærend.

For Statkrafts del forutsetter internasjonal ekspansjon og vekst at eieren står støtt bak selskapets strategi og ikke finner på plutselige krumspring. Selskapet har nylig fått ny styreleder i Alexandra Gjørv og hennes første oppgave er å finne en ny leder etter Christian Rynning-Tønnesen som snart går av. Både Gjørv og den nye toppsjefen bør nok belage seg på at staten fortsatt vil eie 100 prosent av selskapet – i alle fall så lenge landet har en rødgrønn regjering. Døren hos Jan Chr. Vestre er lukket for finansielle og strategiske manøvre av typen som Harald Norvik og Tormod Hermansen i sin tid sto for.