Det verserer mange forslag om hvordan Norge kan øke sine bidrag til tiltak mot klimaendringer utenfor landets grenser. Sist ute er økonomiprofessorene Michael Hoel og Steinar Holden som i en kronikk i Aftenposten går gjennom hovedpunktene i en artikkel de har skrevet i en kommende utgave av Samfunnsøkonomen.

Hoel og Holden vil skrape sammen betydelige penger til økt støtte til klimafinansiering ved å ilegge en ekstra avgift på oljeproduksjon. Tanken er at Norge slik kan bidra til å kompensere for utslippene forbrenningen av den norske oljeeksporten medfører.

For noen uker siden kom et notat fra Civita der Maria Bakken og Hans Jacob Huun Thomsen foreslo at Norge skal øke innsatsen til internasjonal klimafinansiering betydelig. Konkret går forslaget ut på at 0,25 prosent av Oljefondets avkastning skal settes av til formålet – noe som ville gitt omkring 34 milliarder kroner i året.

• Jeg skrev om Civita-notatet i denne kommentaren.

I fjor kom et utvalg ledet av Vidar Helgesen, på oppdrag fra de store bistandsorganisasjonene, med forslag om hvordan Norge kan øke sin innsats; Hvis ikke Norge, hvem?

I tittelen ligger et moralsk budskap som bør vinne gjenklang: Norge tjener store penger på eksport av olje og gass og har derfor et særskilt ansvar. Det er dessuten i vår egeninteresse, både på kort og lang sikt, å styrke innsatsen betydelig.

• Det er ikke tvil om at det trengs rask opptrapping av den globale innsatsen for økt klimafinansiering.
• Det er i Norges opplyste egeninteresse å bidra utover det vi allerede gjør. Det handler delvis om å sikre fremtidige generasjoners livsvilkår ved å dempe klimaendringene, og delvis om å bidra til at det multilaterale internasjonale systemet vedlikeholdes og utvikles. Norge er sterkt tjent med en internasjonal orden der samarbeid og regler styrer, ikke den sterkestes rett. Vesentlig økt innsats fra norsk side kan også gjøre det lettere å få andre land med på å øke sine bidrag.

Når vi nå stunder mot et nytt stortingsvalg og partiene skal lage sine programmer, er det på sin plass med nye appeller om styrket innsats. Norge skal til våren også legge inn nye løfter og mål under Parisavtalen. Mer støtte til klimafinansiering kan være en del av dette, i tillegg til forsterkede innenlandske utslippsmål.

Forslagene i det nylige Civita-notatet ble blankt avvist fra finansminister Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet, men i Arbeiderpartiet og Høyre burde det være mulig å få gehør for slike tanker. Miljøpartiene vil være for, Fremskrittspartiet antakelig imot. Det er de to store styringspartiene som må ta ideen om det skal bli noe av.

• Energi og Klimas Olav Anders Øvrebø har nylig gått grundig gjennom alt som inngår i Norges innsats for klimafinansiering. Alle sentrale fakta og data om hva – og hvor mye – Norge bidrar med er beskrevet i hans artikkel vi forleden publiserte.

Forslaget fra Michael Hoel og Steinar Holden innebærer at det legges en ekstra avgift på oljeproduksjonen, som tilsvarer kostnaden ved å utlikne klimaeffekten når norsk olje brennes. Holden og Hoel skriver i Aftenposten at dette «vil være mer effektivt enn ensidige begrensninger på norsk petroleumsvirksomhet og gi en raskere og større reduksjon i globale utslipp til lavere kostnader».

Hoel og Holden skriver at en måte Norge kan kompensere forbrenningsutslippene på, er å øke investeringene gjennom Klimainvesteringsfondet.

• Les om Klimainvesteringsfondets arbeid og resultater i dette intervjuet Olav Anders Øvrebø har gjort med Norfund-direktør Tellef Thorleifsson.

Kostnadene ved sitt forslag har Hoel og Holden beregnet til 13 kroner per produserte oljefat, noe som vil gi ni milliarder kroner ekstra årlig til klimafinansiering. De mener klimatiltakene bør «ses som en kostnad ved oljeproduksjonen og dermed belastes denne», altså en ekstra avgift på toppen av dagens skatter og avgifter. Staten vil på grunn av skattesystemet bære den tyngste delen av ordningen. Kostnadene for selskapene – og staten – vil trolig øke etter hvert som kostnadene ved klimatiltak går opp.

De begrenser forslaget til å handle om olje og ikke gass, ettersom gassen i all hovedsak brukes i Europa og utslippene derfor er regulert gjennom EUs kvotemarked.

Fordi økte kostnader betyr lavere lønnsomhet for oljeselskapene, kan det tenkes at en slik avgift betyr at noe oljeproduksjon blir stengt ned litt tidligere enn ellers. Det vil, som Hoel og Holden skriver, skje på kostnadseffektivt vis, ved at den dyreste produksjonen stenges ned først. Slik vil nedtrapping av den norske oljeproduksjonen skje på billigst mulig måte.

Det er viktig å merke seg at forslaget fra Hoel og Holden, og for så vidt også andre forslag om økte norske bidrag til klimafinansiering, ikke er noe alternativ til klimakutt i Norge og/eller i samarbeid med EU. Dette er tiltak i tillegg til en ambisiøs og effektiv klimapolitikk som tar utslippene ned og omstiller økonomien i Norge. Vi trenger begge deler, en politikk som fremmer både nasjonale og globale utslippskutt.