Den nye klima- og miljøministeren kommer fra jobben som statssekretær i Olje- og energidepartementet og har i den rollen vist at han behersker detaljene både når det gjelder kraftmarked og kvotesystemer. Han har gjennom offentlige opptredener forklart og forsvart regjeringens ofte utskjelte kraftpolitikk på en måte som tilsier at han ikke bøyer av så lett.

TV-opptredenen hos Fredrik Solvang tirsdag kveld viste at Bjelland Eriksen er alt annet enn redd for å fremme sitt syn i møte med kritikere av forskjellig sort.

Bjelland Eriksen er økonom av utdanning og fremstår som en sosialdemokrat som i stoltenbergsk ånd oppfatter markedet som en tjener, så sant det er godt regulert og eksternalitetene riktig priset.

At han i tillegg til bakgrunn i AUF har vært engasjert i Europeisk Ungdom viser at den nye klima- og miljøministeren står i samme politiske tradisjon som sin forgjenger Espen Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre.

Med andre ord: Andreas Bjelland Eriksen representerer både fornyelse og kontinuitet.

Han har også godt grep om detaljene i klimapolitikken, så sent som forrige uke hadde jeg gleden av å lede en samtale om klimabudsjettet i regi av Zero og Statkraft der han var regjeringens utsendte. Regjeringens «grønne bok» blir hans redskap når han skal få sine regjeringskolleger til å sørge for utslippskutt på sine respektive områder.

Det vil nok fort bli en erkjennelse at Klima- og miljødepartementet ikke «eier» de store utslippskildene, og at sterke interesser står mot hverandre. Både overfor det omdøpte Energidepartementet, Landbruksdepartementet og Finansdepartementet vil det ofte være motsetninger. Bjelland Eriksens oppgave blir å finne omforente løsninger som samtidig bidrar til å kutte utslipp i tempoet og omfanget klimamålene krever.

Det er urovekkende at regjeringen ser import av biodrivstoff som den viktigste brikken når tonnene skal telles mot Norges 2030-mål.

Å faktisk få til «ekte» utslippskutt innen sektorene som inngår i Norges klimaavtale med EU, er en jobb Bjelland Eriksen kommer til å bli målt på.

«Kutte utslipp, skape jobber»

Mange av sakene Arbeiderpartiets folk snakker mye om, handler mer om grønn omstilling i norsk økonomi enn faktiske utslippskutt.

To saker peker seg ut. De hører begge i utgangspunktet til hos Terje Aasland i hans nygamle Energidepartement. Men de er så store at de fordrer svært sterkt politisk lederskap fra statsminister Jonas Gahr Støres side, og evne til å se og skaffe støtte til løsninger som sprenger vante rammer.

Det handler om flytende havvind, og det handler om blått hydrogen.

Uten håndfaste leveranser på disse to områdene blir det ikke mye innhold i «utvikle, ikke avvikle»-fortellingen Arbeiderpartiet serverer.

Anslag for kostnadene ved flytende havvind på Utsira kommer snart på bordet. De kommer til å være så høye at prosjektet fort ender i en blindvei og skrinlegges om ikke det politiske Norge er villig til å gjøre ekstraordinære grep. Å sende regningen til oljenæringen, slik at den betaler den faktiske prisen ny strøm koster til sine elektrifiseringsprosjekter, er en mulig vei. Men det betyr at Oljefondet vil bli tilført litt mindre penger enn tilfellet er når elektrifiseringen skjer gjennom kraft fra land og regningen sendes til oss alle.

Arbeiderpartiets mantra om «å utvikle, ikke avvikle» handler retorisk ofte om at blått hydrogen kan lages av fossilgass med karbonfangst og -lagring. Norge har sterke interesser som gasseksportør til EU, men også en lang ønskeliste om grønne initiativ og allianser vi gjerne ønsker å være med på.

Klima definerer Norges forhold til omverdenen

Akkurat nå dominerer Gaza og Ukraina-krigen på den internasjonale scenen, men det er ingen tvil om at Norges forhold til omverdenen i økende grad vil bli definert gjennom vår holdning til klimapolitikken og den grønne omstillingen. Vi så et tegn på dette da Norge ikke fikk være med i det gode selskap under et arrangement FNs generalsekretær Antonio Guterres inviterte til i New York tidligere i høst.

Klimapolitikkens internasjonale og europeiske tilsnitt har blitt stadig mer fremtredende de siste årene, og dette er Espen Barth Eide svært godt rustet til å håndtere også i sin nye rolle som utenriksminister. Han kommer til Utenriksdepartementet med stor kunnskap om alle de store og små sakene som berører klima- og energiomstillingen. Eide har formelle roller i forbindelse med COP28 senere i høst som han også fortsatt skal ivareta.

Skal Norge ta en for laget på den europeiske arenaen, vil evne til faktisk å få til prosjekter med blått hydrogen være en nøkkel. Det samtales med Tyskland og intensjonsavtaler er inngått, men det ser ut til å være et langt stykke å gå før det skjer noe konkret. Dette er et område hvor Støre/Vedum-regjeringen må vise at den faktisk mener alvor, og at snakket om blått hydrogen og karbonfangst er noe mer enn et salgstriks for å kunne begrunne leting etter mer gass.

Internt i regjeringen tilsier mannskapsskiftet at Støre/Vedum-regjeringens arbeid med klima- og energifeltet kan bli styrket. Men det kreves altså mer enn å drive butikken som før, også utover de vanskelige sakene knyttet til kraftutbygging og klimamål, oljeleting og elektrifisering, arealpolitikk og samferdsel.

Det kreves djerve grep dersom «klima og natur (faktisk) skal bli rammen om all politikk», slik Jonas Gahr Støre lovet oss foran valget i 2021. Om de kommer, er fortsatt et åpent spørsmål.