Klimarisiko handler både om effekten av fysiske klimaendringer og endringer knyttet til klimapolitikk, markeder og teknologi. Både effekten av de fysiske klimaendringene og utviklingstrekk i politikk og marked vil ofte passere landegrensene, og det ser vi akkurat nå i skogbruket.

Noen nyhetssaker de siste ukene setter lys på hva som skjer.

• På grunn av klimaskade og barkbilleangrep er avvirkningen av gran i Tyskland sterkt redusert, skriver Dagens Næringsliv. Sammen med bortfall av import til Europa fra Russland gir dette sug etter norsk tømmer. Virkninger av Russlands krig mot Ukraina sammenfaller altså med effekten av klimarelatert skade på skogen.
• Norske skogeiere opplever derfor økte tømmerpriser, som ikke har vært høyere på mange år. Det gir skogeierne gode inntekter, og stimulerer til økt avvirkning. Å hogge mer er et rasjonelt svar.
• Statistisk sentralbyrå melder om økt eksport, mens høye tømmerpriser driver opp kostnadene for norske sagbruk og gjør byggevarer dyrere.
• Samtidig forteller nye tall fra Miljødirektoratet at opptaket av klimagasser i den norske skogen går ned, mens utslippene fra annen natur øker. Avskoging på grunn av arealendringer fører til mindre CO₂-lagring, sammen med økt hogst og mer naturlig skogsdød.
• At skogen i det nordlige barskogbeltet tar opp mindre CO₂, er et uhyre urovekkende signal. Det betyr at klimaendringer kan komme raskere og med større konsekvenser enn ellers. Les ekspertintervjuet med Cicero-forsker Glen Peters som forklarer sammenhengene.

På feil kurs

Direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet sier det slik: «Når vi ser at arealene våre tar opp mindre klimagasser og samtidig slipper ut mer, betyr det at vi går i helt feil retning».

Bygging i skogarealer er en viktig forklaring, mener Miljødirektoratet – som peker på kommunens rolle som forvalter av areal gjennom plan- og bygningsloven.

Endret bruk av areal, til veier, næringstomter, boliger – altså alt vi bygger – bidrar til denne utviklingen. Dette kan reguleres politisk, hvis lokale og sentrale myndigheter sier nei til nedbyggingen. Dessverre vinner ønsket om flere tomter til lagerbygg og annen arealintensiv næringsaktivitet ofte frem.

Finland må hogge mindre

Men hva med de økonomiske sidene ved tømmerhogsten? Når markedsprisen på tømmer øker, vil naturligvis skogbruket reagere med å øke avvirkningen. Slik fungerer en markedsøkonomi. Det ligger inntektsmuligheter i mer tømmerhogst.

I Finland har opptaket av CO₂ i skogen gått så mye ned at landets miljømyndigheter oppfordrer til en kraftig reduksjon i hogsten. Ifølge Miljødirektoratets finske fetter bør hogsten ned med omkring en fjerdedel. Uten slike tiltak, klarer ikke Finland å oppnå sine klimamål og beholde et stort karbonlager i skogen. Også Finlands klima- og miljøminister, Kai Mykkänen, har tatt til orde for mindre hogst, tross negative følger for skogsindustrien.

De politiske rammebetingelsene er viktige.

I Norge brukte vi ifølge NRK i perioden 2013–2023 nesten 900 millioner statlige kroner i subsidier til å bygge skogsbilveier, for å legge til rette for mer hogst.

I den industrielle enden, har treforedlingsindustrien så mange gratis utslippskvoter for CO₂ at Norske Skog i 2022 og 2023 hadde mellom 200 og 300 millioner kroner i inntekter på kvotesalg. Selskapet tildeles gratis utslippskvoter som kan selges i markedet. I tillegg kom over 400 millioner kroner gjennom CO₂-kompensasjonsordningen (se side 99 og 100 i årsrapporten), slik at tiltak knyttet til klimapolitikk i 2023 tilførte Norske Skog over 600 millioner kroner.

Summen av politikk stimulerer til mer uttak av tømmer, ikke mindre. Støtteordningene gjør at papp og papirvarer blir billigere enn den «egentlige» prisen, noe som stimulerer til overforbruk. Så kan vi legge til at papp og papir er bedre enn plast og at gjenvinning hjelper. Men også resirkulering krever ressurser og transport.

Et sårbart system

Historien om skogbrukets klimarisiko nå denne høsten bør være en påminnelse om hvor sårbart dette systemet egentlig er. Et barkbilleangrep i en tørkesommer etter en vinter med mye uvær og vindfall, kan radere ut store verdier og gjøre et karbonlager om til en stor utslippskilde.

Politiske endringer – som bortfall av støtteordninger som gratiskvoter for treforedlingsindustrien – kan forandre rammene. Likeledes kan skjerpede krav til opphav påvirke hogstvolumer og metoder, slik som EUs avskogingsforordning.

Å finne de gode politiske svarene er ikke enkelt, utover at det er riktig å bevare mest mulig natur, særlig av den mest karbonrike sorten. Skogbruket har naturligvis en plass også i en lavutslippsøkonomi, men ikke uten varsomhet.

For det er ikke å komme bort fra at det totale ressursforbruket er for høyt. Skog og biomasse er i likhet med areal knappe ressurser. Vi må lære oss å få mer ut av mindre, gjenbruke gammelt, ta materialbruken ned.

Det er lettere sagt enn gjort, men det er ingen vei utenom.