Det kommer signaler fra mange hold om at støtten til elektrifisering av oljeplattformer er i ferd med å svinne hen. NRK hadde forleden en god gjennomgang av posisjonene i ulike partier og interessegrupper. Stortinget skal i mars behandle et forslag fra Fremskrittspartiet om å stoppe elektrifiseringen. Det har støtte fra Rødt. MDG er også mot, i likhet med Naturvernforbundet.

Men det mest interessante er at elektrifisering nå også møter motbør i Arbeiderpartiet og Høyre. I Trondheim Ap sørget Trond Giskes partilag for et vedtak som ber om at elektrifisering vurderes på nytt, og i Rogaland Høyre har John Peter Hernes stilt seg i spissen for et krav om at planene skrinlegges. I Høyre har også andre politikere meldt skepsis.

Hvis ikke Arbeiderpartiet og Høyre, LO og NHO, altså det norske energipolitiske «establishment», står helhjertet bak elektrifisering som klimatiltak, er det vanskelig å se at det vil bli gjennomført i stort omfang.

Strøm(pris)krisen er utvilsomt med på å forme diskusjonen. Elektrifiserte oljeplattformer representerer allerede i dag et betydelig kraftforbruk. Alt annet like betyr elektrifisering høyere strømpriser. Det betyr også forsterket kamp om fornybare energiressurser som ikke finnes i overflod.

Vi har for eksempel bare sett begynnelsen på striden om elektrifisering av Snøhvit, som vil gjøre betydelig innhogg i kraftoverskuddet i Nord-Norge.

Mens oljenæringen for noen år siden stort sett motsatte seg elektrifisering, er Norsk Olje og Gass med sin nye administrerende direktør Hildegunn T. Blindheim snart den eneste tunge norske samfunnsaktøren som ubetinget støtter elektrifisering av oljeplattformer som klimapolitisk grep.

Oljenæringen ser på elektrifisering som en langsiktig sikring av sin samfunnsmessige lisens til å operere i en verden med skjerpede klimamål. Elektrifisering passer også godt inn i Arbeiderpartiet og LOs mantra om å «utvikle, ikke avvikle».

Det er kanskje her kjernen i konflikten og det strategiske veivalget ligger. Fordi Norge ikke klarer å finne en vei som innebærer at oljealderen gradvis rundes av, produseres det stadig nye argumenter for å fortsette som før. Jonas Gahr Støres veldige vektlegging av blått hydrogen er et annet kapittel i den samme fortellingen. Elektrifisert produksjon av blått hydrogen med karbonfangst og -lagring er et industripolitisk fremtidsbilde som – realistisk eller ikke – er med på å legitimere fortsatte nyinvesteringer i olje og gass.

• Les også: Støre vil selge blått hydrogen – Tyskland vil ha grønt

Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjorde i Hurdal en betydelig kursendring i den norske klimapolitikken gjennom formuleringen om at forpliktelsen om 55 prosent kutt, målt mot 1990, «gjelder hele økonomien, inklusive kvotepliktig sektor».

Dette var et brudd med Solberg-regjeringens linje, som ville overlate mer av ansvaret for klimakuttene i oljesektor og industri til samarbeidet med EU.

Kursendringen fra Hurdal legger sterkere press for å gjennomføre grep internt i Norge.

Det er ingen tvil om at målet om å kutte klimagassutslippene med 55 prosent til 2030, gjennom tiltak på norsk territorium, er helt umulig å nå uten svært omfattende elektrifisering av oljesektoren. Alternativet er at svært mye og lønnsom oljeaktivitet stenges ned «før tiden», i tillegg til nedstengning av energikrevende og utslippstung oljeproduksjon som ikke tåler høye CO₂-priser.

• Les også: Slik kan Norge nå 2030-målet

Tiltak i andre sektorer kan i teorien også levere tilsvarende utslippskutt, men det er allerede krevende nok å nå målene som er satt for eksempel i transportsektoren.

Når den politiske støtten til elektrifisering smuldrer opp, så svekkes også muligheten til å nå målet i Hurdalsplattformen.

Støre/Vedum-regjeringen har sagt fint lite om hvordan den vil gjennomføre politikken sin på dette området i praksis. Et tydelig signal vil formodentlig komme gjennom tillegget til Tina Brus energimelding. Det er mulig å utnytte fleksibiliteten i EU-samarbeidet mer enn Hurdalsplattformen legger opp til, men da vil regjeringen samtidig måtte forlate målet som ble satt bare for noen måneder siden.

Et slikt tilbaketog vil selvfølgelig ha betydelige politiske kostnader.

Det er ingen tvil om at elektrifisering av oljeinstallasjoner kutter klimagassutslipp. Akkurat på grammet hvor mye det slår ut i forhold til andre tiltak er usikkert, men det blir mindre CO₂-utslipp når en gassturbin erstattes med fornybar strøm.

Det er likevel ikke gitt at det er en fornuftig strategi å båndlegge svært store energiressurser til å «pynte på» oljen og gassens klimaavtrykk.

En batterifabrikk eller gjødselproduksjon basert på fornybar energi peker forbi oljealderen og representerer reelle nullutslippsløsninger. Det vil olje og gass aldri gjøre.

Tilgangen på fornybar energi er ikke uendelig, og valget mellom grønn industri og oljeelektrifisering vil være en reell prioritering. Det ser vi med Vestland fylkes vedtak om å si nei til elektrifisering av oljefeltene vest for Bømlo.

Dette er et tegn på at den politiske støtten til omfattende elektrifisering av oljesektoren er svært skjør.

Det blir spennende å se hva oljeselskapene – særlig Equinor og Aker BP – fremover gjør for å vinne gehør for sine elektrifiseringsplaner. Så langt har de vært i en svært komfortabel situasjon.

Kraftselskapene og vindkraftutbyggere har, støttet av lokale politikere, tatt støyten ved upopulære utbygginger, mens oljeselskapene har høstet æren ved klimakutt. Denne arbeidsdelingen kommer ikke til å fungere hvis vi skal bruke opp mot 15 TWh – en tidel av den norske kraftproduksjonen – til å drifte oljeplattformer. Oljeselskapene må ta et mye større ansvar hvis elektrifiseringsplanene de ønsker, skal bli realisert.