Aftenposten rapporterte forleden om Arbeiderpartiets utkast til program for neste stortingsperiode. Klimabonus til alle er en av ideene som drøftes. Ifølge Aftenposten heter det at skatte- og avgiftssystemet «i større grad enn før» må bidra til at vi tar klimavennlige valg, og videre: «Sterkere bruk av klimaavgifter må balanseres med avgiftsreduksjoner eller andre virkemidler til fordel for vanlige folk. Opptrapping av klimaavgifter må i større grad bidra til økt omstilling og rettferdig fordeling».

Økte CO₂-avgifter skal følges av «gode ordninger for tilbakeføring», og programkomiteen ser ifølge Aftenposten særlig til Østerrike, der innbyggere får direkte utbetalinger fra staten, fra pengene som hentes inn i klimaavgifter.

En slik klimabonus er en god ide. Jeg skrev ganske utfyllende om behovet for å koble klimapolitikk og fordeling i denne kommentaren som er «tekstversjonen» av en innledning jeg holdt på et LO-arrangement i Arendal.

Prinsippet er enkelt: Det staten drar inn i økte klimaavgifter, sendes i retur til innbyggerne, med et likt beløp til alle. Det betyr at de som har stort forbruk av tjenester og varer med høye utslippskostnader, straffes, mens de som har lavt forbruk, får en gevinst.

Skal en ordning med klimabonus funke i en norsk kontekst, må strømregningen inkluderes i opplegget. Derfor må ordningen utformes slik at den kan erstatte den nåværende strømstøtten. Årsaken til at strømregningen må med, er tredelt:

• For det første er det ganske store CO₂-kostnader på regningen. Prisen på CO₂ i kvotemarkedet i Europa smitter over på den norske strømprisen fordi kraftmarkedene er bundet sammen. Slik har det vært i mange år. Dette betyr at ganske mange penger går fra forbrukerne til kraftselskapene og staten. Forbrukeren har en reell merkostnad, på grunn av CO₂-prisen.
• For det andre må strømregningen med hvis det skal bli penger å snakke om i en ordning med klimabonus. Kostnadene til strøm er betydelige for de fleste husholdninger.
• For det tredje har den nåværende strømstøtteordningen mange negative sider, fordi den ikke fremmer effektivisering/sparing og i realiteten premierer de som bruker mest strøm.

Ved siden av strømregningen, er det naturlig at økte avgifter på bensin og diesel går inn i et system for klimabonus. Diesel- og bensinavgiftene kan da økes vesentlig og statens økte inntekter deles ut likt til alle. Andre CO₂-avgifter, kanskje særlig knyttet til flyreiser, kan også inkluderes i ordningen.

Når det gjelder innvendinger mot en ordning med klimabonus, er det i realiteten to kategorier:

• Den ene handler om at folk i distriktene med dieselbil og store og trekkfulle hus vil bli rammet urimelig. Dette kan, hvis det er ønskelig, imøtekommes for eksempel ved å gi folk i grisgrendte strøk en «ekstrabonus» slik det nå gjøres med reduserte barnehagetakster i distriktskommunene.
• Den andre handler om at det er bedre å bruke økte statlige inntekter fra CO₂-avgifter for eksempel på kollektivtransport eller å redusere ordinære skatter. Dette argumentet kan ha mye for seg, men man mister den viktige synligheten en klimabonus representerer. Klimabonusen bør derfor rett på konto. Opplevelsen kan ellers bli at pengene som betales, går rett i det store sluket. Dessuten vil i alle fall deler av statens ekstra inntekter fra CO₂-avgifter bortfalle når folk og næringsliv endrer atferd. De sikrer derfor ingen varig finansiering av velferden.

Økt kostnad ved CO₂-utslipp fremmer atferdsendringer som gir utslippskutt, enten det gjelder husholdninger eller næringslivet. Opptrapping av CO₂-avgiften til 2000 kroner i 2030 er Ap allerede forpliktet til, men det er bra at de signaliserer videre økning etter dette. Langsiktighet er viktig, og alle som skal investere, bør tidligst mulig vite mest mulig om hva de har å forholde seg til frem i tid.

Fra ulike deler av næringslivet kommer det jevnlig ønsker om at økt CO₂-avgift skal være med å betale for ulike klimatiltak. Det gjelder for eksempel i oljesektoren, i skipsfarten og i luftfarten. Politikerne bør tenke fordomsfritt rundt slik «resirkulering» av CO₂-avgiften når store utslippsreduksjoner skal gjennomføres.

Men næringslivet kan ikke regne med å lesse alle kostnader knyttet til klimatiltak over på staten og skattebetalerne. Økte CO₂-kostnader må kunne forsvares gjennom ordinær drift.

Arbeiderpartiets programkomite har rett i at «det i større grad enn før» er nødvendig og riktig å bruke skatte- og avgiftssystemet for å kutte klimagassutslipp og få til en mer effektiv bruk av energiressursene. Det burde være mulig å få til ganske bred enighet i Stortinget om et system der økt skattlegging kombineres med en ordning med klimabonus, og slik bidra til forsterket oppslutning om klimapolitikken.

Uten folkelig støtte til klimapolitikken så stopper den opp. Derfor er det nødvendig at skatte- og avgiftssystemet tilpasses slik at vanlige folk ikke får en unødig stor regning når klimapolitikken strammes til.