Høyesterettsdommen i Fosen-saken fra høsten 2021 legger ansvaret for å gjenopprette en tilstand i tråd med menneskerettighetene – reindriftssamenes rett til kulturutøvelse – i politikkens hender. Dommen gir ikke oppskriften på hvordan dette skal skje. Den oppgaven er i tråd med maktfordelingsprinsippet lagt på olje- og energiminister Terje Aaslands bord.

Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) Anine Kierulf beskriver rollefordelingen mellom domstoler og politikk i denne VG-kronikken.

Statsminister Jonas Gahr Støre sier at det må finnes «politiske løsninger» i denne saken. Ja, det trengs virkelig. Å bruke tid kan være nødvendig, men Støre-regjeringen har det med å komme bakpå i vanskelige saker fordi lederskapet ofte er for utydelig. Når regjeringen ikke leder, blir det større rom for andre.

Regjeringens mål er å fatte «nye vedtak som er i tråd med Høyesteretts domspremisser», men at vindmøllene skal stå, sa Terje Aasland mandag. Han kan ikke la det ta nye 500 dager.

Konfliktene syder – også i Ap

I spørsmålet om oppfølging av Fosen-dommen har aksjonistene nå tatt kontrollen over dagsordenen, og det syder langs mange konfliktakser – også internt i Arbeiderpartiet. Mens Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen mener møllene må rives, sier Porsanger-ordfører Aina Borch at dommen kan sette en stopper for næringsutviklingen i Finnmark.

Statsministeren er nødt til å komme de samiske interessene og de to reinbeitedistriktene på Fosen i møte. Støre må forsøke å komme i en posisjon der han og regjeringen får mer styring med en ytterst kompleks agenda med mange interessenter, og der føringene fremover kanskje er like viktige som selve Fosen-saken.

• Ordfører Vibeke Stjern i Åfjord er gjest i ukens Energi og Klima-podkast. Hun er ordføreren i Fosen-stormen.

Helt siden Fosen-dommen kom høsten 2021, har det vært spekulert i hvilke følger den vil få utover selve spørsmålet om Fosen-vindmøllene. Norge nord for Røros er stort sett dekket av reinbeitedistrikter, og konflikter knyttet til arealbruk står i kø, slik NRKs Tone Sofie Aglen peker på. Det beiter rein på over 40 prosent av Norges areal.

Behov for mye ny kraft

Det er bare et par uker siden energikommisjonen slo fast at det er behov for store mengder ny kraft. Ikke minst i Nord-Norge er det behov for vesentlig mer fornybar strøm hvis planer om ny industri og elektrifisering av eksisterende anlegg skal kunne bli noe av. Equinors planer om elektrifisering på Melkøya vil alene kreve 3,6 TWh strøm, det tilsvarer seks Alta-kraftverk eller røft regnet dobbelt så mye kraft som de to omstridte vindkraftanleggene på Fosen produserer.

NVE har påpekt at reindriftsinteressene vil bli skadelidende hvis det bygges en kraftledning mellom Skaidi og Hammerfest slik det er planer om.

Hvis Terje Aasland vil ha enda høyere konfliktnivå nå i vår, så sier han raskt ja til Equinors Melkøya-planer.

Orden i eget hus

Det vil ta seg ytterst dårlig ut om Dagfinn Høybråtens forsoningskommisjon presenteres mens unge aktivister ligger i leir foran Stortinget og store deler av det samiske Norge er i opprør. Støre har også et internasjonalt omdømme å ta vare på. Hvorfor skal Norge ha tillit i spørsmål om menneskerettigheter og urfolk ellers i verden hvis man ikke holder orden i eget hus? Aksjonene de siste dagene har selvsagt skapt betydelig internasjonal oppmerksomhet, ikke minst etter at Greta Thunberg meldte sin ankomst.

Kirkens engasjement er også verdt å merke seg. Kirkens preses Olav Fykse Tveit og lederen i Samisk kirkeråd, Sara Ellen Anne Eira, skrev nylig en kronikk på NRK der de slo fast at det «pågående menneskerettighetsbruddet» er et «hinder for forsoning» – og at ord må følges med handling.

Isolert sett burde selve Fosen-saken være løsbar, selv om det vil koste staten dyrt. Det må skje store nok fysiske endringer med vindkraftanleggene og driften av dem til at reindriftsinteressene kan ivaretas. Det vil kanskje bety at vindmøller må tas ned, men ikke nødvendigvis alle de 151 vindturbinene i Storheia og Roan. Andre avbøtende tiltak kan også bidra, ifølge statens syn.

Staten har så langt ikke vært villig til å stoppe vindkraftverkene selv om Høyesterett kjente konsesjonen ugyldig. Juridiske eksperter NRK har snakket med mener at møllene burde vært stoppet – i alle fall inntil videre.

Staten må føye seg

Til sammen produserer disse vindkraftverkene nesten 2 TWh i året. Det er veldig mye strøm. Det er ingen tvil om at de økonomiske kostnadene ved å fjerne dem vil være svært store. Norge trenger mer fornybar kraft, ikke mindre. Strømmen i Midt-Norge vil bli dyrere. Utbyggerne vil tape store penger. Staten vil trolig måtte bla opp mange milliarder i erstatning. Men de økonomiske virkningene spiller ingen rolle, slik dommen er å forstå.

Reindriftssamenes rett til kulturutøvelse går foran andre samfunnshensyn. Årsaken er, ifølge assisterende direktør Gro Nystuen i NIM, at «ordlyden i SP artikkel 27 ikke åpner for at statene kan foreta en slik interesseavveiing mellom urfolks rettigheter og andre legitime samfunnsformål.»

Dette er en realitet olje- og energiminister Terje Aasland må forholde seg til når han og regjeringskollegene etter hvert kommer seg til et forhandlingsbord. Også et mektig statsapparat må føye seg når Høyesterett har sagt sitt og rammet inn statens handlingsrom. Forsøk på å tolke seg bort fra essensen i dommen kommer bare til å skape mer vondt blod – og en tung følelse av avmakt på den samiske siden av bordet.

På Fosen valgte utbyggerne å sette i gang med utbygging før saken var rettslig avklart. Det er vanlig praksis å gjøre det slik. Risikoen for at en senere rettsavgjørelse skulle stoppe utbygging ble ansett som så liten at man tok sjansen.

I energikommisjonens utredning er det en interessant og viktig dissens fra Silje Ask Lundberg, Berit Tennbakk og Liv Monica Stubholt knyttet til denne praksisen. De foreslår at det bør vurderes å stoppe adgangen til å gå i gang med bygging før det foreligger endelige rettslige avklaringer der reindriftsinteresser er berørt. Dette kan virke som et forsinkende tiltak der det trengs mer av alt, raskere. Men det kan også sette press på aktørene til å finne frem til forhandlingsløsninger mye hurtigere og tryggere enn kvernen nå maler.

Fosen-saken er spesiell, men det vil melde seg en rekke av liknende konflikter om arealbruk. Det er langt fra gitt at reindriftsinteressene bør vinne frem i alle. Men storsamfunnet kan ikke overkjøre samene og reindriftsnæringen. Det må ligge i bunnen for den videre utviklingen av industri- og energiproduksjon at de samiske rettighetene skal ivaretas. Dette må være en sentral rammebetingelse – ikke bare i ord, men også i handling. Vi trenger mer vindkraft i Norge, men vi må tenke bedre igjennom hvor møllene settes opp, slik at naturinngrepene og arealkonfliktene dempes mest mulig.

Vi kan ikke ha kontinuerlig konflikt om urfolksrettigheter i Norge de kommende tiårene. Da kjører den helt nødvendige klima- og energiomstillingen seg bom fast.