Situasjonen i Ukraina akkurat nå er dramatisk – og det kan bli verre. En storstilt russisk invasjon med betydelige krigshandlinger, store menneskelige lidelser og hundretusener på flukt er det svarteste scenarioet.

Men selv om det roer seg ned vil følgene være merkbare lenge. Putins Russland er ingen vennligsinnet nabo som Europa kan stole på som partner og leverandør av energi – først og fremst gass. Samtidig er avhengigheten av russiske energileveranser stor, mange EU-land får store deler av sin gass levert fra Russland.

At Tyskland nå har slått fast at Nord Stream 2-ledningen ikke blir tatt i bruk viser at Russlands aggresjon får følger for energisektoren.

I dette bildet skulle det tatt seg ut om Nato- og EØS-landet Norge nå hadde begynt et politisk spill rundt vår troverdighet som energileverandør til europeiske naboland og allierte. Dette gjelder selvfølgelig både gass og samarbeid om krafthandel.

Klassekampen viser mandag 21. februar til at tidligere Ap-nestleder Trond Giske og Manifests Magnus Marsdal «har tatt til orde for at Norge bør bruke EUs avhengighet av norsk gass som forhandlingskort for å presse fram bedre avtaler for kablene».

Frps Ketil Solvik-Olsen argumenterer i et Facebook-innlegg for å stoppe strømeksporten til Tyskland fordi landet har besluttet å stenge ned kjernekraften. Det er samme logikk som hos Giske og Marsdal.

Statssekretær Amund Vik i Olje- og energidepartementet sier at Norge skal gå i dialog med Tyskland og Storbritannia om hvordan kablene fungerer, men avviser ideen om å bruke gassen som et politisk pressmiddel overfor naboland.

– Det er veldig viktig for Norge å være en stabil tilbyder av gass. Det har vi tjent på over tid, og det skal vi være i framtida, sier Vik til Klassekampen.

Det er betryggende at Vik er så tydelig. Det er i Norges interesse å spille på lag med våre viktigste handelspartnere og naboland. Når et aggressivt Russland nå angriper Ukraina og truer freden og stabiliteten i Europa, blir dette enda klarere enn i «normale» tider.

Norge er tjent med en regelstyrt verden, enten det handler om sikkerhet, handel eller klima. Vi er i samme båt som våre naboer – energi- og klimapolitikken forutsetter samarbeid om felles løsninger og handel for å lykkes.

I det korte bildet betyr det å levere mest mulig gass.

Krafthandelen gjennom utenlandskablene gir også et bidrag til energisikkerheten i Tyskland, Nederland, Danmark og Storbritannia. 

Klimatrusselen forsvinner ikke om det er krise i Ukraina. Også derfor er det i Norges interesse å bidra til at EU-landenes ambisiøse avkarboniseringsplaner skyter fart.

• EU kan klare seg gjennom vinteren helt uten russisk gass, men det vil være krevende.

Europas energisikkerhet forbedres i takt med at avhengigheten av fossil energi bygges ned, men alt som egentlig virker, tar tid. Derfor kan det bli betydelig mer uro og ustabilitet i det korte og mellomlange bildet på grunn av de høye gassprisene. Høye energipriser treffer folks lommebøker og kan gi grobunn for velbegrunnede politiske protester. Derfor er det avgjørende at politikken rettes inn mot tiltak som ivaretar fordelingshensyn.

Som vi har sett i vinter betyr høye gasspriser også høye strømpriser. Støre/Vedum-regjeringen må nå forberede tiltak som demper folks kostnader langt forbi mars 2022, da den midlertidige strømstøtten går ut på dato. Dette bør egentlig være en smal sak å fikse.

Det vil være overraskende om ikke Ukraina-krisen leder til en forsering av EU-landene og Storbritannias avvenning fra fossil energi. Jo mindre gass som brukes, jo mindre er risikoen for å forbli et gissel for Putins maktspill.

I kraft av sin store produksjon både når det gjelder gass og olje, har Putin og de russiske statskontrollerte selskapene stor markedsmakt. De tjener fett på høye priser. Samtidig er Russland en taperstat i det grønne skiftet. Faller verdien på fossil energi, ja så faller også Russlands inntekter.

I det korte bildet er høyere energipriser en svært sannsynlig konsekvens av Ukraina-krisen. Både gass- og oljeprisene vil presses oppover. For Norge betyr det økte inntekter, for våre allierte og naboer i Europa betyr det økte kostnader. Det skjer en gigantisk omfordeling av verdier i forbrukernes disfavør. Det tilsier at det grønne skiftet både vil – og bør – skje raskest mulig.

Det er en fordel både for Norge og kundene i Europa at den norske gassens markedsandel er høy mens avkarboniseringen foregår. Men det er ikke noe argument for leting etter nye gassressurser som ikke kan levere før tidligst om ti-femten år. Gassen skal ut, som andre fossile energikilder.

Klimapolitikken både i EU og Storbritannia innebærer at gassforbruket vil falle gradvis utover mot 2040 og ende på null. Derfor er det i den fornybare delen av energilandskapet Norge må vokse for å forbli en troverdig energipartner for våre europeiske naboer.