Den viktigste saken i olje­politikken: Ja eller nei til gassrør i nord

Sokkeldirektoratet har nå levert en oppdatert ressursrapport som tegner fremtidsbildene for norsk oljesektor.

Sokkeldirektoratets ressursrapport viser tre mulighetsbilder mot 2050. Selv i mulighetsbildet «lav», som legger til grunn et ganske raskt fall i produksjonen fra 2030 og frem til 2050, beregner Sokkeldirektoratet seg frem til at netto kontantstrøm fra fremtidig olje- og gassproduksjon har en nåverdi på omkring 6000 milliarder kroner.

Dette er basert på en oljepris på 80 dollar fatet. Med 60 dollar fatet faller nåverdien til 3900 milliarder.

I mulighetsbilde «høy», og med en oljepris på 100 dollar, beregnes nåverdien til 12 000 milliarder kroner.

De økonomiske beregningene viser det vi har sett dokumentert de siste årene; ved høye olje- og gasspriser tjener den norske staten store penger.

For norsk økonomi som helhet blir det imidlertid stadig tydeligere at avkastningen på Oljefondets investeringer er mye viktigere enn tilførselen av «friske penger» fra petroleumsutvinningen.

Forventningene om etterspørsel og priser frem i tid vil ha stor innflytelse på den langsiktige utviklingen i norsk petroleumssektor. Den viktigste enkeltsaken er spørsmålet om det skal bygges gassrør til Barentshavet.

Om dette vil være lønnsomt, avhenger i stor grad av utviklingen i etterspørselen etter gass hos Norges kunder i Europa. Det henger igjen sammen med takten i energiomstillingen vekk fra fossil energi – altså styrken i klimapolitikken og tempoet i de teknologiske skiftene som skjer. Med svakt tempo i omstillingen og vedvarende høye gasspriser vil det være lettere å regne hjem et slikt rør enn om prisene faller tilbake til nivået før Ukraina-krigen.

Slike vurderinger avstår Sokkeldirektoratet fra å gjøre i sin ressursrapport, men det vil være helt sentralt når energiminister Terje Aasland etter hvert legger frem en ny petroleumsmelding.

Her vil klimarisikoen – altså vurderinger knyttet til Europas overgang fra fossilt til fornybart – måtte bli grundig analysert.

I Sokkeldirektoratets mulighetsbilder «høy» og «basis» bygges det gassrør til Barentshavet, mens det i «lav» ikke blir investert i et rør som kobler de nordligste havområdene sammen med det eksisterende gassrørsystemet som frakter norsk gass til kontinentet og Storbritannia.

I dag er det bare LNG-anlegget i Hammerfest som eksporterer gass fra Barentshavet, og der er kapasiteten fullt utnyttet i mange år fremover.

Uten gassrør til Barentshavet kan ifølge Sokkeldirektoratet «betydelige ressurser med stort verdipotensial bli liggende igjen, herunder at de ikke blir utforsket».

Også andre forhold, som leteaktivitet og størrelse på funn, skiller mellom mulighetsbildene, men gassinfrastruktur i nord ser ut til å være den viktigste enkeltsaken. Uten et gassrør vil aktiviteten i Barentshavet være mye mer begrenset enn om et rør blir bygd.

Om Barentshavet skal bli en stor petroleumsprovins, henger tett sammen med denne beslutningen.

«Den begrensede gasseksportkapasiteten i Barentshavet gjør at alle ressurser i området må konkurrere om samme infrastruktur. Dette gjelder felt i produksjon, funn under vurdering og framtidige funn. Resultatet er utsatt inntektsstrøm og svakere lønnsomhet», heter det i rapporten.

Diskusjonen om et slikt nytt gassrør har vært på dagsordenen i mange år, men Sokkeldirektoratet skriver at Gassco i fjor satte arbeidet med mulige eksportløsninger for gass på pause, «i påvente av økt ressurstilvekst fra leting».

Gitt betydningen Sokkeldirektoratet gir gassrøret, vil spørsmålet helt sikkert bli løftet i petroleumsmeldingen – og derfor være en sak som vil forme mye av debatten om olje- og gasspolitikken i de nærmeste årene.