En uke etter lansering har IEAs netto null-rapport allerede fått svært stor betydning. Både innenfra og utenfra settes den rådende norske olje- og klimapolitikken under stadig hardere press.

«Ikke rar læsning for oliesheikher og kulmineselskaber, tænker man måske. Næh, og også lidt af en udfordring for vores nordlige nabo. Prøv bare at se den politiske debat i Norge i dagene efter rapportens offentliggørelse», skriver Connie Hedegaard i en kommentar om IEA-rapporten.

• Om et par uker skal olje- og energiminister Tina Bru legge frem en stortingsmelding om verdiskaping på norske energiressurser. Den må ta innover seg at verden er forandret etter 18. mai 2021 da IEA la frem sin rapport. Tina Bru må ta Parisavtalens intensjoner på alvor. Da kan hun ikke legge til grunn et karbonbudsjett som tillater høyere utslipp enn IEA gjør i sin rapport.
• Glasgow-møtet er i realiteten en deadline for en ny petroleumspolitikk. Norge må signalisere at politikken nå legges om for å komme i samsvar med netto null i 2050 – for å bidra til å oppfylle målene i Parisavtalen.

Det er ikke noe alternativ å sitte stille. Enten det blir Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som til høsten leder Norges regjering, så nytter det ikke å komme til Glasgow-møtet med en fortelling om at vår olje er bedre enn alle andres olje – og forvente at alle andre skal bukke og nikke å si, selvsagt, ja, Norge er i en særstilling som gjør at alle må ta spesielle hensyn til dere.

Alternativet til en endring av politikken er ikke at alt blir som før, men at Norge gradvis inntar en rolle som en selvsentrert og usympatisk petrostat: Et land som vender seg vekk fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som prøver å snike seg unna – i forsøk på å tyne den aller siste oljedollar ut av borehullene.

Dette vil være i strid med norske interesser, både fordi vi som alle land er tjent med at klimapolitikken lykkes, fordi vi uansett skal igjennom et grønt skifte – og fordi Norge trenger gode relasjoner med våre naboer og venner i Europa og i USA.

Det vil også være forbundet med stor økonomisk risiko. Hvis de andre, som jo både er større og flere enn oss, faktisk gjør det de sier de skal, ja så vil den norske staten kunne bli sittende igjen med et stort og uselgelig varelager.

Norge trenger noe nytt og stort å melde

Norge trenger noe nytt og stort å melde på den globale klimapolitiske arenaen, for å bli tatt på alvor og for å være relevante. Vi er storeksportør av CO₂ og derfor har vi et fond på 10.000 milliarder kroner. Andre land vil med rette forvente at vi tar stort ansvar.

Det er våre viktigste allierte – USA, EU, Storbritannia – som nå tar ledelsen. Det er ikke lenger tilstrekkelig å bevilge penger til regnskogvern og å være i front på karbonfangst, samt verdensmestre i elbil-salg.

Det trengs noe mer, noe som viser at vi tar innover oss at det ikke er rom for ny olje- og gass. Det kan være letestopp, det kan være klimavern av områder i arktiske strøk. Det må på en eller annen måte vise at Norge faktisk tar innover seg budskapet om at det ikke er nødvendig med nye olje- og gassfelt.

Det ville vært svært konstruktivt om andre vestlige fossileksportører som Australia og Canada lot seg trekke med.

Tiltak som begrenser oljeproduksjonen kunne for eksempel ledsages av en svært kraftig opptrapping av investeringene i fornybar energi i utviklingsland, i en størrelsesorden som virkelig viser vilje til å bruke den finansielle muskelen Norge sitter på.

IEA-rapporten viser med all tydelighet at det er tiltak som forandrer energisystemene – først og fremst utbygging av fornybar energi – som er den virkelige nøkkelen til netto null. Evnen til å være en konstruktiv bidragsyter i det globale klimastrevet vil bli viktigere og viktigere for et lite land som Norge – vi er avhengige av internasjonalt samarbeid, frihandel, en regelstyrt verden.

Slik var det før vi fant olje, og sånn vil det bli også når oljealderen er slutt.

Miljøpartiene presser – men Arbeiderpartiet og Høyre er fortsatt viktigst

Internt i Norge vil presset for en omlegging av oljepolitikken tilta. IEA-rapporten gir en helt annen tyngde til argumentasjonen fra miljøorganisasjonene og miljøpartiene. Det kan tenkes at ultimatumer av den typen MDG stiller for regjeringssamarbeid kan få betydning, men valgresultatet til høsten kan også tenkes å gi de «grå» partiene svært stor samlet makt. Derfor er det – nå som før – utviklingen internt i Arbeiderpartiet og Høyre som er det viktigste. Derfor har ledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre også et ekstra ansvar. Det vil for eksempel se veldig rart ut om Solberg og Støre nå applauderer tildeling av nye oljelisenser langt nord i Barentshavet.

Det er en regjeringskonstellasjon ledet av et av de gamle «styringspartiene» som vil styre Norge utover på tyvetallet, slik målingene ser ut noen måneder før valget. Ap er i ferd med å gjenvinne en distanse til Sp som gjør det svært lite sannsynlig med noen annen rødgrønn statsminister enn Jonas Gahr Støre.

For omstillingen av norsk økonomi er det ingen fordel at oljen og oljesektoren spiller en veldig stor rolle i debatten. Oljen er uansett en solnedgangsnæring. Det kan være riktig å elektrifisere plattformer for å kutte utslipp i oljeproduksjonen, men veksten i norsk økonomi, de nye grønne jobbene, kommer uansett ikke i oljen. De kommer hvis norske virksomheter er i stand til å kapre sine andeler av vekstmarkedene som oppstår gjennom de gigantiske investeringene netto null representerer. Heldigvis er det mye bra på gang. Det er et formidable  markeder som nå er i utvikling.

Trenger vi et «superdepartement» for klima og grønn omstilling?

Den økte vekten klimapolitikken får i internasjonal og europeisk sammenheng, sammen med omstillingsbehovene internt i Norge, reiser spørsmål ved om den norske regjeringen og forvaltningen er organisert på en hensiktsmessig måte. Land som Danmark og Spania har laget store «grønn omstilling»-departementer som samler ansvar for den (internasjonale) klimapolitikken med (innenlands) grønn næringspolitikk. Noe i den gaten bør stå på dagsordenen også i Norge. Den nåværende organiseringen er for fragmentert og gir for mye rom for (fossile) særinteresser.

Det er talende at Tina Bru av Financial Times blir oppfattet å være delvis på lag med Japan og Australia, land som protesterer på konklusjonene i IEA-rapporten. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, som har ansvar for klimaforhandlingene, har vært bemerkelsesverdig stille om IEA-rapporten. Utenriksdepartementet samordner arbeidet med EUs grønne giv, men har ikke hånd om klimadiplomatiet. Og Næringsdepartementet styrer med handelspolitikken, der koblingene til klima blir viktigere og viktigere.

Det skjer så mye, og så raskt, at det kreves mer samlet innsats (og mindre makt hos oljebyråkratiet) for å henge med i svingene når klimapolitikken og energiomstillingen nå formes.

Dette peker i retning av at også Norge etter valget, enten regjeringen blir den ene eller andre, bør se over porteføljene og trolig organisere arbeidet på en annen måte, hos en statsråd som har ansvar for større deler av klima- og næringspolitikken enn tilfellet er i dag.

Netto null er normen – 1,5 grader er det politiske målet

G7-landenes klima- og miljøministre møttes før helgen og uttalelsen fra møtet viser at netto null og forsterket innsats for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er det politiske målet de store landene i vår del av verden vil strekke seg etter. Dette vil, står det, “require meaningful action by all countries, in particular the major emitting economies, pursuant to continuous improvement in climate and environmental action to align with a pathway that keeps 1,5 C within reach. We, the G7 members, will lead by example and each commit to achieve net zero GHG-emissions as soon as possible and by 2050 at the latest.”

Dette setter en norm også for andre og mindre land i vår del av verden – som Norge. Om noen uker er Boris Johnson vertskap for G7-landenes toppmøte i Cornwall – en av mange begivenheter som leder opp til høstens Glasgow-møte.

IEAs karbonbudsjett må være rammen

IEA-rapporten bygger på et ganske stramt karbonbudsjett, det begrenser oppvarmingen til 1,5 grader med 50 prosent sannsynlighet. Et «romsligere» eller «slappere» karbonbudsjett, som tillater høyere temperaturøkning, vil gi rom for mer fossil energi. Karbonbudsjettet som IEA-rapporten legger til grunn bør være det retningsgivende for både land og selskaper i tiden fremover. Da har vi et felles kunnskapsgrunnlag som er godt begrunnet i klimavitenskapen, og som gjør det mulig å sammenlikne forskjellige scenarioer og strategier. Dette er litt teknisk og nerdete, men svært viktig. Et felles tallgrunnlag betyr ikke at strategiene for å oppnå netto null behøver å være de samme, men «budsjettrammene» vil være lik.

Når olje- og energiminister Tina Bru om noen uker legger frem sin stortingsmelding om verdiskaping basert på norske energiressurser, må det være IEA-rapportens karbonbudsjett som legges til grunn for analysen. Et «slappere» karbonbudsjett – som grunnlag for oljepolitikken – vil bety at Norge ikke erkjenner ambisjonsnivået som ligger i tolkningen av Paris-avtalen som G7-landene nå gjør. Det vil være å lure seg unna, for kanskje å gjøre det politisk spiselig å hente ut noe mer olje. Men det man samtidig gjør, er å skyve mer karbongjeld foran seg til kommende generasjoner.

• Se opptak fra #Klimafrokost om IEA-rapporten og Cicero-forsker Glen Peters’ innledning om netto null.

Karbonbudsjettene er et godt verktøy, både politisk og analytisk. Klimaendringene stopper ikke før vi er i netto null. Hvor mye CO₂ som er sluppet ut før den tid, avgjør hvor høy temperaturstigningen og dermed klimaendringene blir. Å skyve ansvar for utslipp fremover i tid, blir derfor å gi barn og barnebarn større ansvar for oppryddingen.

Dette generasjonsperspektivet er viktig i den nylige klimadommen fra tysk Høyesterett, slik Vidar Helgesen skriver i teksten «En tysklekse i klimapolitikk».

Hva med Equinor?

Equinor legger om noen uker frem sin Energy Perspectives – før den nye konsernsjefen Anders Opedal litt senere skal presentere en ny strategi. Begge deler blir veldig spennende, ikke minst fordi Opedal er plukket ut til å lede Equinor på en slags grønn plattform.

Equinor har dessuten så stor makt i Norge at selskapets strategiske valg har betydelig innflytelse over politikken. Signalene fra Anders Opedal vil derfor ikke bare være viktige for selskapet, men også for handlingsrommet Høyre og Arbeiderpartiet har når de skal tilpasse olje-, klima-, og energipolitikken til en ny tid.

Hvilke karbonbudsjett Equinor bruker i sin Energy Perspectives er viktig – både for den klimapolitiske debatten og for selskapets egen strategi. Det finnes ingen regler eller internasjonale standarder for hvilke karbonbudsjett skal brukes, men IEA har satt en norm gjennom sitt valg.

Equinor burde derfor bruke det samme karbonbudsjettet som IEA i Energy Perspectives. Da vil både investorer, politikere og den interesserte opinion kunne sammenlikne – uten at det blir tallkrangler og unødig forvirring. Det betyr ikke at Equinor må ha den samme fordelingen for eksempel mellom fornybar energi og hydrogen med karbonfangst som IEA, men totalrammen, hvor mye utslipp som samlet tillates, bør være den samme.

Det som mates inn i modellene har svært stor betydning for det som kommer ut.

Hvis alle land og selskaper skal operere med «sitt foretrukne» karbonbudsjett, blir dette vanskelig.

Nå er det ikke nytt at oljeselskaper har brukt ressurser på å forvirre klimadebatten, men den tiden bør være over nå.