Viktig høring om Norges klimamål for 2035: Det er bare å kvesse pennen
Alle som vil påvirke rammene for klimapolitikken til langt ut i neste tiår, må sørge for å levere sine innspill til Norges klimamål for 2035 før nyttår.
Klimaminister Tore O Sandvik brukte COP29-møtet i Baku til å forankre et forsterket norsk klimamål i en felleserklæring med “likesinnede” land. (Foto: Maxim Shemetov, Reuters/NTB)
Klimalederen i korte trekk:
- Norge skal neste år levere sine klimamål for 2035 under Parisavtalen. Regjeringen har sendt et notat på høring med et urovekkende svakt opplegg.
- Norge bør sette seg et nasjonalt mål for utslippskutt i 2035 som sikrer en mye sterkere gjennomføringskraft i klimapolitikken enn vi har sett til nå.
- Målet for 2035 er en viktig etappe mot nullutslipp i 2050, og det er viktig at politikken er så bredt forankret i Stortinget at fløypartier ikke kan blokkere gjennomføringen.
Det er fem uker igjen av 2024, og det betyr at deadline for innspill til den ytterst viktige høringen om Norges klimamål for 2035 nærmer seg.
Kalenderen er tett for de fleste i ukene frem til jul, men her gjelder det å sette av tid til å skrive poengterte høringsuttalelser som markerer hva den fremtidsrettede delen av det norske næringslivet mener. Også offentlige virksomheter bør si tydelig fra, ikke minst bør universitetene og forskningen ytre seg.
Denne Klimalederen er ment å være en inspirasjon i arbeidet med en høringsuttalelse.
Et par innlegg som har stått i DN, kan også være til hjelp.
- Skifts Bjørn Haugland og Jens Ulltveit-Moe advarer mot å legge for mye vekt på kvotekjøp.
- KLPs Heidi Finskas skriver at klimavingling skaper usikkerhet.
Høringen var temaet for Klimalederen også i oktober, da jeg stilte spørsmålet «Hvor er Jonas?» i forbindelse med at Støre/Vedum-regjeringen ba om innspill til et mål som er så lavt at det ville bryte med Parisavtalen.
Senere har Energi og Klima vist at regjeringen i høringsnotatet vil skyve på avklaringer om Norge skal videreføre klimasamarbeidet med EU. Det vil være uklokt, og gi større usikkerhet der det trengs forutsigbarhet og stabilitet.
Det er også mange andre ting å påpeke, blant annet at Støre/Vedum-regjeringen ikke har brydd seg om å sørge for at Norges klimamål for 2035 er trygt på «innsiden» av det som kreves i lys av dommen mot Sveits i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Satt på spissen: Høringsnotatet tyder på at finansminister Trygve Slagsvold Vedum har «kidnappet» regjeringens klimapolitikk: Svake målsettinger, i kombinasjon med uklarhet om rammene, særlig knyttet til samarbeidet med EU, bærer Sp-lederens bumerke.
Uten at intern uenighet i regjeringen har kommet ut i offentligheten, er det ytterst interessant at fungerende klimaminister Tore O. Sandvik brukte COP29-møtet i Baku til å slutte Norge til en allianse med «likesinnede» land – EU, Storbritannia og Canada – som lover å levere klimaplaner for 2035 som er i tråd med målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Dette betyr at Norge må levere et mål for 2035 som ligger i det aller øverste spennet fra 55 til 80 prosent, målt mot 1990, som høringsnotatet ber om innspill til.
Å skaffe seg dette internasjonale ankeret er et ganske snedig grep fra Sandvik, fordi det gjør at Norge må ha ambisiøse mål for å forbli i det sjiktet av land som vi liker å sammenlikne oss med.
For virksomheter som nå forbereder sine høringsuttalelser, er derfor punkt én å sørge for at Sandvik får støtte på dette punktet. Men det er også mange andre ting å ta tak i. I det følgende leverer Klimalederen en meny med det viktigste.
Det vitenskapelige grunnlaget
Det er klimavitenskapen som i bunnen er det faglige grunnlaget for Norges klimamål. Slik er det for alle land, med Parisavtalen som det politiske uttrykket. Vi må være tro mot klimavitenskapen, og ta vår andel av de globale kuttene som er nødvendige.
Min anbefaling: Norge må ha et klimamål som er i samsvar med 1,5-gradersmålet. Det kan brukes både matematikk og politikk for å oversette det til et prosenttall for utslippene i 2035 målt mot 1990. Ifølge Miljødirektoratets faglige vurderinger bør målet være minst 80 prosent for å være en rettferdig andel av globale reduksjoner.
Et nasjonalt mål er riktig nå
Neste steg på listen vil være spørsmålet om Norge, uavhengig av samarbeidsrelasjoner med EU og mulighet for kvotekjøp gjennom Parisavtalens bestemmelser, bør ha et nasjonalt mål. Altså et mål om utslippskutt som ikke tar hensyn til kvotehandel, men som bare forholder seg til utslipp innenfor Norges grenser. Hensynet til maksimal fleksibilitet i gjennomføringen tilsier at Norge ikke bør ha et slikt mål, mens behovet for å skape trygge og stabile rammer for omstillingen tilsier at det er fornuftig med et nasjonalt mål.
Fordi Norge skal bli et samfunn uten klimagassutslipp og fordi næringslivet vårt skal være konkurransedyktig i en verden der utslippene kuttes, er det nå riktig å sette et nasjonalt utslippsmål som omfatter hele økonomien, og å melde det inn til Parisavtalen. Dette ble ikke gjort med omstillingsmålet fra Hurdalserklæringen, som derfor hverken fikk den nødvendige internasjonale forankringen eller den innenlandske «autoriteten» et slikt mål må ha.
Målet for innenlandske utslippskutt må være ambisiøst, men det må også være realistisk. Det er viktig med tidlige avklaringer når det gjelder Norges andel av kutt som skjer som en følge av samarbeidet med EU, slik at vi vet hvor mye som må kuttes innenlands.
Det er ingen tvil om at det vil være behov for negative utslipp for å holde klimaendringene i sjakk. Det betyr at både biologisk og teknologisk lagring av CO₂ bør stimuleres og effekten av dette synliggjøres i regnskapene. Å få til systemer som premierer negative utslipp – for eksempel lagring av biogent CO₂ – må inn som en del av klimapolitikken.
Min anbefaling: Norge må ha et mål for innenlandske klimakutt i 2035, uavhengig av om det handler om kvotepliktig sektor eller ikke, i størrelsesorden 60 prosent målt mot 1990, slik Miljødirektoratet går inn for. Dette er mulig, men vil kreve en vesentlig skjerping av dagens politikk.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
Egne mål for skog og arealbruk
En sektor med sterk usikkerhet rundt klimamålene er alt som har å gjøre med bruk av arealer og skogbruk. Regelverket er vanskelig å forstå, og det er fint å bruke prosessen knyttet til nye klimamål for 2035 til å skape et system som gir gode og tydelige styringssignaler.
Det er også stor usikkerhet om fremtidig opptak blant annet på grunn av risiko for barkbilleangrep, tørke og andre ting som kan forringe opptaket av CO₂ i skogen. Det mest fornuftige grepet vil være å lage to separate mål, et for å hindre arealendringer som gir utslipp, og et for å øke opptaket.
Min anbefaling: Norge bør ha et mål for å hindre nedbygging av natur og dermed fjerne eller redusere utslipp knyttet til arealendringer. Norge bør videre ha et eget mål for å øke opptaket.
Betydelige bidrag til globale kutt
Klimaproblemet er globalt, og Norge har et særskilt ansvar – ikke minst fordi vi har tjent store penger på eksport av olje og gass. Det er dessuten i Norges egeninteresse – både på kort og lengre sikt – å bidra til betydelig større utslippskutt enn det som kan skje innen landets grenser.
Dette er ingen ny tanke. Den er for eksempel uttrykt gjennom regnskogsatsingen. Norge har som kjent også et mål om klimanøytralitet i 2030, som det nå skal kjøpes kvoter for å nå. Målet om klimanøytralitet i 2030 vil i realiteten bety et kutt på 100 prosent – hvis vi skal ta det bokstavelig. Målet om klimanøytralitet er ikke meldt inn til FN som Norges forpliktelse under Parisavtalen. Det er likevel et signal om en ambisjon.
Det er fullt mulig for Norge å ha et samlet utslippsmål som totalt er mye høyere enn de 80 prosent som er «taket» i regjeringens høringsnotat. Et land som har så store finansielle ressurser, og så stort ansvar på grunn av våre store olje- og gassinntekter, er fullt i stand til å bidra mye mer internasjonalt enn i et spenn mellom 55 og 80 prosent kutt mot 1990, slik regjeringen ber om i sin høring.
Dette kan for eksempel handle om å «utlikne» eksportutslippene fra norsk olje og gass eller på annet vis å styrke norske bidrag innen klimafinansiering så det virkelig monner. Det er gode argumenter for å inkludere et slikt mål i forpliktelsen under Parisavtalen, fordi det da får en sterkere internasjonal forankring og dessuten kan brukes som «brekkstang» overfor andre land som er i en liknende situasjon som Norge.
Min anbefaling: Norge bør ha et eget mål for bidrag til utslippskutt utenfor Norges grenser som meldes inn til FN, slik at det forankres internasjonalt. Målet kan regnes i millioner tonn CO₂, eller som en gitt prosent av norske utslipp, slik målet om klimanøytralitet representerer. Det kan også settes slik at det tilsvarer eksportutslippene for olje og gass.
Sterkest mulig kobling til EU
Både nasjonale mål om utslippskutt og koblingen til EU handler om at Norge skal forankre en grønn omstilling av norsk økonomi gjennom internasjonale forpliktelser. Dette gjør at vi er i samme båt som våre naboland i Europa og i samme kategori som andre rike land. Å ta mest mulig del i EUs felles klimapolitikk gir både stabile og forutsigbare rammer for norsk næringsliv og deltakelse i et solid rammeverk for den videre utviklingen av klimapolitikken. Kvotesystemet er «grunnmuren» i EUs klimapolitikk, men bare en liten del av regelverket som rammer inn markedsaktørene og den nasjonale politikken i medlemslandene.
Ettersom Norge ikke er medlem i EU, vil Norge og EU rapportere separat til Parisavtalen. Men fordi vi er så tett sammenvevet med EU, er det svært viktig at det er klarhet i hvordan utslippskutt skal rapporteres. Det gjelder blant annet fordelingen mellom Norge og EU når det gjelder kutt innen kvotesystemet, og andre deler av samarbeidet med EU der det er fleksibilitet i gjennomføringen.
Poenget er at minst mulig må «flyte» i den norske klimapolitikken, også når det gjelder forholdet til EU.
Min anbefaling: Norge bør koble seg tettest mulig til EUs klimapolitikk, både gjennom EØS-avtalen og øvrig regelverk. Det er dessuten en fordel at rammene for samarbeidet også på «bortsiden» av 2030 avklares så raskt som mulig. Det skaper sterkere styringssignaler og mer forutsigbarhet jo tidligere det er klarhet i dette. Ikke minst for industrien er dette viktig.
Et steg mot nullutslipp i 2050
Når Norge nå skal levere inn mål for 2035, er det viktig å huske at dette er en ny etappe mot et lavutslippssamfunn i 2050 slik Klimaloven stiller krav om og 1,5-gradersmålet forutsetter.
Temperaturøkningen stopper ikke før CO₂-utslipp/opptak er minst i netto null. Det er en viktig erkjennelse her: Det er ikke slik at noen klimagassutslipp skal bort. Så godt som alle klimagassutslipp skal bort, det er stort sett bare biologiske utslipp fra landbruket som kan være igjen om Norge skal nå målet om 90-95 prosent utslippsreduksjon, slik klimaloven sier.
Det betyr at tradisjonell tenkning rundt kostnadseffektivitet (la oss ta de billigste utslippskuttene først), og at det er store gevinster ved å vente med tiltak, ikke lenger har samme tyngde som i klimapolitikkens «barndom» på nittitallet.
Men høringsnotatet bærer preg av denne logikken, og da blir minst mulig, senest mulig, en naturlig konklusjon.
Dette gir et lite konstruktivt utgangspunkt både for debatten og for de omfattende samfunnsendringene vi står oppe i. Vi må se klimapolitikken som et bidrag til – og ankerfeste for – en omstilling som kutter utslipp og sørger for en langt mer effektiv utnyttelse av alle slags ressurser.
For stor vekt på kvotekjøp for å nå Norges forpliktelser, vil også bety at store penger sendes ut av landet istedenfor å fremme omstilling innenlands.
Det er de langsiktige rammene for den norske klimapolitikken, og dermed for den norske samfunnsutviklingen, som nå skal legges. Klimamålene for 2035 må bidra til å gi klare styringssignaler, både overfor næringslivet og forvaltningen.
Når Stortinget skal behandle klimamålene for 2035, er det viktig med bred forankring. Den skal stå seg forbi flere valg og overleve regjeringsskifter. Klimapolitikken er for viktig til at fløypartier kan blokkere gjennomføringen.
Ambisjonene må være høye. Vi skal sammen gjøre både Norge og verden rundt oss til et bedre sted.