Det er sagt tusenvis av ganger, og det er helt sant. Uten folkelig støtte, stopper klima- og energiomstillingen opp. Det er ikke mulig å gjennomføre store samfunnsmessige forandringer uten at folk flest i stort ser seg tjent med endringene som skjer.

Tilliten til den norske energi- og klimapolitikken er sterkt knyttet til strømprisene og opplevelsen folk har av om systemet fungerer i tråd med deres interesser og forventninger. Derfor er strømprisene og politikken som omkranser dette feltet så viktig.

Strømprisene har vært relativt moderate gjennom 2024, men likevel er det svært mye misnøye og sinne. Anklager om svik og krav om ny politikk er det dominerende inntrykket fra mediebildet.

Det voldsomme prishoppet vi opplevde noen få dager i desember blir et symbol på et system som ikke er i orden, og som derfor må repareres.

Denne kommentaren fra Dagsavisens Jo Moen Bredeveien gir et virkelighetsbilde som nok deles av mange, i alle fall på venstresiden.

Energiminister Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre har kommet enda mer på defensiven etter at Ingvild Kjerkol åpnet for kabelkutting. Støre og Aaslands fortelling om at Norge har kontroll taper gjennomslagskraft når Ingvild Kjerkol sier at vi må ta tilbake kontrollen.

Det er verdt å merke seg retorikken her. «Ta tilbake kontrollen» gjør det underforstått at vi har mistet den, mens vi hadde den før. Det er #brexit-slagordet dette, med samme nostalgiske snert som hos andre som skal restaurere gammel storhet.

Ånden ute av flaska, skrev Bjørgulv Braanen i Klassekampen. Nå hadde Arbeiderpartiet endelig erkjent at det er kablene som har ansvaret for elendigheten med de høye prisene.

Høyre sitter musestille og lar Ap steke alene. Hvis Erna Solberg nå går ut med kraftig forsvar for kabler og handel med kraft, så forsvinner enda flere av hennes velgere til Frp.

Det er Sylvi Listhaug som er vinneren, og det ser ikke ut å ha nevneverdig virkning at Rødts Mimir Kristjánsson minner om at Frp-statsråder styrte energipolitikken i årevis.

Strøm og kraft som kamparena

I årene som kommer vil strømprisen trolig være relativt høy, og i alle fall høyere enn vi var vant med før Ukraina-krigen. Vi må venne oss til dette. Vi har «brukt opp» kildene til billig ny fornybar strøm.

Økende nettleie er også en del av bildet. Mye handler om nødvendige oppgraderinger, men det handler også om fordelingen av kostnadene mellom husholdninger og industri, og om offentlige eiere i realiteten bruker nettleien som en ekstra skattlegging.

Alt som er knyttet til strømpris og kraftmarked, har blitt en kamparena der ulike politiske krefter bruker uro og misnøye for å oppnå sine mål.

For det nasjonalkonservative ytre høyre, som Document.no, er undergraving av klimapolitikken tilsynelatende et mål i seg selv, og uro om strømprisen kan brukes til å sverte politiske myndigheter og institusjoner.

Det er ingen grunn til å mistenke Nei til EU eller Industriaksjonen for å ha som mål å undergrave klimapolitikken. Men misnøye med strømprisen og mistillit mot energipolitikken kan hjelpe motstanden mot EØS-avtalen og gi støtte til mer konfrontasjon mellom Norge og EU. Internt i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen ligger det også en EU- og EØS-strid latent.

Fra regjeringspartiet Senterpartiet fremmes forslag som vil snu opp ned på viktige rammer for dagens regime, og kritikken mot egen regjerings politikk er ramsalt.

Vindkraftmotstanden, organisert i Motvind, har gått fra å være en legitim og ofte forståelig protest mot naturinngrep, til å drive stormløp mot hele det etablerte systemet.

Ivrige talsmenn for kjernekraften ser også ut til å se seg tjent med at myndighetenes legitimitet svekkes.

Fra venstresiden, for eksempel i Klassekampens meningsbærende spalter, har det i årevis vært uttrykt mistillit mot Acer og kabler og markedskrefter.

Og selv de trausteste sosialdemokrater har trøbbel med å forstå og akseptere et system som gjør det mulig for meglere og spekulanter å dra inn millionbonuser. Som Gudmund Hernes skrev på Facebook forleden: «Hvis strømpris er algoritmestyrt på den europeiske kraftbørsen, hvorfor får da noen tradere millionbonuser for jobben?»

At tyske myndigheter nå undersøker om det voldsomme prishoppet i desember skyldes markedsmanipulasjon, blir krydder på toppen.

En stor tillitskrise

Den gjeldende politikken angripes fra alle kanter.

Hva skal folk tro?

Er hele energisystemet, kanskje den mest vitale infrastrukturen i samfunnet, i en dyp krise?

Svaret er nei. Men all uroen vitner om at det er en stor tillitskrise som må møtes.

I mine øyne har Arbeiderpartiet, og også Høyre, vært altfor systemtro i møtet med fordelingsvirkningene omstillingen skaper.

Den grønne omstillingen er inne i en veldig krevende fase nå, både i Europa og Norge. Forklaringene er mange og sammensatte, men det er viktig å huske at det ikke er noen liten snuoperasjon vi har lagt ut på.

Putins angrep på Ukraina og energikrisen som fulgte har gjort Europas omstilling mer krevende, særlig fordi gassen er så dyr. Men også det teknologiske skiftet fra fossil til fornybar kraftproduksjon gir utfordringer som langt på vei er uavhengige av dette.

Prissvingningene blir enorme, slik de siste ukene har vist oss. Når det er mye sol og vind, går prisene mot null. Når det ikke er sol eller vind, går de til himmels. At Tyskland ikke har bygd ut tilstrekkelig reservekapasitet, er uten tvil med på å gjøre vondt verre.

Prissvingningene må vi lære oss å leve med, men det kan tenkes måter hvor de ikke treffer sluttbrukerne direkte, slik samfunnsøkonomen Kjell Roland er inne på i et innlegg i DN.

Som blant annet strømprisutvalget har vist, er det bare bedre kraftbalanse som egentlig hjelper hvis målet er å holde prisene lave. Det er usikkert hvor mye ny strøm som trengs for å nå klimamål og sikre krafttilgang for ny og gammel industri, men det er ikke tvil om at vi behøver vesentlig mer enn i dag.

Det trengs nye politiske svar

Så der står vi nå. Hvordan skaper vi ny tillit til klima- og energipolitikken i befolkningen?

Det er nødvendig med nye politiske svar. De må utformes både på det europeiske og det nasjonale nivået.

Vi er, som statsminister Jonas Gahr Støre sier, i et skjebnefellesskap med våre naboland, selv om vi ikke er enige om alt.

At Sveriges energiminister Ebba Busch oppfatter det som en katastrofe om Norge dropper kabelfornyelse til Danmark, men samtidig er sterkt kritisk til hvordan Tyskland håndterer sin energipolitikk, er et godt eksempel på dette. Beslutninger i et land påvirker naboene, fordi markedene henger sammen. Hadde Tyskland vært inndelt i flere prissoner, ville prissmitten til Norge og Sverige vært mye mindre. Når tyskerne holder fast på at strømprisen skal være den samme i hele landet, så skaper det grunnlag for misnøye i Sverige og Norge.

Aggresjon mot Tysklands nedstenging av kjernekraften er å bruke kreftene på en kamp som er over. Derimot ville det fra norsk og svensk side vært en fordel om Acer og EU-kommisjonen kunne pålegge Tyskland å innføre flere prisområder for strøm, slik vi har i Norden.

Sett fra et felles europeisk eller nordisk ståsted er det ikke tvil om at vi alle er sterkt tjent med samarbeid om energipolitikken og energimarkedene. De samlede investeringene blir lavere, derfor blir også de samlede kostnadene lavere. Det betyr også mindre naturinngrep, og det blir vesentlig lavere CO₂-utslipp når vi utnytter den fornybare kraften maksimalt.

Bedre fordeling er nøkkelen

For Norge er forretningsideen med kablene meget god. Vi selger strøm dyrt til naboland, og kjøper den tilbake billig.

Dessuten knytter krafthandelen oss tettere til viktige naboer som Tyskland og Storbritannia, noe Norge er tjent med i en usikker tid. Det er i Norges interesse at våre naboland lykkes med sin energipolitikk og klimaomstilling.

Men nedsiden ved krafthandelen er at det skaper interne fordelingseffekter her i landet som er urimelige.

For næringslivet på Sørlandet, som Kristiansands ordfører Mathias Bernander har blitt talsperson for, så kjennes det ikke ut som at systemet virker til deres gunst. De betaler mer for strømmen enn sine konkurrenter på Østlandet, og opplever dette som urimelig. Prisforskjellen er stor nok til at den betyr en god del for noen bedrifter, slik Gunnar Stavrum pekte på i en kommentar nylig.

Jeg har i mange år skrevet om behovet for å tenke mer på fordelingseffektene knyttet til energiomstillingen. Tross strømstøtten er statens inntjening formidabel. Staten, og andre offentlige eiere, blir rikere – mens forbrukerne betaler mer for den samme varen og tjenesten. Opplevelsen av at «krafta er vår» forsvinner i møtet med regningene.

Dette både er – og oppleves som – urimelig.

Det er fullt mulig å gjøre noe med dette dersom det er politisk vilje, og uten at det oppstår skadevirkninger som svekker effektiviteten i systemet. Vi må utnytte ressursene smart, slik vi gjør når prisene styrer disponeringen av vannkraften.

Det går an å etablere ordninger som sikrer tilbakebetaling av statens superprofitt, ved at mye mer av statens inntekter sendes tilbake til folk flest. Jeg skrev nærmere om dette i en kommentar nylig. Det enkleste vil være å returnere en flat sum til alle, men avhengig av hvor du bor. Altså mer tilbakebetaling i områder der strømprisen er høy.

For næringslivet er det mer komplisert å lage ordninger som omfordeler verdier til landsdeler som opplever høye strømpriser, men det kan tenkes systemer med et slags kjøpeutbytte eller andre utjevningsordninger.

Det politiske poenget er at systemet må formes ut slik at folk flest opplever at det opererer til deres gunst. Det er bare da tilliten kan sikres. Det går ikke an å overse misnøyen og protestene som kommer til uttrykk. Da stopper klima- og energiomstillingen opp.

Det haster å komme opp med svar.

Er det mulig å få til noe som kan gi en vending før valget?

På (nøkterne) seminarer i næringsliv og forvaltning i januar 2025 bør følgende være tema: Hvordan skaper vi ny tillit til klima- og energipolitikken i befolkningen?

Det må skje gjennom politikk som virker på ordentlig.