I høringsnotatet om endring av klimaloven som vikarierende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik sendte ut i begynnelsen av oktober, ber regjeringen om innspill på et klimamål for 2035 i et spenn mellom 55-80 prosent utslippskutt, som alltid målt mot 1990.

I det samme notatet heter det: «Et ambisjonsnivå som ligger helt i den nederste delen av spennet som regjeringen ber om innspill på innebærer heller ikke en progresjon fra dagens klimamål, og vil ikke være i tråd med føringer og krav i Parisavtalen og klimaloven».

Regjeringen skriver altså med rene ord at den vil utrede et klimamål som er i strid med Parisavtalen og den norske klimaloven.

Hvorfor i all verden er «gulvet» i målet satt så lavt?  

Mens Klima- og miljødepartementet er den formelle avsenderen av notatet, tyder veldig mye av innholdet på at en annen minister – og et annet departement – har lagt de førende linjene.

Det er neppe klimastatsråd Andreas Bjelland Eriksens ide at «gulvet» for Norges klimamål skal settes så lavt at Norge bryter Parisavtalen.

Høringsnotatet bærer derimot sterkt preg av Finansdepartementets grunnleggende tilnærming til klimapolitikk, og det ser ikke ut til at Trygve Slagsvold Vedum ser seg tjent med å rettlede sitt embetsverk i klimapolitiske spørsmål. Kanskje snarere tvert imot; Senterpartiet har valgt å legge seg på en linje i klimapolitikken der det meste, bortsett fra skogplanting, fremstilles som dyrt og vanskelig.

Høringsnotatet må derfor leses som et uttrykk for både det institusjonelle maktforholdet mellom departementene og den politiske balansen i Støre/Vedum-regjeringen. Klima- og miljødepartementet er langt under Finansdepartementet i det interne hierarkiet, og en ung statsråd som Andreas Bjelland Eriksen trenger sjefens støtte i møte med mektige og drevne forhandlere i Sp-lederens korps.

Derfor spørsmålet: Hvor er Jonas?

Hvorfor passer ikke Jonas Gahr Støre og Statsministerens kontor bedre på når Trygve Slagsvold Vedum aktivt bremser klimapolitikken og til og med åpner for reversering?

Det er nesten ikke til å tro at Ap/Sp-regjeringen ber om at det utredes et klimamål som ikke skjerpes fra 2030 til 2035. Det er i strid med Parisavtalen, slik regjeringen flere ganger skriver i notatet.

Har Støre og Vedum med åpne øyne tenkt å bryte Parisavtalen?

Svaret er helt sikkert nei.

Hvorfor velger den å starte så lavt da?

Ved å starte så lavt, og ved å velge en tilnærming der klimapolitikk fremstilles som en tornefull byrde, vil argumentene mot å skjerpe klimapolitikken og å gjennomføre klimatiltak være lettere å finne.

Det blir dyrt. Det blir vanskelig. Det krever mer strøm. Og jo strammere mål, jo verre blir det. Milliarder, som kunne vært brukt på gratis ferger, lensmannskontorer og billigere diesel, går til klimatiltak!

Det kan nesten se ut som at bestillingen kunne vært gjort fra Sylvi Listhaug. Hun har fått en liten førjulsgave, hilsen Trygve og Jonas.

Nedsiden for oss andre – og for kreftene i Ap/Sp-regjeringen som vil skjerpe klimapolitikken – er at det blir lettere å sette hele feltet tilbake. Vi må bruke mer tid på å begrunne og forklare hvorfor vi skal drive klimapolitikk, ikke hvordan vi skal omstille samfunnet slik at vi kutter utslipp og begrenser overforbruket av natur og ressurser.

Stor politisk kontrast til Hurdal

Det er en stor politisk kontrast mellom tilnærmingen i høringsnotatet og tonen i Hurdalsplattformen. Nå kan både klokskapen og realismen i Hurdalsmålet om å kutte 55 prosent innenlands i Norge til 2030 diskuteres. Som kjent er målet nå skrotet. Men den grunnleggende politiske innstillingen er at klimapolitikken skal gi drahjelp til Norges overgang til et lavutslippssamfunn. Det er en fortelling som Arbeiderpartiet har stått for, det skal føres en politikk som «kutter utslipp og skaper jobber».

Mye av den samme tankegangen finnes i fellesdokumentene fra NHO og LO om grønn omstilling og klimapolitikk, og det er også mye tenkning som trekker i samme retning hos Høyre. I SV har dette vært linjen lenge.

I Arbeiderpartiets programutkast for neste periode er lenken mellom klimapolitikk og grønn omstilling enda tydeligere enn tidligere. Klimapolitikken er «nøkkelen til å sikre norsk konkurransekraft i en verden som skal til netto nullutslipp i løpet av få tiår», heter det.

Klimautslippene skal kuttes fordi det er rett, men også fordi fremtidens arbeidsplasser og markeder er grønne.

Så derfor igjen; hvor er Jonas?

Strasbourg-dommen mot Sveits

Et annet – og ytterst interessant – premiss i høringsnotatet er knyttet til de menneskerettslige rammene rundt klimapolitikken. Som kjent ble Sveits våren 2024 dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fordi landet ikke har hatt tilstrekkelig gjennomføringskraft i klimapolitikken. Norge er omfattet av det samme internasjonale rammeverket.

Dette omtales i høringsnotatet, men vurderinger av om det bør få konsekvenser for norsk politikk, skyves ut i tid.

«Regjeringen vil komme tilbake med forslag til eventuelle lovendringer etter en grundig vurdering av dommen, og dette tas ikke videre opp i dette lovforslaget», heter det.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og hans medarbeidere ville utvilsomt klart å gjøre en vurdering på ganske kort tid – hvis de ble avkrevd rask levering. Norges institusjon for menneskerettigheter – NIM – har rukket å utrede saken, og konkluderer med at Norge på noen områder er trygt innenfor domstolens krav, men på andre områder ikke. I sum mener NIM at «norske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad har utarbeidet og implementert det rettslige rammeverket som er nødvendig for å ivareta kravene etter EMK artikkel 8 på klimaområdet».

Norge, som er så opptatt av å vokte om en regelstyrt verden og de internasjonale institusjonenes rolle, kan vel ikke med åpne øyne risikere å bryte med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) på et så viktig punkt?

Et minstekrav til rammeverket rundt den norske klimapolitikken må være at den er trygt «innafor» Strasbourg-domstolens krav. Dette handler ikke om å overlate politikkutforming til domstolene, men at de rettslige rammene rundt politikken er tilstrekkelig tydelige og langsiktige.

Domstolen i Strasbourg er også opptatt av at fordelingen mellom generasjonene skal være rettferdig. Vi som lever nå, kan ikke overlate hele ryddejobben til dem som kommer etter. Det burde resonnere godt hos oss over 60. Vi skal kunne se barnebarna i øynene.

Enda en gang; hvor er Jonas?

En lapskaus av mål

Det er et demokratisk problem at den norske klimapolitikken har så mange – og til dels uforståelige – mål. Deler av regelverket – særlig det som angår arealbruk – er så vanskelig at det bare er en liten håndfull eksperter som klarer å gjøre rede for hvordan det er å forstå. En oppdatering av klimaloven kunne vært en anledning til å rydde i kvisthaugen, men Støre og Vedum lar det være.

Regjeringen ønsker en videreføring av den nåværende strukturen, der Norge skal nå sitt 2035-mål gjennom en blanding av nasjonale kutt, samarbeid med EU, og kvotekjøp i henhold til Parisavtalens artikkel 6. Det er påpekt i mange sammenhenger, blant annet av Riksrevisjonen, at dette regimet gir uklarhet og svake styringssignaler. Det blir for lett å peke på noen andre, en annen gang, et annet sted.

Kvotehandel og bruk av såkalte fleksible mekanismer er viktige virkemidler i klimapolitikken, men det må komme på toppen av nasjonale tiltak.

Kvotekjøp er dessuten langt fra gratis – det blir fort mange milliarder som sendes ut av landet. Dette tallet blir selvsagt høyere jo større ambisjonene er. På den andre siden er Norge verdens rikeste land. Det har vi blitt med inntekter som er knyttet til klimaproblemets rot, nemlig forbrenning av olje og gass.

Så hvem andre, hvis ikke vi? Skal Norge løpe fra en ambisiøs klimapolitikk, i tråd med Parisavtalens mål? Skal ikke vi ta vår andel? Norge er et lite land, men fem millioner nordmenns totale klimaavtrykk er i det høyeste globale sjiktet når utslippene per innbygger sammenliknes.

Når behandlingen av det nye klimamålet sluttføres, er den sannsynlige konklusjonen at Norge vil legge seg i samme leie som EU. Det betyr et 2035-mål som er vesentlig høyere enn 55 prosent. EU jobber nå først og fremst mot 2040-målet på 90 prosent kutt, mens et 2035-mål vil bli meldt inn til FN som et stoppested på veien.

Miljødirektoratet har foreslått et 2035-mål på minst 80 prosent kutt, der minst 60 prosent skal tas innenlands og resten ordnes via kvotekjøp. Nettopp hensynet til omstilling i Norge er argumentet Miljødirektoratet bruker for et eget mål for innenlands kutt.

Et interessant kontrollspørsmål i debatten om 2035-målet er om en regjering med Erna Solberg som statsminister ville ha fremmet et høringsnotat med et så lavt «gulv» for klimapolitikken som Støre/Vedum nå har gjort.

Hva en Høyre-Frp regjering ville gjort er ikke godt å si, men Venstre ville aldri gått med på noe slikt som det vi nå ser. Derfor er denne saken også et interessant apropos til hva det betyr at det «mangler» et miljøparti i regjeringen når Ap og Sp styrer uten SV om bord.

SV hevder å ha fått store gjennomslag i Stortinget, men utenfor regjeringsapparatet har ikke Lars Haltbrekken og Kari Elisabeth Kaski adgang til bakrommene der ytterst viktige premisser for politikken legges. Med Audun Lysbakken og en liten håndfull andre SV-ere på innsiden i regjeringen ville Trygve Slagsvold Vedum hatt mindre rom for å reversere klimapolitikken, og noen ville kanskje ropt enda høyere enn Aps egne folk.

Hvor er Jonas?