Det var generalsekretær António Guterres som inviterte til klimatoppmøtet – et sidearrangement under FNs høynivåuke i New York. Kun land som har troverdige planer for omstilling av sine fossile næringer, skulle få taletid, ifølge NTB. Norge har ikke antydning til slike planer. Derfor burde det ikke komme som noen overraskelse at Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide ble henvist til tilhørerbenken.  

Her til lands er dette situasjonen: Verken regjeringspartiene Ap og Sp eller de største opposisjonspartiene Høyre og Frp har planer for hvordan oljenasjonen Norge kan avrunde oljealderen i tide til å nå klimamålene.

Det er mange grunner til at Norge burde hatt slike planer – at våre politiske ledere, LO og NHO sammen burde satt seg ned og utmeislet politikk for nettopp det. For eksempel:

• I mai 2021 overrasket Det internasjonale energibyrået (IEA) med rapporten Net Zero by 2050. Den slo fast at det ikke er plass til leting etter ny olje og gass hvis energisektoren skal nå netto null utslipp i 2050. Investeringer i eksisterende oljebrønner er det fremdeles behov for, skrev IEA.
• Den ferske nyutgave av IEA-rapporten, Net Zero Roadmap – A Global Pathway to Keep the 1.5 C Goal in Reach – lagt fram denne uken – slår fast at det ikke behov for flere olje- og gass-prosjekter med lang ledetid, dermed trengs det ikke lengre å letes etter nye olje- og gassfelt.
• FNs klimapanels rapport som ble lagt fram i august 2021, etterlot ingen tvil: Vi må avslutte all ny leting etter fossile brensler og flytte fossile subsidier til fornybar energi.
• Paris-avtalens artikkel 2C har vi kjent i mange år – den forplikter landene til å «gjøre finansstrømmene forenlige med en bane mot lavutslippsutvikling og klimarobust utvikling».

Tidligere NUPI-forsker Ulf Sverdrup – nå nyslått professor ved handelshøyskolen BI – beskrev også en annen grunn i DN forleden. Sverdrup vektla at vår oljerikdom former andre lands syn på Norge. Vi må regne med at andre vil forvente at Norge tar kostnadene ved å redusere egne utslipp. – Om ikke Norge har råd til å kutte, hvem skal da kutte? hører man stadig, skrev Sverdrup.

Men alle slike gode grunner har i årenes løp prellet av på både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen. Noen eksempler:

Under koronakrisens første fase våren 2020 la regjeringen Solberg fram en oljeskattepakke som en svært raus håndsrekning til næringen selv og industrien langs kysten. Opposisjonen ved Arbeiderpartiet og Senterpartiet sørget for å gjøre pakken enda gunstigere for oljenæringen. Regjeringen endte opp med å støtte stortingets påplusninger. Ja, håndsrekningen ble så lukrativ at selv Aker BP-sjefen mente at «Stortinget gjorde oljepakken dyrere for samfunnet». Norge valgte med andre ord å subsidiere vår fossile næring framfor å benytte anledningen til en grønn omstart.

Da oljeskattepakken skulle revideres før jul i 2022, valgte regjeringen Støre å beholde den dyre subsidiepolitikken. Forsker ved UiO Katinka Holtsmark skrev i DN:

«Regjeringens forslag til revidert oljeskattepakke vil fortsatt gjøre ulønnsomme investeringer lønnsomme for selskapene. Kostnaden for staten kan være betydelig høyere enn tidligere anslått.»

Høsten 2021 la Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum fram Hurdalsplattformen. I den fantes ikke fnugg av politikk for omlegging av oljepolitikken i klimariktig retning.

Samme høst, rett etter at Støre hadde tiltrådt som statsminister, ble han intervjuet av Financial Times. Dette var like oppunder klimatoppmøtet i Glasgow. Statsministeren serverte gjenkjennelig, Orwellsk nytale og stråmannsargumentasjon. Min kollega Anders Bjartnes skrev her på Energi og Klima:

Det mest oppsiktsvekkende er at statsministeren velger å gripe til det velkjente skremmebildet om ulykken som ville ramme Europa om Norge skrur igjen kranene fra «den ene dagen til den andre».

Dette var snedig skremselspropaganda fra Støre, uten rot i noen virkelighet. Selv ikke Arild Hermstad og MDG på speed ville funnet på å stenge oljekranene «over natta».

Videre het det i artikkelen at «Norges nye statsminister har forsvart landets olje- og gassindustri ved å understreke at nedstengningen vil hindre overgangen til grønnere industrier som fornybar energi.»

Også dette var oljesmurt nytale. Å stenge ned oljeindustrien er det ingen som er ved sine fulle fem, som har forlangt. Og alle som kan regne, forstår dessuten at Norge ikke trenger inntektene fra nye oljefunn for å kunne omstille industrien vår i grønn retning. Norge er et så til de grader bedrestilt land gjennom verdens største statseide fond. Oljefondet har i skrivende stund en markedsverdi på rundt femten tusen milliarder kroner.

Siden Støres intervju med Financial Times har mye skjedd som selvsagt også blir lagt merke til utenfor landets grenser. Noen eksempler:

• I juni 2022 utlyste Olje- og energidepartementet ny konsesjonsrunde i den såkalte TFO-ordningen. «Etter over 50 år med letevirksomhet omfatter TFO-ordningen størstedelen av det arealet som er åpnet og tilgjengelig på norsk sokkel», heter det i departementets pressemelding.
• I januar i år skrev DN at regjeringen deler ut 47 nye letelisenser til oljeselskapene, to av dem i Barentshavet.
• Litt senere samme måned skrev E24 at «årets tildeling av oljelisenser i modne områder på norsk sokkel er i gang, og regjeringen vil legge til 92 nye blokker i Norskehavet og Barentshavet». Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte det hele slik: – Vi trenger stadig nye funn for å videreutvikle norsk sokkel.
• I juni i år skrev E24 at regjeringen hadde godkjent 19 prosjekter: «Olje- og energidepartementet opplyser at prosjekter som ble vedtatt mellom 2020 og 2022 og inngår i de midlertidige skattereglene, har samlede investeringer på rundt 440 milliarder kroner.»

Angående siste prikkpunkt er dette det stikk motsatte av våre forpliktelser i henhold til Paris-avtalens artikkel 2C om å «gjøre finansstrømmene forenlige med en bane mot lavutslippsutvikling og klimarobust utvikling».

Styrtrike Norge tar seg altså ikke råd til en utvikling som gradvis gjør det FN etterspør – å omstille de fossile næringene. Norsk politikk kvitterer heller med å lete etter ny olje og gass i nye områder, lengre nord, og etter fossile ressurser som ikke kan brukes om vi skal nå klimamålene.

Slikt blir lagt merke til. Det er ikke så lett å skulle forklare at det er bra for klimaet å lete etter nye funn i nye områder.

I mai i år skrev amerikanske CNBC:

“Norway faces backlash from campaigners for ‘reckless’ pursuit of Arctic oil and gas.”

Samme måned skrev britiske The Guardian:

“Norway under pressure to scale back fossil fuel expansion plans.”

I september 2021 beskrev amerikanske Time Magazine hvordan Norge ser ut bak vår grønne fasade:

“But beneath its green veneer, Norway remains the most fossil fuel-dependent industrialized democracy in the world.”

Klima er i sin natur i høy grad også utenrikspolitikk. Dette perspektivet mangler ofte i norsk politikks argumentasjon for ny oljeleting. Ulf Sverdrup beskriver dette alvoret i den tidligere nevnte artikkelen:

«Når krigen i Ukraina en gang er over, vil klimasaken avgjøre Norges forhold til omverdenen.»

Så hvordan har vi stilt oss i dag – overfor omverdenen – når det gjelder vårt forhold til klimasaken?

Jo, Norge bidrar med penger til det viktige klimatiltaket det er å bevare regnskogen. Og i New York forrige uke slapp regjeringen nyheten om at den skal opprette en ny statlig garantiordning som tar på seg noe av risikoen private utbyggere tar når de bygger ut fornybar energi i utviklingsland. Dette skulle bare mangle, av flere årsaker:

• Norges rikdom skyldes i høy grad at vi eksporterer store CO₂-utslipp som bidrar til klimakrisen.
• De siste par årene har vi fått ekstreme ekstraordinære inntekter fordi gassprisene gikk til himmels etter at Russland angrep Ukraina og europeiske husholdninger måtte betale det mangedoblede for å holde varmen gjennom vinteren.  

Men selve roten til de farlige klimaendringene – aktiviteten vi har gjort oss søkkrike på – den vil ikke våre politiske ledere røre: Petroleumssektoren.

Slik framstår Norge mer og mer som en nasjon som stadig jakter på nye argumenterer for å oppnå internasjonal aksept for å levere den siste dråpe olje. Norge ønsker ikke på tørre møkka å gå glipp av så mye som en eneste potensiell krone i inntekt fra salg av fossile ressurser.

Dermed blir det business as usual: Tut og kjør, nye letelisenser, nye tillatelser, og boring lengre nord i Barentshavet. Som om ikke dette var nok – som majoritetsaksjonær i Equinor står Norge også bak høyst kontroversielle utenlandsaktiviteter. Det er nok å nevne oljeleting i Argentinahavet og også Rosebank, olje- og gassfeltet ved Shetland i Storbritannia som Equinor nå har besluttet å bygge ut.

Den finansielle klimarisikoen kan komme til å øke fort i fossil sektor. Men den sjansen er det politiske flertallet i Norge villig til å ta. Den nye IEA-rapporten peker på at risikoen for overinvesteringer i det fossile kan føre til unødige utslipp og at klimamålene dermed ikke nås, og at nye fossile prosjekter innebærer stor økonomisk risiko om klimamålene nås.

Forsmedelig, flaut, fortjent – forvist

Tilbake til FN og det faktum at Norge ble forvist til tilhørerbenken: Ingen tvil om at det opplevdes som forsmedelig – ja, nedverdigende – for Støre og Barth Eide å bli veid og funnet for lette til FNs klimatalerstol. For Norge som land er det flaut at vi har satt oss i denne posisjonen når regjeringen hardnakket kommuniserer at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk». Men dette er helt fortjent fordi Norge som eier av gigantpengebingen Oljefondet fremdeles skamløst investerer for å tyne enda mere cash ut av «oljå» – uten å legge klimavitenskapen til grunn.       

Sørlendingen i meg ble brått fristet til å sitere Lukas-evangeliet 18,25 da jeg så fotoene av forsmådde Støre og Barth Eide – vandrende utenfor FN-bygningen forrige uke – uten tilgang til den gjeve talerstolen:

«For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike…»