Norge er sannsynligvis det mest elektrifiserte land i verden og vi har forutsetninger og muligheter til å bli det første helelektrifiserte landet. En god infrastruktur for elektrisk energi, et godt nett, er helt avgjørende for å klare det. Fra elektrifiseringen tidlig på 1900-tallet har vi bygd opp et strømnett som i dag har meget høy leveringssikkerhet og kvalitet. På veien dit har politiske kompromiss lagt stadig høyere avgifter på bruk av denne infrastrukturen. Det har resultert i et kostnadsnivå for sluttbrukeren som kan bli ødeleggende.

Hvilke kostnader og avgifter snakker vi om?

Norges vassdrags- og energidirektorat har beregnet nettselskapenes inntektsrammer for 2018. En kunde med gjennomsnittlig forbruk på 20.000 kWh vil i 2018 betale 4.282 kroner i ren nettleie til nettselskapet. Det utgjør rett under 12 kroner om dagen. Men, når alle avgifter til staten er lagt på regningen ender den på hele 9.915 kroner.  I tillegg kommer regningen fra kraftleverandøren (30 øre/kWh eks MVA), slik at kundens totale energikostnad kan anslås til 17.415 kroner i 2018.

Slik fordeles den totale energikostnaden:

God samfunnsøkonomi?

I dag påvirker avgiftsnivået i liten grad kundens forbruk av strøm ettersom det ikke finnes noe alternativ til strømnettet. Men når den teknologiske utviklingen gir kunden alternativer kan resultatet bli dramatisk. Allerede i dag forespeiler enkelte leverandører av solceller meget korte tilbakebetalingstider på investeringen. Det er åpenbart at store deler av begrunnelsen ligger i avgiftsbesparelsen. Det kan altså være god privatøkonomi å kjøpe solceller, men er det god samfunnsøkonomi? Dersom de som investerer i solceller i stor grad slipper unna nettleie og avgifter må de som ikke har råd eller anledning til å foreta en slik investering betale mer fordi kostnadene i nettet vil være de samme.

Den teknologiske utviklingen vil gjøre det mulig å klare seg helt uten nettilknytning. Dagens avgiftsnivå vil være en sterk driver for kunder til å koble seg fra. Dersom det skjer vil vi fort havne i en ond spiral. Kostnadene vil øke for de kundene som fortsatt er tilknyttet, slik at incentivene for å koble seg fra, vil bli enda sterkere. Til slutt vil det være umulig for de resterende kundene å bære kostnadene. Med andre ord vil dagens kundefinansiering ikke bli bærekraftig. Vi kan risikere at all nettvirksomhet må nasjonaliseres og finansieres over statsbudsjettet.

12 kroner dagen

Som poengtert innledningsvis har Norge en av verdens best fungerende infrastrukturer for elektrisitet som i tillegg er rimelig dersom man ser bort fra avgiften til staten. I gjennomsnitt koster den hver kunde ca. 12 kroner per dag. Det er meningsløst å beskatte denne fordelen så sterkt at den kommer i vanry og gir kundene sterke incentiver til å koble seg fra.

Erfaringen viser oss at det gir tilnærmet ingen politisk smerte å øke forbruksavgiften på strøm. Historiens største økning i denne avgiften var på 2,94 øre/kWh (inkl MVA) fra 2015 til 2016, noe som utgjorde 588 kr i året for en gjennomsnittlig husholdning. Dette hadde sannsynligvis større betydning for husholdningene enn flyseteavgiften på 80 kr pr. passasjer som ble innført samme år. Økningen i forbruksavgiften ble forbigått i stillhet, mens de fleste husker reaksjonene flyseteavgiften skapte.

Eierne av vår godt fungerende infrastruktur for elektrisitet er stort sett det offentlige (stat, fylkeskommuner og kommuner). Det er altså vårt felleseie. Dersom ikke våre folkevalgte først og fremst på Stortinget, er villige til å ta inn over seg hva som er i ferd med å skje, kan vi være på vei mot at den norske nettvirksomheten kollapser. Det vil i tilfelle være selvforskyldt og et stort tap for eierne som i dag får en rimelig god avkastning på sine investeringer i nettvirksomhet. En avkastning som også er med på å finansiere velferden vår.