Hvordan ser verdens næringsliv ut om 10, 20, 30 år? Desto lengre frem i tid man ser, desto større er usikkerheten. Det eneste som er sikkert, er én ting: dersom det fortsatt skal være et næringsliv i fremtiden, så må det være grønt. De som ikke omstiller seg i tide, vil sakke akterut og falle på historiens skraphaug.

Det er derfor en dårlig nyhet at tempoet i grønn omstilling i norsk næringsliv går for sakte. Dette er det overordnede resultatet av EYs nye undersøkelse av tempoet på grønn omstilling, som finner at få bransjer i dag er i rute med egne planer for grønn omstilling. I innenriks skipsfart (ferger og supply/fiskebåter) og finansbransjen er det høy aktivitet, mens resten blir hengende etter.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i 11 bransjeveikart for grønn omstilling. Disse ble lagt frem i 2015 som del av regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, hvor norsk næringsliv ble oppfordret til å utvikle veikart som beskriver mål og tiltak for både bransje og myndigheter som kan bidra til å nå mål om langsiktig verdiskaping samtidig som vi omstiller oss til et lavutslippssamfunn innen 2050.

Undersøkelsen dekker offentlig rapportering fra de ti største selskapene i hver bransje (109 selskap), samt svar på bransjetilpassede spørreundersøkelser fra over 278 selskap, fordelt på bransjene. Vurderinger av status er gjort på tre variabler: I hvilken grad har selskapene satt mål og implementert tiltak for grønn omstilling som adresserer de vesentligste utslippskildene gjennom hele verdikjeden; hva er graden av samarbeid i bransjen; og til slutt, i hvilken grad har myndighetene respondert på ønsker i bransjenes veikart?

Det som skiller analysen fra andre vurderinger av status for grønn omstilling, er at vi har tatt et helhetlig perspektiv på vesentlige utslipp gjennom hele verdikjeden i hver bransje, samt vurdert pågående aktivitet og fremtidige mål og strategier tilknyttet disse utslippskildene. Analysen omfatter aktivitet knyttet til utslipp fra egen virksomhet (Scope 1 & 2), samt utslipp assosiert med bruk av solgte eller innkjøpte produkter og tjenester. Slik får man også med seg synergier og mulige utslippskutt mellom bransjer og får frem helheten i hvordan en bransje kan bidra til grønn omstilling, eksempelvis gjennom innkjøp, samarbeid eller tjenester. Fokuset i undersøkelsen er på de mest vesentlige utslippskildene i hver bransje. Vurderingen tar også utgangspunkt i tiltak og strategier som retter seg fremover, i tillegg til bakoverskuende utslippstall.

Klimamål for 2020 er utenfor rekkevidde

Tiden renner ut for norske og globale klimamål. Vi nærmer oss nå milepælen 2020, men med 52 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2018 er målsetningene om å holde norske utslipp under 48,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter utenfor rekkevidde. Utslippene er da 1,1 prosent høyere enn i 1990, altså stadig lengre vekk fra målsetningen om 40 prosent kutt i 2030, som det bedyres at vi hovedsakelig skal gjøre hjemme. Og dette omfatter bare utslipp fra aktivitet i Norge. Det som ikke teller med er de enorme importerte og eksporterte utslippene fra norsk næringsliv, og hvordan de bidrar til at verden nå ligger an til å sprenge karbonbudsjettet assosiert med 1,5 graders oppvarming innen bare ni år.

Næringslivet trenger mer ambisiøse mål og strategi

Behovet for rask omstilling reflekteres i liten grad i norske selskapers målsetninger. Selv om veikartene som regel har fokus på de mest vesentlige utslippskildene gjennom verdikjeden i hver bransje, så er de samlede målsetningene i veikartene ikke ambisiøse nok til at vi i Norge skal kunne bli et lavutslippssamfunn. Og selv om det finnes en god overordnet målsetning per bransje, viser gjennomgangen at under halvparten (47 prosent) av selskapene i undersøkelsen har en strategi for grønn omstilling, og kun en tredjedel (33 prosent) kan vise til klimagassregnskap.

Det er få selskap som viser til strategier som er knyttet opp mot scenarioene fra FNs klimapanel. I Norge totalt sett er det faktisk kun fire som kan vise til såkalte Science Based Targets (685 globalt) – det vil si målsetninger om utslippskutt som er bevist å være i tråd med Paris-avtalens målsetninger. Fra et risikoperspektiv er det her grunn til å rope varsko, ettersom svake målsetninger kan vitne om at majoriteten av norske bedrifter rett og slett ikke er forberedt på grønn omstilling.

Selskapenes strategier må inkludere hele verdikjeden

Et annet urovekkende faktum er at de fleste selskapene har et svært snevert fokus på egne direkte utslipp, og i liten grad tar innover seg utslipp i verdikjeden. Dette er nødvendig dersom vi skal unngå udekket omstillingsrisiko som kommer av en karbonintensiv verdikjede.

Et eksempel som kan trekkes frem, er olje- og gassnæringen. Her vises det i svært liten grad til strategier for grønn omstilling som omfatter hele verdikjeden, til tross for at utslippene fra eksportert fossil energi er 90 prosent av bransjens utslipp. Man legger da i prinsippet forretningsstrategien sin opp mot et scenario der vi ikke lykkes med det grønne skiftet. Dette gjelder også bransjer som handel, eiendom, landbruk, mat og drikke og reiseliv, med flere.

Vi må skape markeder for grønne løsninger gjennom offentlige og private innkjøp

Uten verdikjedeperspektivet blir det også vanskeligere å sikre synergier på tvers av bransjer. Eksempelvis kan det i offentlig sektor vises til såkalte grønne anbudskrav, som gir klare insentiver nedover til leverandører og skaper marked for grønnere produkter og tjenester. Slike krav ble blant annet funnet å bidra til at sektoren «innenriks skipsfart» ligger i tet på grønn omstilling, da offentlige anbudskrav bidro til suksessen med utvikling av el-ferger.

Få av selskapene i undersøkelsen kan vise til det samme – selv om mange oppgir at det stilles miljørelaterte krav viser ytterligere undersøkelse til at disse ofte er svært generelle, og kun en fjerdedel melder om markedsinsentiver for grønnere produkter eller tjenester. Hovedsakelig har man her sett at olje- og gassnæringen har bidratt til utvikling av lavutslippsløsninger for skipsfart gjennom å utfordre underleverandørene. Oslo kommune har også skapt et marked for grønne løsninger gjennom sine krav til utslippsfrie anleggsplasser. Sånt må vi se mer av!

Vi må ha mer og målrettet samarbeid

Verdien av samarbeid blir også tydelig da vi ser at bransjer får en fordel av å samkjøre deler av sin innsats for grønn omstilling. Innen norsk industri har næringsklynger vært essensielle for å bidra til innovasjon og utvikling av nye løsninger. Andre bransjer har også tjent på tette bransjesamarbeid, som eksempelvis grønn byggallianse for eiendom, eller tett forskningssamarbeid i olje- og gassnæringen. Også i finansnæringen samarbeides det tett for å utvikle felles rammeverk for grønn finans, blant annet gjennom FN-samarbeidet UN Principles for responsible Investment og G20-initiativet Task force for Climate Related Financial Disclosures. 

Det finnes likevel rom for å initiere eller videreutvikle samarbeid i de fleste bransjer. Handelsbransjen kan styrke merkeordninger som Svanemerket og Grønt punkt, eller skape nye. De har også et godt utgangspunkt med det nyoppstartede bransjeinitativet Handelens miljøfond – som forvalter plastpose-avgiften for å utvikle nye emballasjeløsninger. Skog- og trenæringen kan gå sammen om å skape bærekraftige løsninger og styrke kommersialiseringen av tømmer som byggemateriale. I avfallsbransjen trengs det sterkere koordinering med andre bransjer for å få til nye løsninger for å gjenvinne materialer og samle inn data om flyten av forskjellige avfallsressurser. Vi ser også behov for at bransjen går sammen for å utvikle nye løsninger for et mer klimavennlig reiseliv.

På myndighetssiden finner vi at bransjene etterspør reguleringer og forbud som kan tilrettelegge for grønn omstilling. Eksempelvis etterspør de i handel/landbruk/mat/drikke-næringen en egen matkastelov, eller endringer i regelverket rundt holdbarhetsmerking for å redusere matsvinn. På bygg-siden vises det til behov for videreutvikling av standarder og miljøkrav i bygg. Transportnæringen etterlyser elektronisk veiprising som positivt diskriminerer kjøretøy med fornybart drivstoff for å øke tempo i innfasing av nullutslippskjøretøy for tungtransport. Det etterlyses av mange også en strategi for sirkulær økonomi, og standarder for merking av emballasje og plast.

Myndighetene kan møte flere ønsker om krav, forbud og avgifter som bransjene etterspør

Det vises også til et stort behov for kompetanseheving og behov for å integrere klima og miljø i utdanning, og ikke minst etterutdanning til folk som allerede er i arbeid. Flere bransjer etterspør også tettere oppfølging av veikartene, med mer koordinering av forskningsinnsats og fokusert bruk av virkemiddelapparatet for å følge opp de tiltakene med størst effekt. Sammen med tydelige leverandørkrav kan man slik bidra til at man løfter de mange tiltakene som i dag er i piloteringsfasen opp til kommersielt nivå.

Det sagt, så er det også stor etterspørsel etter finansiell støtte for å gjennomføre tiltak rettet mot utslippskutt og innovasjon, spesielt i de mest utslippsintensive bransjene som prosessindustri, transport og olje og gass.

Både selskaper og myndigheter må ta sats, helst sammen

Som oppsummering kan vi si at både næringsliv og myndigheter må ta i et tak dersom man skal nå målsetninger om grønn omstilling. Selv om vi har et stykke igjen finnes det i Norge heldigvis flere eksempler på tiltak som fungerer. Bransjer må lage strategier for det grønne skiftet og i større grad ta et verdikjedeperspektiv, og det offentlige må legge til rette med rammevilkår og spisset virkemiddelbruk. Det må også samarbeides på tvers i en nasjonal dugnad for å utvikle bevissthet, kunnskap og mekanismer som bidrar til bærekraftige og lønnsomme løsninger for morgendagens næringsliv.