I Hurdalsplattformen (høsten 2021) lovet nåværende regjering en offensiv klimapolitikk som skulle bidra til grønn næringsomstilling:

«Klimakrisen er vår tids største utfordring. Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Norges ambisiøse klimamål forplikter hele regjeringen og alle deler av samfunnet. Målene skal nås. Politikken skal bidra til at bærekraftige næringer raskt vokser frem basert på kompetansen til verdensledende fagfolk i industrien.»

Tre år senere har pipa fått en annen lyd. Målene er utvannet og utsatt, og regjeringen viderefører en vinglete norsk klimapolitisk tradisjon hvor nasjonale grep blir nedprioritert. Framfor å kutte utslipp hjemme skal vi kostnadseffektivisere oss til en bærekraftig fremtid ved å betale andre land for å redusere sine utslipp.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 finner vi to grep. For det første legger regjeringen opp til økt bruk av biodrivstoff for å redusere utslipp fra den ikke-kvotepliktige transportsektoren. Men tiltaket møter kritikk, blant annet fordi det kan medføre avskoging og økte globale utslipp.

Det andre grepet er å øke bruken av såkalte fleksible mekanismer, som ganske enkelt vil si å betale for utslippskutt i andre land for å dekke Norges eget utslippsgap. Begge disse grepene forsøker å oppnå nasjonale mål gjennom internasjonale tiltak.

Når det nå (igjen) fires på ambisjonene om nasjonale utslippskutt, gjør vi for det første ikke vår del av den store globale klimajobben, og for det andre bremses viktig grønn innovasjon og næringsomstilling her hjemme.

Hva innebærer en omstilling i tråd med langsiktige klimamål?

Regjeringen har et mål om å kutte klimagassutslippene med 90–95 prosent innen 2050, som krever betydelige kutt i alle sektorer. Disse vil dels komme gjennom gradvise reduksjoner, men vil også kreve radikale endringer. Transport utgjør for eksempel omtrent en tredjedel av norske utslipp. Her er vi godt i gang med elektrifisering av bilparken, noe som har ført til en kraftig utslippsreduksjon fra personbiler de siste ti årene.

Derimot er utslippene fra luftfart og maritim transport tilnærmet uendret, mens tunge kjøretøy ifølge Statistisk sentralbyrå nå står for nesten like store utslipp som personbiler. For å oppnå målet om halvering av utslippene innen 2030 fra transport, for ikke å snakke om 2050-målet, kreves et taktskifte nå.

• Les mer: Spørsmål og svar om Norges klimamål

Et annet eksempel finner vi i fastlandsindustrien, som står for omtrent 23 prosent av norske klimagassutslipp. Her har det vært en betydelig nedgang over tid, men målet om netto null vil kreve betydelig teknologisk innovasjon og implementering, inkludert løsninger som karbonfangst og -lagring (CCS). Her er det behov for koordinering og retning på tvers av aktører og sektorer, og ikke minst tydelige mål.

Og vi har ikke engang nevnt hva som må gjøres med norsk olje og gass.

Å nå netto null samtidig som vi sikrer grønn industri og arbeidsplasser, er dermed krevende.

Utydelig politikk bremser både utslippsreduksjoner og innovasjon

Vi har i mange år forsket på utviklingen av miljøteknologi og omstilling av sentrale sektorer i Norge. Her ser vi en sammenheng mellom klimapolitikkens ambisjonsnivå og orientering (oppnå utslippskutt hjemme eller ute) og forutsetningene for næringsutvikling knyttet til klima- og miljøteknologi. Med det siste menes hvorvidt bedrifter allokerer ressurser til å satse på forsknings-, utviklings- og innovasjonsarbeid og hvordan myndighetene legger til rette for dette.

I en ny studie har vi gjort en systematisk analyse av disse sammenhengene, belyst med eksempler som havvind og CCS. For begge finner vi at viktig innovasjonsmoment og oppmerksomhet i industrien svekkes når klimapolitikken orienteres mot å kutte ute heller enn hjemme. I en annen nylig publisert studie finner vi at fravær av tydelig politikk for klimaomstillingen i Norge er en vesentlig utfordring på veien til netto null i prosessindustrien.

Å utvikle ny teknologi og industri tar tid og innebærer risiko. Dersom målet er å kombinere klimaomstillingen med å utvikle ny ‘grønn industri’ i Norge – og teknologi som monner for klimakampen globalt – kreves politiske signaler, støtte og virkemidler over tid. Dersom klimapolitikken nedprioriterer nasjonale utslippskutt, reduseres noe av motivasjonen for å investere i innovasjon og grønn næringsutvikling i Norge, og dermed også evnen til å omstille samfunnet slik at vi kommer til netto null.

Norges grønne innovasjonsfortrinn

Noe av forklaringen på dette handler om at Norges fremste fortrinn innen ‘grønn’ innovasjon og næringsutvikling er innen sektorer og teknologier hvor vi har sterk innovasjonskapasitet, som maritim, offshore energi og landbasert industri. Dette er sektorer som typisk preges av ‘kompleks’ teknologi og skreddersøm, snarere enn løsninger som lett lar seg standardisere og masseprodusere.

Her viser en betydelig forskningsmengde, inkludert vår egen om blant annet havvind og maritim sektor, at innovasjonsprosesser i slike komplekse sektorer krever tett samspill mellom utviklere og brukere av teknologi. Dette samspillet har best forutsetninger når det er geografisk nærhet mellom aktører. Den geografiske nærheten kan forenkle den nødvendige samhandlingen, blant annet på grunn av etablert tillit og relasjoner mellom organisasjoner.

Vi mener norsk næringsliv, universitetet og forskningsinstitutt har gode forutsetninger for å utvikle løsninger som kan bidra til globale utslippskutt innen en rekke sektorer.

For å nå klimamålene, trengs kraftfulle virkemidler, en tydelig retning og vilje til å kutte utslipp nasjonalt. Det første har vi til dels, for eksempel gjennom støtte til havvind, men norsk klimapolitikk mangler tilstrekkelig retning, og viljen til nasjonale utslippskutt er for svak. Uten sterkere politisk drahjelp og insentiver for nye grønne næringer risikerer vi at vår verdensledende kompetanse ikke brukes til å bygge grønn industri raskt nok.

Det er avgjørende å se sammenhengen mellom klima, arbeidsplasser og energiforsyning for å sikre politisk legitimitet for kostbare prosjekter som CCS og havvind. Når disse hensynene innlemmes, styrkes også legitimiteten til nødvendige politiske satsinger for omstilling her hjemme.

Norge bør selvsagt bidra til klimaomstillingen i andre land, ikke minst i Afrika (mener vi) hvor det er et enormt behov for kapital til å bygge ut fornybar energi. Her må Norge yte mye mer enn vi gjør i dag. Bidrag til internasjonal utslippsreduksjon og grønn omstilling må imidlertid komme i tillegg til innsats for å redusere våre nasjonale utslipp. Det vil både det globale klimaet og norsk næringsliv tjene på.