De fleste energi- og utslippsscenarier basert på halvannengrads-målet viser voldsom vekst i CCUS – altså fangst, bruk og lagring av karbon.

CCUS er dyr moro, men det grønne skiftet kan ikke baseres på energieffektivisering og vind- og solkraft alene:

• Det fins tungindustri og transportsektorer som per i dag ikke kan bruke verken elektrisitet eller hydrogen.
• Det vil også lenge være behov for en del vær-uavhengig kraftproduksjonskapasitet, så som gasskraftverk, med behov for løsninger for sine utslipp.
• Og det foregår teknologiutvikling med sikte på å rense lufta for allerede utsluppet CO₂, som gjør regning med CCUS i massiv skala.

I nullutslippsscenarioet fra Det internasjonale energibyrået (IEA) øker CCUS fra dagens om lag 45 millioner tonn CO₂ per år til rundt én milliard tonn per år i 2030 og 6 milliarder tonn per år i 2050.

EU var ikke så interessert, men er blitt det, særlig etter at Tyskland som var avvisende kom til at det ikke fins bedre løsninger for utslipp fra stål-, sement- og kunstgjødselindustrien. Kommisjonen utnevnte i mars 2023 CCUS til én av åtte strategiske netto null-teknologier og foreslår nå et EU-mål på 450 millioner tonn for 2050.

Dyrt, komplekst, bare utgifter

Noen «hard core» klimaaktivister fortsetter imidlertid å betrakte CCUS som en farlig klimapolitisk distraksjon og penger ut vinduet for de som må ta regningen, det vil si oss, skattebetalerne. De har en del negative erfaringer å vise til. Kostnadene for CCUS-prosjekter viser ingen synkende tendens. Det har vært for få av dem til at det har kunnet danne seg hyllevareløsninger.

I tillegg er CCUS-prosjekter iboende komplekse, med mange teknologier som skal koples sammen og ulikheter fra sted til sted i de naturgitte betingelsene, slik at det ikke fins noen kostnadskode man kan regne med vil bli knekket rundt neste sving.

Det største hinderet for CCUS i privat regi, som er eneste bærekraftige prinsipp, er likevel at prosjektene ofte bare betyr utgifter, ingen inntekter. Det fins betalingsvillig etterspørsel etter CO₂ der det er bruk for gasser eller væsker som kan brukes til EOR, assistert oljeutvinning. Det gjør det noen steder, men slett ikke over alt, og klimaeffekten av CCUS i kombinasjon med EOR er omstridt.

Det kan også oppstå markeder for CO₂ til produksjon av blant annet syntetisk flydrivstoff, vaskemidler, bioplast og byggematerialer. Men rent bortsatt fra at noen av disse produktene vil ha like diskutabel klimaeffekt som EOR ettersom de vil holde CO₂-en unna atmosfæren bare midlertidig, er alle på tidlig forsøksstadium, med skyhøye kostnader i forhold til alternativene som fellestrekk.

Kommer ikke utenom subsidier

Privat deltakelse krever derfor enn så lenge statlig tilrettelegging gjennom subsidieordninger supplert med statlig innpisking i form av karbonprising eller -beskatning.

Det er flere ulike grep som kan gjøre CCUS-prosjekter interessante for private aktører. De handler i hovedsak om å effektivisere og komplettere dagens støtteordninger. Det kan oppstå inntjeningsmuligheter, men slike muligheter bør ikke antas fra start.

Per i dag er de fleste CCUS-prosjekter integrerte operasjoner initiert av oppstrømsaktører med behov for å bli kvitt egne utslipp. Alternativet er CCUS-som-service-konseptet med uavhengige aktører i de ulike leddene og med muligheter for industrielle utslippere på ulike steder til å henge seg på og kjøpe transport- og lagringstjenester fra tredjepart. Med Northern Lights vil Norge etablere verdens første open-source CO₂ transport- og lagringsinfrastruktur. Det foreligger imidlertid ingen replikerbar forretningsmodell for de neste norske prosjektene.

USA og Storbritannia i gang

I USA har Joe Bidens satsing Inflation Reduction Act gitt CCUS et kraftig puff framover. Prosjekter tilbys en skattekreditt på 85 dollar per tonn CO₂ lagret i saline geologiske formasjoner. Dette er nok til å gjøre rensing av avgasser med CO₂ i høye konsentrasjoner regningssvarende. Industrielle utslipp med CO₂ i lavere konsentrasjoner trenger imidlertid ytterligere støtte.

For noen europeiske industrielle utslippere har prisen på utslipp i EUs kvotesystem (EU ETS) tidvis vært tilstrekkelig til å forsvare CCUS, men for de fleste vil ETS alene normalt være et for svakt insentiv. Kun ett europeisk land, Storbritannia, har fått på plass brukbare tilleggsinsentiver for privat deltakelse, ved å tilby fangstleddet støtte til investeringene og subsidiering av driftskostnadene etter differansekontrakt-prinsippet, og transport- og lagringsleddene regulert avkasting.

Risikoen i CCUS-prosjekter er store. Problemer med et av leddene i kjeden kan forsinke de andre. Fangtsteffekten kan i perioder bli lavere enn lovet. Muligheten for lekkasjer kan forsure forholdet til bevilgende myndigheter og opinionen. En kommersiell modell for privat deltakelse må sørge for avdekningsmuligheter for disse risikomomentene. Også på dette området er Storbritannia foran resten av Europa.

• Les også: Tre norske prosjekt på EU-listen over prioriterte hydrogen- og CO₂-prosjekt

Et viktig punkt er å få på plass regler for CO₂-transport over landegrensene. Per i dag fins det bilaterale avtaler, men ikke noe regelverk for hele EU pluss Storbritannia og Norge. Med et slikt regelverk i ryggen vil myndigheter og selskap kunne begynne planleggingen av to sentra for CO₂-lagring – ett i Nordsjøen og ett i Middelhavet.

Ingen alternativer hvis vi vil til netto null

Hvor rask veksten i CCUS blir, per region og globalt, vet ingen. IEAs og andres optimistiske scenarier er strekkmål avledet av halvannengrads-målet. Hvis noe skjer som får oppmerksomheten rundt bærekraft til å glippe, kan viljen til å satse på dyre løsninger som CCUS avta. Men så lenge netto null på oppsatt timeplan ligger fast, fins det ikke noe alternativ til å prøve å få CCUS til å fungere.

EUs oppvåkning på CCUS er et signal verdt å merke seg for sponsorene av Northern Lights, som hele tiden har vært ment som et første skritt på veien mot en dynamisk Nordsjø-basert karbonlagringsindustri. En diskusjon om forretningsmodeller for dette krevende, men antakelig uunnværlige frontavsnittet i klimakampen er derfor essensiell.