Norge sliter med å få fart på klimaomstillingen. Det er derfor ikke overraskende at ledende politikere fra Senterpartiet som Ola Borten Moe og Marit Arnstad har tatt til orde for å utsette gjennomføringen av målet om 50-55 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030.

«Norge kommer ikke til å nå dette målet … noen må våge å si det høyt …Jeg er ærlig på at vi må bruke fleksible mekanismer som kvotekjøp de nærmeste åra. Skal du tvinge gjennom det målet, innebærer det en kraftig reduksjon av norsk industri- og matproduksjon,» uttaler Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet, til Dagbladet 22. februar.

Misforstår kvotemulighetene

Tanken om at Norge kan møte sine forpliktelser ved såkalte «fleksible mekanismer» eller kjøp av klimakvoter i andre land, bygger på en misforståelse.

Det er riktig at Parisavtalen legger opp til fleksible mekanismer, dvs at enkeltland eller bedrifter kan inngå avtaler der et land A kan finansiere klimatiltak i land B ved å kjøpe en ny type klimakvoter, såkalte ITMOs (Internationally Transferred Mitigation Outcomes).

Men EU godtar ikke at landene som allerede er en del av det europeiske kvotesystemet, i tillegg skal kunne møte sine forpliktelser ved å kjøpe klimakvoter i land utenfor EU. For øvrig er regelverket for FNs nye klimakvoter ennå ikke på plass, og det er uklart hvor mange COP-møter som må til før landene klarer å bli enige om hvordan «fleksible mekanismer» skal gjennomføres, kvalitetssikres og bokføres.

Norge benytter imidlertid allerede de fleksible mekanismene som til en viss grad finnes gjennom det europeiske kvotehandelssystemet vi er en del av. Disse blir nå utvidet noe gjennom innføringen av EUs nye klimaregler under Klar for 55-pakken. Men uansett hvor mye vi velger å utnytte fleksibiliteten i EU-systemet, så vil det bare være en liten del – kanskje 10-15 prosent – av våre utslippsmål som kan dekkes på denne måten.

Derimot kan vi kjøpe klimakvoter utenfor EU for å nå mål som går lengre enn de vi har forpliktet oss til i Parisavtalen, slik Stortinget må ha tenkt da det i 2016 vedtok at Norge skulle være karbonnøytralt allerede i 2030.

Et eksempel på hvordan dette kan gjøres er Sverige, som har inngått bilaterale avtaler med Ghana, Nepal og Den dominikanske republikk om utvikling og kjøp av FN-godkjente klimakvoter innenfor rammen av Parisavtalen, altså de såkalte ITMOs.

Klimamålene fungerer som handlingsregel

Bakgrunnen for debatten om klimamålene er at Norge – som alle andre signatarstater til Parisavtalen – er forpliktet til å arbeide for å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, og helst ned mot 1,5 grader. Norge har i likhet med EU påtatt seg en forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent i 2030.

Også de fremvoksende utslippslandene, Kina, India med flere, har inngått viktige forpliktelser om klimaomstilling og klimanøytralitet, selv om forpliktelsene til landene utenfor OECD fortsatt har et lavere ambisjonsnivå enn hva som gjelder for industrilandene som historisk har stått for de største utslippene.

Det er lett å si seg enig i at det i dag virker lite sannsynlig at Norge, EU eller verden klarer å nå klimamålene 100 prosent. Men klimapolitikken er ikke binær, etter tankegangen «enten så når du målene eller så gjør du det ikke». Som på nesten alle andre områder virker målet, i dette tilfellet den FN-vedtatte og vitenskapelige forankrede «tålegrense» på 1,5 graders oppvarming, som en handlingsregel myndigheter, investorer og selskaper må strekke seg etter og vil bli målt mot.

Etter hvert som vi får mer kunnskap om akselererende oppvarming og klimaskapte naturkatastrofer, vil vi se tiltakende press på myndigheter og næringsliv med krav om en strammere klimapolitikk.

To typer risiko for Norge

Det er i dette lys vi må vurdere utspillene fra Sp-hold om at Norge må revidere sine ambisjoner på klimaområdet. Skulle Norge velge å utsette gjennomføringen av klimamålene, for eksempel ved å utsette omstillingen i landbruket eller ved å åpne nye leteområder for olje, løper vi to risikoer.

Den største risikoen består i smitteeffekten eller det negative «eksemplets makt». Skulle Norge følge rådet fra Marit Arnstad og andre Sp-politikere, er det lett å tenke at flere ledere i andre land som sliter med klimaomstillingen, vil gjøre det samme. Resultatet vil bli mer avskoging, mer kullkraft og en kamp blant de oljeproduserende landene om å bygge ut stadig mer av «den siste oljen».

Konsekvensen vil bli et tilbakeslag for den globale klimaomstillingen, og at verden sklir mot en oppvarming som nærmer seg 3 grader. De økonomiske tapene for Norge og ikke minst oljefondet som følge av en slik katastrofal utvikling vil være mange ganger større enn hva det vil koste for Norge å gjennomføre klimamålene.

Den andre risikoen er at etterspørselen etter olje faller slik Det internasjonale energibyrået (IEA) og andre analysebyråer anslår. Det tar 15-20 år fra man starter å lete til et eventuelt funn kommer i produksjon. I IEAs såkalte Announced Pledges Scenario, som legger til grunn at landene vil gjennomføre klimaforpliktelsene de har kunngjort, faller oljeetterspørselen fra dagens nivå på cirka 100 millioner fat til 70 millioner fat innen 2035. Blir dette utviklingen, vil nye oljeutbyggingsprosjekter på norsk sokkel, som har lengre tilbakebetalingstid sammenlignet med «lavkostprodusentene» i Gulfen for eksempel, kunne gi store samfunnsøkonomiske tap.