Fra oljekongedømme til «Kingdom of Sustainable Energy». Det manglet ikke på store ord da Saudi-Arabias nye solenergiplan ble presentert 8. mai i Riyadh. Landet som frem til nå har ignorert den grønne bølgen og periodevis fornektet menneskeskapte klimaendringer, erklærer nå at de innen 2032 skal dekke en tredjedel av landets strømforbruk med strøm fra solkraftverk. Solkraftverkene skal sammen med vind, geotermisk samt planlagt kjernekraft stå for halvparten av strømforbruket. I dag er 100 % av strømproduksjonen i Saudi-Arabia basert på naturgass, tungolje og diesel.

Ifølge det nye energidirektoratet King Abdullah City for Atomic and Renewable Energy som ble opprettet i 2010, skal det investeres for over 100 milliarder dollar for å realisere planen. Dette skal skal gi 41000 megawatt med solkraftverk, planlagt fordelt ca 60/40 mellom hhv. termiske og solbaserte. Eksperter regner med at solcelleandelen vil bli større, grunnet det store prisfallet på fotovoltaisk energi de siste årene, og fordi manglende vannressurser kan begrense potensialet for termisk solenergi.

Hva skyldes så denne nyfrelste troen på solenergi hos verdens største produsent av olje? Det er nok ikke bekymringen for klimaendringene som har fått de arabiske oljesjeikene til å omfavne den grønne energien, selv om man ikke skal utelukke at også Gulf-landene har begynt å lytte mer til vitenskapen. Den underliggende drivkraften er  imidlertid økonomi og arbeidsplasser. Strømforbruket i Saudi-Arabia er høyt, og er anslått å øke kraftig i tiårene fremover.

Dersom utviklingen fortsetter som nå, er det anslått at kongedømmet vil måtte bruke over en tredjedel av oljeproduksjonen til å lage strøm for airconditioning, avsaltning og annet forbruk innenlands. Dette er ikke bare dårlig økonomi. Det er også dårlig ressursforvaltning, sett i lys av at de fleste store oljefeltene i Midt-Østen har passert produksjonstoppen og tappes for reserver raskere enn man trodde tidligere. Med en antatt utbyggingskostnad på 2,17 $ per watt, har Bloomberg New Energy anslått at et solcellekraftverk som frigjør olje til eksport vil gi en egenkapitalavkastning på over 12 % for den saudiske staten.

Spørsmålet man stiller seg i solenergiindustrien, er hva slags marked dette blir, og om det blir åpent for utenlandske selskaper. Saudi-Arabia vil ikke som flere EU-land gjorde ta i bruk faste og forutsigbare tariffer for å stimulere utbyggingen, ei heller skattekreditter som har vært driveren i USA. Det er mye som tyder på landet aktivt vil søke å bygge en egen verdikjede med produksjon av silisium, wafere, solceller, solreflektorer, etc, og stille krav om lokalt produsert innhold i offentlige anbudsrunder. Det blir marked for uavhengige strømprodusenter, men trolig bare for partnerskap der saudiske interesser har kontrollen.

For selskaper som REC kan derfor den saudiske solomvendingen vise seg å bli et tveegget sverd. På den ene siden blir det et nytt stort eksportmarked med god betalingsvilje som etter hvert vil åpne seg. På den andre siden vil Saudi-Arabia trolig favorisere produsenter som investerer i og skaper industriarbeidsplasser i landet. Her har integrerte selskaper som REC, som allerede har bundet opp store investeringer i kostbare produksjonsanlegg gjennom hele verdikjeden, mindre handlefrihet.

Selv om de første store anbudsrundene for solenergi er varslet å komme om et år, bør vi ta høyde for at det vil ta lengre tid å gå fra ord til handling. Det er ikke gjort i en håndvending å avlære en «petroholiker». Men beslutningen om å stake ut en ny kurs er allikevel en milepæl.