Stortingsvalget 2021 vil kunne bli et valg der partienes klima- og energipolitikk kan bli avgjørende for mange velgere. Særlig for de yngre, slik vi har sett det i flere EU-land. Et av spørsmålene for klimabevisste velgere er: Hvilket regjeringsalternativ vil føre den mest ambisiøse klimapolitikken – som kutter utslipp, som avrunder oljealderen med stil og som prioriterer å legge til rette for ny, bærekraftig verdiskaping framfor å tviholde på oljealderen?

Fra februar 2019 har Senterpartiet vært landets tredje største parti – og partiet ønsker makt. En Ap-Sp-regjering – altså uten SV – er partileder Trygve Slagsvold Vedums ønske.

For dem som ønsker et raskere tempo i det grønne skiftet, melder spørsmålet seg: Vil en regjering der Senterpartiet deltar føre en mer eller mindre ambisiøs klimapolitikk?

Klimautspill fra nøkkelpersoner vekker debatt

Partiets landsmøte i Haugesund i mars 2021 skal ta stilling til mange viktige klima- og energisaker. Om deler av denne politikken svekkes, risikerer partiet at noen av dets «grønneste» velgere opplever at deres hjertesaker er best ivaretatt av andre partier og regjeringskonstellasjoner der Sp ikke inngår.

I klimapolitikken har Senterpartiet mye god historikk å vise til, som for eksempel:

• I 1989 gikk partiet til valg på sin kanskje mest ambisiøse klimamålsetting noen gang: Å halvere norske CO₂-utslipp innen år 2000.

• I 2000 valgte «Sentrumsregjeringen» bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre å kaste kortene på den såkalte gasskraftsaken. Sp satte hensynet til klimaet først selv om det medførte at partiet mistet makt og posisjoner. 

• I 2010 kom den svensk-norske avtalen om grønne sertifikater på plass, arbeidet fram særlig av Sps olje- og energiministre Åslaug Haga og Terje Riis-Johansen på vegne av Stoltenberg II-regjeringen (Ap, Sp, SV). På sin hjemmeside beskriver partiet det svensk-norske samarbeidet som «det viktigste virkemiddelet for å etablere mer fornybar kraftproduksjon».

• Partiet har også vedtatt politikk på tvers av ønskene til oljenæringens lobbyister: I behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2013 sørget Sp og resten av Stoltenberg II-regjeringen for å stramme inn oljeskatteregimet ved å redusere den gunstige friinntekten med 2 prosentenheter. Begrunnelsen var skatteteknisk. Oljenæringen raste, Høyre og KrF protesterte, men Sp og regjeringspartnerne unnlot å la oljenæringen få diktere sine egne rammebetingelser.

Nå er Senterpartiet på regjeringsjakt igjen. Målet er å innta regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet etter valget i 2021.

Men partifeller og fagfolk har reagert på både stil og innhold i klimautspill som kommer fra nøkkelpersoner i Senterpartiet den siste tida, innlegg som kan oppfattes å så tvil om partiet er en medspiller eller en kjepp i hjulet når Norge og verden strever med å holde klimaendringene i sjakk og fase ut fossil energi.

Et eksempel er et innlegg i Nationen i slutten av juni i år, signert Geir Pollestad. Han er leder av næringskomitéen på Stortinget og innvalgt for Rogaland Senterparti:

«Eg opplever at det stadig vert fleire nyradikaliserte i klimapolitikken. Dette er særleg utbreitt blant grupper av folk som lever i by og som lever av overføringar frå fellesskapet (eller oljepengar som det òg kan kallast). Og der lønna tikker inn på kontoen utan omsyn i svingingar i marknaden og andre endringar i samfunnet.»

«Eg meiner både det er naudsynt å redusera utsleppa av klimagassar og eg trur det er naudsynt å redusera forbruket vårt av ressursar. Det er berre så sørgjeleg å måtte kjempa kampen saman med folk som har så mykje rare meiningar og så mange fjerne løysingar.»

Pollestads partifelle Kristian Vårvik i Oslo Senterparti reagerte med et tydelig tilsvar i Nationen under overskriften Au da, Pollestad!

«Det er uklart hvem Pollestad sikter til, men vi håper det ikke er egne partifeller. Uansett burde Pollestad unngå å mistenkeliggjøre, stemple og nedsnakke folk som har andre oppfatninger enn sine egne. Han burde ta inn over seg at flere og flere oppfatter klimasaken som den største eksistensielle utfordringen vi mennesker står overfor og at det er naturlig at meningsspekteret er stort.»

«Den type holdninger som Pollestad forfekter gjør at mange oppfatter Sp som en baktropp i klimakampen.»

Vårvik påpekte at Pollestad bedrev det han kalte «uvanlig nedsettende og usaklig tale fra en stortingsrepresentant».

I et innlegg i Adressa før jul i 2019 presenterte nestleder og oljegründer Ola Borten Moe det han kalte en bekymringsmelding med oversikt over «markørsaker som i praksis definerer om man er innenfor eller utenfor det gode selskap» i klima- og energipolitikken: «Jeg skriver dette som en liten bekymringsmelding fordi jeg ikke helt ser hvordan vi ivaretar en fornuftig og kunnskapsbasert tilnærming fremover innenfor denne rammen.»

Slik formulerte Borten Moes «markørsakene»:

«Fly = Fælt. Kjøtt = Dårlig.

Norsk olje og gass = Dårlig uansett. Og finansielt risikabelt. (Siden det skal investeres 183 mrd. neste år på sokkelen må det være mange idioter som ikke skjønner særlig mye.)

Mer naturvern og mindre bruk av naturen = Veldig bra.

Effektive, fornybare energikilder (Vannkraft) = Dårlig jfr. punktet over.

Ineffektive og kostbare energikilder som solceller og vind til havs = Superbra.»

Men innlegget der Borten Moe var bekymret for mangel på en kunnskapsbasert tilnærming i klimadebatten, ble imøtegått av nettopp et av Norges viktigste kunnskapsmiljøer. I Adressa skrev Bård Wathne Tveiten og Håkon Nordhagen – henholdsvis forskningssjef og seniorforsker ved Sintef i Trondheim – at Borten Moe «overser viktige fakta som gir folk god grunn til å heie på ny fornybar energi – og stille spørsmål om fremtiden til norske petroleumsinvesteringer»: «Eksempelvis er det et faktum at ikke bare landbasert vindkraft, men også bunnfast havvind, allerede er lønnsomt uten subsidier i Europa.»

Innleggene fra Pollestad og Borten Moe bekymrer partifeller. Mangeårig Sp-medlem og tillitsvalgt for partiet, Jan Grønseth fra Eidsfoss, formulerte det slik i et innlegg i Nationen i februar 2020, der han også kritiserte Sp-ledelsens kategoriske nei til regjeringssamarbeid med MDG:

«Det er direkte utrivelig når Senterpartiet nå får stempelet som klimaversting. En del utspill fra Geir Pollestad kan lett tolkes som gammeldags og bakstreversk. Og hvordan kan Ola Borten Moe fortsatt få lov å erte på seg folk og forherlige norsk oljevirksomhet – han som selv har store eierinteresser i oljeutvinning?»

Hvor lander landsmøtet i 2021?

I mars 2021 samles partiet til landsmøte for blant annet å vedta programmet partiet skal gå til valg på. Og på regjeringsjakt med. Vil landsmøte forsterke eller svekke partiets klimaprofil? Her er noen aktuelle klima- og energisaker der det kan bli kamp om formuleringene:

Havvind

Vindturbiner til lands har møtt stor lokal motstand de siste par årene. Blant annet derfor har flere partier trukket fram storstilt tilrettelegging for kommersiell utvikling av havvind som en mulig klimaløsning og en mulighet for lokal verdiskaping. På Sps landsmøte i 2019 vedtok partiet en resolusjon som tar for seg hvordan en klimapolitikk også kan styrke Norge. Et av punktene lyder:

«Stimulere til økt satsing på havvind.»

Årsmøtet til Oslo Sp fulgte i februar i år opp med konkretiseringer:

«Norge skal sette seg som mål å bygge ut minst 20 GW havvind».

«Havvindtillatelser skal låses til en forpliktelse om å sørge for arbeidsplasser eller verdiskaping på land.»

Men på NRK Ytring i juni i år sådde nestleder Ola Borten Moe tvil om politikken. Under tittelen «Grønn svada» og ingressen «Det grønne skiftet kan bli en kostbar lek for særinteresser, uten reelt innhold» skrev han:

«Havvind er lysår fra å være kommersielt interessant i Norge. Hva skal vi med svært kostbar havvind vi ikke trenger? Selge elektrisiteten til utlandet med tap?»

Utsagnet står i kontrast til partifelle fra samme fylke, parlamentarisk leder Marit Arnstad, som i Adresseavisen i 2019 snarere fremsnakket havvind:

«I havvindsteknologien ligger det et så stort og viktig nybrottsarbeid at staten må gå tungt inn med økonomiske ressurser. Andre land er i ferd med å ta i bruk havvind for fullt. Om Norge skal kunne ta sin del av denne industrielle satsingen, må regjeringen våkne.»

«Man er i ferd med å lykkes på havvind. Equinor er en nøkkel i dette. Men Staten må inn.»

I et intervju i Trønder-Avisa i mai i år brukte Arnstad havvind som et av argumentene for at stortingsflertallet skulle gi oljenæringen tidenes generøse skattepakke for på den måten også å sikre oppdrag til en oljeavhengig leverandørindustri: «Den dagen det kommer oppdrag på havvindplattformer eller andre ting, vil industrien melde seg på.»

I en video på YouTube – med tittelen “Senterpartiets energi- og miljøpolitikk” – slår stortingsrepresentant og medlem i energi- og miljøkomitéen Sandra Borch fast at Sp er for vindkraftutbygginger med lokal vetorett, men at partiet ønsker «ei enda større satsing på vind til havs».

Fossile avgifter i transportpolitikken

Avgifter er et virkemiddel som kan brukes til å endre folks adferd og skaffe inntekter til staten. Det man vil ha mer av, kan man gjøre billigere, det man vil ha mindre av, kan gjøres dyrere. Høye avgifter på tobakk og alkohol og lav merverdiavgift på matvarer er eksempler på dette. Om og hvordan avgifter skal brukes i klimapolitikken, blir en viktig sak framover når Norge skal levere på målsettingen om å kutte egne utslipp utenfor kvotesektoren med 50 til 55 prosent innen 2030.

Da Stortinget i 2016 behandlet Stortingsmelding 25 (2015–2016) Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030 ville Senterpartiet legge opp til en årlig økning av de fossile avgiftene. Sammen med MDG, Ap og SV fremmet partileder Trygve Slagsvold Vedum og resten av stortingsgruppen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at dagens avgifter på fossilt drivstoff og forurensende transportmidler gradvis økes, og fortsatt belønne null- og lavutslippsløsninger.»

Siden den gang har partiet endret politikken. Da Sp la frem sitt alternative statsbudsjett før jul 2019, foreslo partiet å kutte dieselavgiften med 35 øre og bensinavgiften med 15 øre.

Men flere i partiet har en annen tilnærming og støtter ideen om gradvis å øke avgiftene på det fossile. Da E24 i september 2019 skrev at «regjeringen vil øke CO₂-avgiften med 5 prosent», la Sp-politiker Terje Riis-Johansen ut saken på Facebook med sin egen følgetekst:

«Økte avgifter er aldri populært. Men, CO₂-utslippene må ned og da må forurenser betale. Så håper jeg dette følges opp i statsbudsjettet med økte bunnfradrag på skatt, slik at de som tjener minst ikke skal betale mer i samlet skatt og avgift enn i dag. Da blir det både grønt og rettferdig.»

Riis-Johansen er nå fylkesordfører i Telemark og Vestfold, tidligere olje -og energiminister for Senterpartiet og medlem av partiets programkomité.

Spørsmålet skal avklares på landsmøtet 2021. To forslag til politikk er sendt ut på høring til partiorganisasjonen av programkomitéen, som er ledet av parlamentarisk leder Marit Arnstad:

• Alternativ A: «Klimaomstilling i transportsektoren må gjennomføres slik at vi prioriterer tiltak som gir store, effektive klimakutt og hindrer økte sosiale og geografiske forskjeller. Senterpartiet avviser derfor de avgiftsøkningene på bensin og diesel som er innført av sittende regjering. Disse har gitt minimalt med klimakutt, men svekker den folkelige oppslutningen om norsk klimaomstilling.»
• Alternativ B: «Klimaomstilling i transportsektoren må bygge på prinsippet om at forurenser skal betale. Senterpartiet går derfor inn for å øke CO₂-avgiften som et virkemiddel til å bidra til grønn omlegging.»

I et intervju i Aftenposten i juni i år støttet Senterungdommen alternativ B. Leder Torleik Svelle sa at ungdomspartiet er for å øke CO₂-avgiften for fossilt drivstoff for å gjøre det dyrere å forurense og for å bruke avgiftssystemet for å oppnå grønn omstilling.

«Vi er for å øke CO₂-avgiften på fossilt drivstoff, men det staten får inn på det, skal øremerkes biodrivstoff basert på norske ressurser. Det skaper næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser.»

Fylkesordfører og medlem av programkomiteen Terje Riis-Johansen støttet ungdomsorganisasjonen: «Ja, jeg mener bilparken må elektrifiseres raskt, og et virkemiddel for å få til det er at bensin og diesel koster.»

Dagen etter intervjuet svarer partileder Trygve Slagsvold Vedum i Aftenposten med å kalle partiets tidligere politikk for fossile avgifter for «symbolpolitikk».

«En økning i drivstoffavgifter kan ødelegge klimapolitikken.»

«Senterpartiet har hele veien sagt at å øke avgiftene ikke har noen ting å si for klimaet, kun for statskassen.»

En lederartikkel i Nationen senhøstes 2018 tok opp partiets endrede avgiftspolitikk og mente at det er «forståelig at det stilles spørsmål ved partiets klimaengasjement». Nationen, som står Sp nær, kritiserte partiets argumentasjon for billigere bensin og diesel:

«Det er et standpunkt det smaker populisme av. Hovedmotivet synes å være å plage avgiftsallergikerne i Frp.»

«Det er i så fall en litt slem strategi som kan slå tilbake på Sp. Dieselkjøret bidrar til inntrykket av Sp som klimasinker, og kan svekke partiets troverdighet i klimaspørsmål.»

Oljepolitikk

Koronakrisen og lave oljepriser grunnet Russlands og Saudi-Arabias priskrig mot amerikansk skiferolje, førte til at prisen på olje i vinter og vår sank som en stein. Senterpartiet og Fremskrittspartiet gikk i front for å sikre fullt gjennomslag (og vel så det) for oljelobbyens krav om skatteletter og subsidier. Sp var villig til å gi oljenæringen betraktelig mer enn det opprinnelige forslaget fra regjeringen. Et av oljeselskapene som drev aktiv lobbyvirksomhet, og det eneste enkeltselskapet som leverte skriftlige innspill til Stortingets finanskomite for å lobbe for blant annet såkalt «negativ terminskatt», var OKEA. Der er Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe aksjonær og plattformsjef.

Etter vårens gjennomslag er OKEA et av selskapene som får kontantoverføringer fra staten for å dekke underskudd (ordningen er omtrent den samme som Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe i 2017 fremmet overfor Finansdepartementet i egenskap av å eie aksjer i OKEA. Borten Moe krever nye oljeregler, skrev DN den gangen.) I juni slo Aftenposten fast at «Ola Borten Moes oljeselskap er av dem som kommer best ut i det nye oljeskatteregimet», basert på en analyse fra Sparebank 1 Markets.

På partiets landsmøte i 2021 kan oljepolitikk i relasjon til klimaspørsmålet føre til fronter, slik det gjorde i 2019. Da ble politikknotatet «Norsk verdiskaping på norske ressurser» behandlet, ført i pennen av blant andre utvalgsleder Borten Moe og tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet Liv Monica Stubholt. En av formuleringene det ble kamp om i behandlingen opp mot vedtaket på landsmøtet, var ifølge Aftenposten denne: 

«Det hevdes med jevne mellomrom at Norge bør slutte å produsere olje og gass av hensyn til klimaet. Dette er en feilslutning, siden det er lite som tyder på at en slik ensidig norsk endring på tilbudssiden vil påvirke etterspørselen i verdensmarkedet i særlig grad.»

Formuleringene forsvant ut av dokumentet. Følgende ble vedtatt:

«Utvikling av alternative energikilder og ny fastlandsindustri må gjennomføres parallelt med at produksjonen på norsk sokkel går ned. Norsk olje slipper ut like mye klimagasser som annen olje når den forbrennes. Senterpartiet vil jobbe for at bruken av fossile energikilder etter hvert fases ut nasjonalt og globalt.»

Forslaget fra Buskerud Sp om å få med formuleringen «1,5-gradersrapporten fra FNs klimapanel viser at bruken av fossil energi må fases ut» – ble avvist. Siden den gang har Sp som nevnt rukket å være ivrig forkjemper for å gi en særdeles gunstig skattepakke til oljenæringen – uten konkrete krav til at næringen skal omstille seg i grønnere retning.

Senterungdommen har vedtatt styrt avvikling av oljenæringen – uten en eksakt sluttdato: 

«Vi går inn for at all leting etter nye olje og gassfelter må avsluttes på norsk sokkel. Vi skal kun utnytte de feltene vi allerede har eksisterende virksomhet på. Refusjonsordningene for oljeleting må i sammenheng med dette trappes ned og på sikt fjernes.»

I tidligere nevnte artikkel i Aftenposten i juni 2020 sa Senterungdommens Torleik Svelle følgende: «Skal Senterpartiet inn i regjering i 2021, er vi nødt til å legge oljealderen bak oss og satse på de nye næringene.»

På sitt årsmøte vinteren 2020 vedtok Oslo Senterparti blant annet følgende politikk som del av en resolusjon med tittelen «Omlegging av norsk oljepolitikk for en bærekraftig økonomi og et stabilt klima»:

«Fjerne leterefusjonsordningen og erstatte den med tilsvarende gunstige ordninger for grønn næring, som f.eks. havvind og CCS.»

«Gradvis trappe ned omfanget av nye letelisenser frem til 2030.»

På partiets landsmøte på Hamar i mars 2019 holdt Terje Riis-Johansen et innlegg der han drøftet hvilken politikk som trengs «på vei mot avslutningen på verdens fossile tidsalder». Han var dessuten opptatt av finansiell klimarisiko og understreket også at Norge nå må forholde seg til «den økonomiske risikoen som ligger i å investere i fossil energiproduksjon som har begrenset levetid»: «Det ville være for dumt å bygge ut for en produksjon som ikke gir lønnsomhet på sikt for å si det forsiktig.»

Overfor Telemarksavisa utdypet han:

«Vi kan ikke sløse med pengene. Vi kan ikke bruke statens penger til å bygge ut en virksomhet som vi ikke får avkastning på. Vi kan ikke drive med feltutbygg på områder som aldri blir tatt i bruk. Vi må tenke mye mer kritisk på hvilke prosjekter vi går inn i. For på ett eller annet tidspunkt vil etterspørselen etter olje og gass bikke. Da vil det være dumt å ha investert hundrevis av milliarder på noe som ikke blir tatt i bruk.»

«Ting skjer fort og jeg tror det kommer til å gå enda fortere framover. Ikke minst skjer det veldig mye på området for fornybar energi. Det ser man også på prisene. Så vi må tørre å snakke om det. De løsningene vi hadde for 20 år siden er ikke de som vil fungere om 20 år. Det har vært bred enighet om norsk olje- og gasspolitikk. Jeg tror tiden er inne for å se på de nye løsningene, se på framtiden.»

Hvilken oljepolitikk partiet skal gå til valg på, vet vi først i mars 2021. I tidligere nevnte innlegg i Nationen mot Geir Pollestad etterlyste partifelle Kristian Vårvik større ambisjoner i klima- og oljepolitikken:

«Flere i partiet som har Pollestads tilnærming til norsk oljeproduksjon mener at Sp ikke «har noe å skjemmes over» i klima- og oljepolitikken. Men dette signaliserer jo en svært beskjeden ambisjon på dette viktige saksfeltet. Et Sp som derimot evner og presenterer politikk vi kan være stolte av også innenfor olje- og klimapolitikken, vil gi tilslutning fra store, nye velgergrupper fremover mot neste valg.»

Vårvik oppfordret til en saklig debatt om partiets oljepolitikk:

 «Innen Sp spenner holdning til norsk oljeutvinning vidt, fra det å vedta en offensiv sluttdato (Åslaug Haga) til å la markedet styre (Pollestad m.fl.). Det må nå stimuleres til en konstruktiv, saklig og åpen debatt som kan lede fram til gode standpunkter som partiet kan stå sammen om. Det bør også Pollestad forsøke å bidra til.”

Forholdet til MDG

Etter valget i 2021 kan det godt hende at Miljøpartiet De Grønne kommer «på vippen». En rødgrønn regjering kan bli avhengig av MDG for å skaffe seg et parlamentarisk flertall i Stortinget. Men Sps partileder har avvist et mulig samarbeid med MDG. Dermed risikerer Sp – sammen med Ap – å dytte MDG over i armene til Venstre, KrF og Høyre.

Partilederens nei til MDG er heller ikke noe alle i partiet står samlet om. Flere fylkeslag og lokallag i partiet har god erfaring med å samarbeide tett med MDG, som i de nye storfylkene Viken og Vestland der partiene regjerer basert på en felles samarbeidsplattform. I VIKEN 2019–2023 SAMARBEIDSPLATTFORM for fylkesrådet som består av Sp, MDG, Ap og SV, omhandler det første av 23 kapitler nettopp klima.

Anne Beathe K. Tvinnereim – fylkesråd for klima og miljø i Viken og 2. nestleder i Senterpartiet – sa følgende til Nationen da alliansen med blant annet MDG var et faktum i landets største fylke:

«Vi kjemper begge for en grønn politikk og en aktiv klimapolitikk. Så har vi tradisjonelt fokusert på litt ulike veier til målet, men målet er vi helt enige om, og jeg tror vi kommer til å samarbeide veldig godt.»

Da Senterpartiets fylkesordfører Jon Askeland og Miljøpartiet De Grønnes varaordfører Natalia Golis i Vestland fylkeskommune sammen lanserte satsingen på fly uten CO₂-utslipp i juni i år, slo Askeland fast: «Dette er ein ny milepæl i det mest framoverlente klimafylket i landet.»

I desember 2019 ba Sp-ordføreren i Rollag, Viel Jaren Heitmann, partilederen om å dempe konfliktnivået og bedre forholdet til MDG,  Nationen siterte et innlegg av Rollag-ordføreren på hennes Facebook-side:

“Det hjelper lite å nå over 20 prosent, hvis ingen vil leke med oss. Så kanskje vi skulle fokusere på hvordan vi kan jobbe fram gode løsninger sammen, i stedet for å lete etter uforenlige forskjeller hos mulige samarbeidspartnere. For hvis vi leter godt nok, finner vi det hos alle parti.”

Hun fikk støtte i samme avis av tidligere Senterparti-ordfører i Tolga, Lars Buttingsrud:

«Senterpartiet har også en altfor tafatt klimapolitikk; budsjettforslaget om å redusere drivstoffavgiften på bensin/diesel med 20–30 øre er nærmest å betrakte som populisme. Jeg er glad for at Sp-ordfører i Rollag har engasjert seg til fordel for et mulig samarbeid med MDG. Hun har min støtte. MDG betegnes som bypartiet. Men MDG har en politikk også innenfor landbruk, distrikt, arealforvaltning m.v. som burde kunne invitere Sp til dialog istedenfor blankt å avvise partiet.»

«Jeg har en generasjon (28 år) bak meg som lokalpolitiker for Sp, og er fortsatt medlem av partiet; men om Sp i sitt program for neste stortingsperiode ikke tar klimautfordringene mer på alvor, så vil nok MDG kunne være et nærliggende alternativ ved neste valg.»

I tidligere nevnte innlegg i Nationen i februar 2020 advarte også partimedlem Jan Grønseth mot å avskrive MDG som samarbeidspartner:

«Pass på nå, kjære partiledelse. For mange er det viktig at det grønne blir synlig og vinner fram. Senterpartiet mister kanskje en del velgere til Fremskrittspartiet om dagen, men la de fare. Det er ingen løsning å politisk gå ut i spagaten. Kjemp om velgere med et annet verdigrunnlag, og samarbeid med de som står oss nær. Ellers kan det skalles av, nettopp til MDG – og jeg kan bli en av dem.»

Han fikk svar fra partifeller på Vestlandet. Under overskriften «Går Sp sammen med MDG, kan vi fort bli et miniparti igjen», skrev nestleder i Bergen Senterparti Chase Alexander Jordal og leder i Bergen Senterungdom Reidar Digranes blant annet dette i Nationen i desember 2019:  

«Senterpartiet har i løpet av de siste årene vokst kraftig på det å være et folkelig sentrumsparti. Et parti som tar utfordringene til vanlige folk på alvor, enten det handler om å motarbeide høye drivstoffavgifter, eller bare det at våre politikere snakker på en måte som folk flest forstår. Dette er noe partileder Trygve har gjort til nærmest et 11. bud for alle senterpartister.»

Sakens kjerne – og bæring av staur

Og her er vi kanskje ved sakens kjerne – eller ved Sps klimaskvis. Det er ikke lett å kombinere det å skulle være et troverdig alternativ for folk som setter klimasaken høyt med å være et parti som står side om side med Frp for å presse frem kontantstøtte og subsidier til «oljå». Å skulle vedta politikk som gjør partiet til en mer troverdig og fremoverlent bjellesau i klimapolitikken kan ha sine omkostninger for et parti med en nestleder som i 2016 slo fast at:

«….klimahensyn aldri skal styre åpning av nye oljefelt eller tempoet i oljeutvinningen.»

Å øke bensinprisene, å lage en politikk for å legge oljealderen bak oss og å argumentere for elbilfordeler til dyre privatbiler er alt sammen politikk som ikke først og fremst havner i kategorien «folkelig» og er heller ikke egnet til å konkurrere med Frp om velgere.  Men å «vokse kraftig» ved å dyrke det Nationen kalte «dieselkjøret» sammen med Frp, kan også ha noen politiske omkostninger.

Per Borten – Senterpartist og statsminister fra 1965 til 1971 – satte ord på noe av utfordringene med å skaffe politisk konsensus i en regjering med fire partier. Da han overrakte nøkkelen til statsministerens kontor til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli i 1971, sammenlignet han det å lede en flerpartiregjering med å bære staur:  

«Man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»  

For 50 år siden var det mange som hadde praktisk erfaring med å bære hesjestaur. Det er færre nå som har kjent på følelsen Borten beskrev. Men innholdet er like relevant: Det er ikke lett å utforme politikk i en regjering med flere partier og der standpunktene spriker i alle retninger. Men også internt i partier kan det være ubehagelig vrient. Senterpartiets behandling av klimaspørsmål på landsmøtet til våren vil vise om Trygve Slagsvold Vedum evner å holde staurbøra samlet når terrenget som skal forseres er ulendt og bratt. Utspillene fra duoen Pollestad og Borten Moe – Per Bortens eget barnebarn – kan uvegerlig gi assosiasjoner til bestefar Pers illustrerende sammenlikning med å bære staur. Også internt i et parti kan staurene sprike så bredt at noen til slutt faller av.

**

Anne Jortveit har vært tillitsvalgt for Senterpartiet og Senterungdommen i perioden 1986–1991.