Denne teksten er basert på et policy-notat skrevet av Anne Therese Gullberg og Stine Aakre som Cicero har gitt ut denne uken.

I 2015 foreslo Høyre- og Frp-regjeringen å kutte Norges klimagassutslipp frem til 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Målet skulle nås gjennom et bredere samarbeid med EU enn tidligere. Norge hadde vært en del av EUs kvotesystem siden 2008. Nå gikk Stortinget inn for et samarbeid med EU også utenfor kvotesystemet.

Det brede flertallet i Stortinget viser at dette var et svært vellykket politisk grep. Den tradisjonelle debatten om utslippskutt «hjemme versus ute» hadde delt de norske partiene i to leire, med SV, Senterpartiet, Venstre og KrF på «hjemme»-laget som ønsket utslippskutt nasjonalt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Frp på «ute»-laget som ønsket utslippskutt internasjonalt. Nå var det bare SV igjen på «hjemme»-laget. De andre partiene samlet seg om en bilateral klimaavtale med EU.

Der miljøbevegelsen tidligere i samlet flokk hadde kritisert politikerne for å snike seg unna nasjonale forpliktelser, var nå miljøbevegelsen splittet. Bellona var full av lovord for regjeringens tilslutning til EUs klimapolitikk.

Utenfor eller innenfor EØS-avtalen?

Da Stortinget gikk inn for norsk klimasamarbeid med EU, var det en klar betingelse at dette skulle være et samarbeid utenfor EØS-avtalen gjennom en bilateral avtale, blant annet for å sikre at norsk landbruk fremdeles ble holdt utenfor EØS-avtalen.

Men sommeren 2016 sa EU nei til denne løsningen. EU-kommisjonen mente isteden at klimaregelverket også for ikke-kvotepliktig sektor bør innlemmes i EØS-avtalen på vanlig måte. Det betyr å ta den såkalte «innsatsfordelingsforordningen» og «styringssystemforordningen» inn i EØS-avtalen. Den første forordningen fordeler utslippskutt mellom EU-landene, den andre skal sørge for at medlemslandene, og eventuelt Norge, faktisk følger opp klima- og energimålene.

Som alternativ til full innlemmelse i EØS-avtalen lanserte Norge en kompromissløsning, en såkalt «protokoll 31»-løsning: Et løsere klimasamarbeid under EØS, men utenfor de fire friheter.

EU-kommisjonen sa seg villig til å diskutere det norske kompromissforslaget, men det gjenstår fremdeles å se om EU vil akseptere et slikt kompromiss. Svaret er ikke gitt.

Rakner koalisjonen?

Så er spørsmålet om den brede koalisjonen av alle partier fra Ap til Frp om klimasamarbeid vil rakne – når samarbeidet ikke lenger er en bilateral avtale utenfor EØS-avtalen, men et klimasamarbeid innenfor EØS-avtalen. Vi fikk antydning til svar i valgkampen 2017.

Venstre sa da et ubetinget ja til en klimaavtale med EU, også full innlemmelse i EØS-avtalen, mens Sp og Ap argumenterte for et løsere klimasamarbeid – en protokoll 31-løsning. Verken Sp, Ap eller Høyre ville si betingelsesløst ja til en slik klimaavtale med EU før de hadde sett innholdet i avtalen.

Siden den gang har Venstre gått inn i Solberg-regjeringen, og klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) jobber nå for en protokoll 31-løsning.

SV støtter nasjonale utslippskutt fremfor klimasamarbeid med EU, uansett avtaleform.

Frp har ikke vært på banen i dette spørsmålet, men vil ventelig følge regjeringspartnerne sine.

Sp har vært klar på at det ikke er aktuelt å innlemme innsatsfordelingsforordningen i EØS-avtalen av hensyn til landbruket. Et løsere klimasamarbeid gjennom protokoll 31 kan imidlertid være aktuelt.

KrF har heller ikke vært en aktiv deltaker i den offentlige debatten om klimasamarbeid med EU, men vil trolig akseptere en protokoll 31-løsning. Skulle en full klimaunion bli eneste valgmulighet, vil det bli svært interessant å se om partiet vil kunne akseptere dette. KrF vil trolig vurdere konsekvensene for landbruket inngående, men partiet vil nok også vurdere om kravet om selvråderett er forenlig med detaljert styring fra Brussel gjennom styringssystemforordningen.

Et klimasamarbeid gjennom en protokoll 31 som holder landbruket ute av EØS, vil kunne få bred oppslutning i Ap. Men skulle en full klimaunion bli eneste valgmulighet, kan det være duket for debatt i Ap. Debatten vil også her handle om selvråderett er forenlig med detaljert styring fra Brussel gjennom styringssystemforordningen, men også om landbruk. Dermed kan motstanderne av EUs energiunion se sitt snitt til omkamp og mobilisere igjen, nå mot norsk tilknytning til også klimadelen av EUs energiunion.