Onsdag 25. april ble det lagt frem en rapport fra Sintef om verdiskapingspotensialet i karbonfangst og -lagring. Bestiller er NHO, LO, Norsk Olje og Gass, Norsk Industri, Fellesforbundet og Industri Energi. Rapporten inngår i disse organisasjonenes arbeid for å få Stortinget til å bevilge penger til CCS-prosjektene.

Opp til 70.000 nye arbeidsplasser kan bli skapt knyttet til karbonfangst og -lagring frem mot 2050, skriver NHO i sin pressemelding. Dette tallet bygger på de mest optimistiske prognosene i rapporten. Når forutsetningene gås litt nærmere etter i sømmene, fremstår dette som urealistisk høyt.

Dette handler om to ting: Volumet CO₂ man tenker seg at vil bli fanget i Europa, og ideen om hydrogenproduksjon basert på gass i massiv skala. Mer om dette etter hvert, men la det være sagt med en gang at CO₂-lageret som er under planlegging på Smeaheia, øst for Trollfeltet, bør bygges.

Avfallshåndteringsanlegg

Dette prosjektet, som har Statoil i førersetet, vil være det første i sitt slag i verden. Skal det bli CO₂-fangst noe sted i Europa, så må det være et sted å gjøre av CO₂-gassen som fanges. Dette lageret er et avfallshåndteringsanlegg, folkelig sagt en «søpledynge». Tanken er at CO₂ som fanges ved ulike industrianlegg i Europa kan fraktes til Kollsnes med båt, og deretter dyttes på plass under havets bunn ved å bli sendt gjennom en rørledning. Anlegget vil være et tilbud til aktører i Europa som har CO₂ de vil bli kvitt. Kom til Kollsnes med avfallet, så sørger vi for at det tas trygt hånd om!

Forhåpentligvis vil mange selskaper etter hvert utvikle betalingsvilje for å få CO₂ lagret på denne måten, fordi de ser seg tjent med å selge CO₂-frie produkter.

Det blir ikke gratis å bygge avfallshåndteringsanlegget, og det må tenkes mer på forretningsmodellen enn man har sett til nå, men det er altså en forutsetning for å få til CO₂-fangst noe sted – i Norge og ellers – at man kan bli kvitt avfallet på en trygg måte.

CCS er nødvendig

Alle klimascenarioer som er i nærheten av at Paris-målene nås, forutsetter at karbonfangst blir utviklet og gjennomført i betydelig skala. Hvor stor skala som er realistisk, og i hvilke sektorer det er hensiktsmessig å drive CO₂-fangst, er imidlertid et mer åpent spørsmål. Og det er her rapporten fra Sintef tar veldig hardt i.

I rapporten fremholdes det at det vil gi den norske prosessindustrien et konkurransefortrinn om CCS-verdikjeden utvikles i Norge. Det er helt sikkert riktig. I sitt grønne veikart legger prosessindustrien opp til nullutslipp som mål og CCS vil være en forutsetning for å det til. Norcems planer om å fange CO₂ i sin sementproduksjon er et godt eksempel. Gjennomføres dette, så vil CO₂ være ryddet vekk i en industriprosess som vi vil trenge også i nullutslippssamfunnet.

Rapporten viser også til at Norge kan være en attraktiv lokalisering for ren prosessindustri, og trekke til seg etableringer. Men mer enn å representere veldig mange nye arbeidsplasser, handler dette ifølge Sintef-rapporten om å sikre eksisterende sysselsetting. Det er viktig nok, og et godt argument for å satse på karbonfangst i prosessindustri der CO₂-utslippene ikke kan fjernes ved å gå over til fornybar energi.

CCS for dyrt i kraftproduksjon

De siste årene har interessen for karbonfangst dreid vekk fra fangst og lagring i kraftproduksjon til å handle om industriprosesser der det ikke finnes fornybare alternativer. Så lenge fornybar energi er billigere, gir det ingen mening å hente kull eller gass på et avsides sted, brenne det i et kraftverk, for så å fange CO₂-en, og deretter bruke store ressurser på å frakte den til et trygt sted under havets bunn for lagring.

I produksjon av kraft er CCS simpelthen utkonkurrert.

I rapporten opererer Sintef/NTNU med ulike scenarioer for volumet CO₂ som fanges. De høyeste scenarioene innebærer mye karbonfangst i kraftsektoren, altså fra kull- og gasskraftverk, mens «lav CCS»-scenarioet bare inkluderer utslipp som forventes fanget og lagret fra industri.

Det er ingenting som tyder på at noe europeisk land vil satse på karbonfangst i kraftsektoren. Derfor er det «lav CCS»-alternativet som er det realistiske. Med volumene det da er snakk om, blir naturligvis behovet både for skipstransport og lagringskapasitet, og dermed de økonomiske ringvirkningene, langt lavere enn i scenarioer som forutsetter at gigantiske volum kull- og gasskraft utstyrets med CCS-anlegg.

4000 jobber i 2050

I «lav CCS»-scenarioet lagres 50 millioner tonn CO₂ i 2030, stigende til 170 millioner tonn i 2050. Med et slikt volum beregnes sysselsettingen knyttet til CCS i Norge til å være 1.387 mennesker i 2030 og 4040 i 2050. Det er altså et stykke igjen til de 70.000 arbeidsplassene NHO snakker om. Dette blir ingen storindustri, dersom forutsetningene nedskaleres til et mer realistisk nivå.

50 millioner tonn i 2030 er for øvrig heller ikke noe lite tall. Det norske fullskalaprosjektet, hvis det ender opp med å inkludere både Yara, Norcem og Klemetsrud-anleggenes volum, innebærer at inntil 1,4 millioner tonn lagres årlig. Det er altså godt over 30 slike prosjekter som må realiseres for å gi 50 millioner tonn CO₂ i året.

Hydrogen på gass

Et annet forhold som bidrar til å skru opp forventningene til nye arbeidsplasser i rapporten, er ideen om storskala hydrogenproduksjon basert på norsk gass.

Her heter det at en «satsing i Norge på hydrogen fra naturgass med CCS kan gi en omsetning på 220 milliarder NOK i 2050, og mellom 25.000 og 35.000 sysselsatte i Norge.»

Dette er et ganske friskt regnestykke.

For det første bygger det på at Norge i 2050 har samme gassproduksjon som i dag. Det betyr at det må gjøres svært store gassfunn. I tillegg til å være veldig store, må de også ha en meget konkurransedyktig produksjonskostnad mot andre gassprovinser i verden.

Med samme produksjonsnivå som i dag, uten at det gjøres nye funn, vil gassreservene være tømt om 15 års tid.

Skal vi tro Oljedirektoratet, så er det i første rekke i Barentshavet at nye store gassressurser kan være å finne. Gassen skal altså finnes, i veldig store volum, så skal den fraktes til land – og «pakkes om» til hydrogen i svære fabrikker – før den sendes til Europa i massiv skala.

Sintef skriver riktignok at «opprettholdelse av produksjonsvolumet av naturgass i 2050 kan være et for høyt estimat», men bruker likevel tallet for å lage et regnestykke som viser at en slik industri kan gi 25-30.000 sysselsatte i Norge.

Det konstateres videre at «en realisering av verdikjeder basert på hydrogen vil kreve mer enn et CO₂-lager. Investeringene vil bli store, og kundene må ønske å betale en høyere pris enn for naturgass. Alternativt må myndighetene stimulere til bruk av hydrogen gjennom målrettede insentiver/rammebetingelser», heter det.

Det kan hende at hydrogen basert på naturgass blir en komponent i den fremtidige energiforsyningen. Det er prosjekter på gang både i Nederland og i Storbritannia, men volumet er altså høyst usikkert. Å produsere hydrogen basert på de eksisterende norske naturgassressursene er fullt mulig. Hvis kommersielle aktører har tro på dette, kan de bare gå i gang.

Hydrogen kan brukes som drivstoff i kraftverk, og dermed balansere strømproduksjonen når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. Men dette konseptet må være konkurransedyktig mot alternativene hvis det skal ha noen mening. Tilsvarende må hydrogen som brukes til oppvarming kunne konkurrere mot alternativer som biogass eller fornybar strøm.

I rapporten står det videre at «en satsing på hydrogen fra naturgass i Norge vil kunne sikre verdien av gassreservene i en fremtid med store begrensninger på CO₂-utslipp». Dette «verdisikringsargumentet» var også en av driverne bak ideen om gasskraftproduksjon med CCS.

En stor dose nøkternhet

[rp4wp]
Mer enn en realistisk plan for industriutvikling i Norge, fremstår dette som et luftslott som først og fremst har til hensikt å legitimere videre satsing på gassleting og -utvinning i Barentshavet. Skal dette gass-til-hydrogen-med-CCS-argumentet kunne tillegges noen vekt, må aktørene som tror på det komme opp med langt mer solide analyser enn det som så langt er presentert.

Så hva står vi igjen med etter å ha gått NHOs spådom om «opptil 70.000 nye arbeidsplasser» litt nærmere etter i sømmene?

Svaret er at tallet er så kraftig oppskrudd at det knapt kan tas på alvor – fordi forutsetningene er urealistiske.

• Ideer om titusenvis av arbeidsplasser basert på gassbasert hydrogen med CCS er kanskje en vakker tanke for Norsk Olje og Gass, men bør ikke vektlegges av politikerne.
• Så store volum CO₂ som det opereres med i Sintefs høye scenarioer for CCS, har ingen realisme. Det bør derfor heller ikke være noe politikerne setter sin lit til.

Men dette betyr for all del ikke at karbonfangstplanene bør legges vekk. Det betyr bare at de må betraktes med en stor dose nøkternhet. Karbonfangst blir ingen sysselsettingsmaskin. Men det er et viktig klimatiltak, og det gjelder å finne forretningsmodeller som gjør at skattebetalerne ikke blir sittende med hele regningen.