Alle som leser finansministerens stortingsmelding om forvaltningen av Statens pensjonsfond som ble fremlagt tirsdag 5. april, bør minnes om at Finansdepartementet ikke bare har for vane å motsette seg nye ideer enten de er gode eller dårlige, de var i sin tid også motstander av forslaget om å opprette et oljefond. Men Finansdepartementet har ikke for vane å villede, noe de har kommet i skade for denne gangen. Av hensyn til sin troverdighet, bør departementet rette opp skaden umiddelbart.

Forut for meldingen har både Norges Bank som forvalter Statens pensjonsfond utland (SPU, gjerne omtalt som Oljefondet), og Folketrygdfondet som forvalter Statens pensjonsfond Norge (SPN), bedt om fullmakt til å kunne begynne å investere i såkalt «unotert infrastruktur». Unotert infrastruktur er som regel aksjer i såkalte prosjektselskaper som eier og driver kraftproduksjon, jernbaner, kraftledninger, mv. Ikke minst fornybar kraftproduksjon er blitt et viktig investeringsområde for mange pensjonsfond og nasjonale sparefond, da dette er et langsiktig vekstområde med lav prosjektrisiko. Til og med ekspertgruppen som Finansdepartementet nedsatte anbefalte at SPU skulle få mulighet til å foreta slike investeringer: «The Ministry should open up for unlisted infrastructure investment in the management mandate to Norges Bank, to take advantage of investment opportunities unavailable in the listed space».

Men nei, sier departementet, SPU og SPN må gjerne øke investeringene i eiendom, men unotert infrastruktur er for risikabelt. Dette til tross for at Norges Bank legger frem tall som viser at slike investeringer gir gode avkastningsmuligheter. Det er i jakten på argumenter for sitt syn at Departementet bommer så sterkt at de desinformerer. For hva skriver departementet i stortingsmeldingen:

«Siden 2007 har gjennomsnittlig årlig avkastning på noterte aksjer i selskaper (vår uthevning) for fornybar energi vært -7 pst. Det er en betydelig mindreavkastning sammenliknet med brede markedsindekser».

Som støtte for sitt syn viser Finansdepartementet til denne figuren:

Her blander Finansdepartementet hummer og kanari på en måte som er direkte villedende. Indeksen som det vises til ovenfor er ikke en infrastrukturindeks, men en indeks for børsnoterte aksjer, i stor grad teknologiaksjer. Den sier absolutt ingenting om avkastningen på infrastruktur, som debatten handler om. At aksjer i teknologiselskaper som produserer vindmøller, solceller, o.l har svingt voldsomt, er en kjent sak. Det kommer de sikkert fortsatt til å gjøre, som følge av endrede konkurranseforhold og ny teknologi.

Det som derimot ikke svinger, er avkastningen på infrastruktur av typen kraftverk som produserer strøm med vindmøller eller solceller. Disse er imidlertid ikke med i indeksen ovenfor, fordi denne kun gjelder børsnoterte aksjer.

Som det fremgår av Bloomberg-tabellen nedenfor, finansieres grønn infrastruktur for det meste gjennom såkalt «Asset finance», dvs unoterte prosjektselskaper.

Hvorfor ønsker både Norges Bank, Folketrygdfondet og ekspertgruppen mandat til å begynne med slike investeringer, som motvekt til vanlige verdipapirer som ifølge meldingen nå er falt til under 2 prosent årlig avkastning?

Dette er en type investeringer som gjøres gjennom egne prosjektselskaper, basert på langsiktige kraftsalgsavtaler – typisk 15-20 år – som regel med forhåndsavtalt tariff for hele kontraktsperioden. Utbyggings- og driftsrisikoen er det utbygger og operatør som står for; risikoen for investorene og långiverne er stort sett avgrenset til værforhold samt makroøkonomisk og politisk risiko som gjelder for alle slags investeringer. I motsetning til konvensjonelle energianlegg er det minimal eller ingen risiko knyttet til markedspriser eller kostnader på brensel og CO₂-utslipp. Det er derfor ikke uten grunn investorer som Warren Buffett sammenligner sine investeringer i sol- og vindkraftverk med obligasjoner, bare med høyere avkastning.

Finansdepartementet har imidlertid et tilleggsargument for å holde Oljefondet borte fra alt som smaker av grønt og fornybart, og det er å vise til Norfund og andre statlige øvrige virkemidler som har dette som formål. I tillegg vises til anmodningsvedtaket om å opprette investeringsfondet Fornybar AS, «som Regjeringen vil komme tilbake til ved revisjonen av 2016-budsjettet». Forhåpentlig er det et signal om at «Scenario 2030: Energistormakten Norge,» der regjeringen foreslår å selge oljeandeler og plassere inntektene i «NorEnergy», er blitt et hakk mer aktuelt.

«Det er bred politisk enighet om at fondet ikke skal være et virkemiddel i utenriks- eller miljøpolitikken» skriver finansminister Siv Jensen i stortingsmeldingen. Men det er samtidig bred enighet om at global oppvarming representerer den største trusselen mot stabilitet og vekst i verdensøkonomien på lengre sikt, og dermed den langsiktige avkastningen på Oljefondet. At ikke denne banale sammenhengen nevnes i meldingen, kan bare karakterises med en en stilling vanligvis forbeholdt strutsen: Å stikke hodet i sanden.