Denne uken kommer alarmerende rapporter om utviklingstrekkene i de globale klimautslippene på rekke og rad. Rapportene slippes som innspill til FNs klimaforhandlinger i Doha, der det dessverre ikke er mange tegn til fremgang. FN-regimet er det eneste man har, og før eller siden kommer det forhåpentligvis en global klimaavtale. I mellomtiden påhviler det alle – ikke minst et søkkrikt oljeland som Norge – et ansvar for å rigge til den politiske og finansielle infrastrukturen som trengs for å skalere og forsere utbyggingen av fornybar energi, både regionalt i Europa og globalt.

Rask skalering og utbygging av fornybar energi er det eneste tiltaket som på kort og mellomlang sikt har potensiale til å få de globale klimautslippene til å falle.

Rapporten som Global Carbon Project presenterte tidligere denne uken viser at veldig mye handler om Kina. Kinesernes utslipp pr innbygger er i ferd med å passere EU-gjennomsnittet. Se grafen.

En annen illustrasjon fra samme kilde viser også hvor markant Kinas utslippsvekst slår ut. Hva som skjer i Kina fremover vil naturligvis være svært viktig. Det skjer rask utbygging av fornybar energi, men når vil kullforbruket flate ut og etter hvert falle?

Samtidig vet vi at EU og USA ganske enkelt kan redusere sine utslipp – den mest effektive måten er å erstatte fossil energi med fornybar energi i kraftproduksjon. Dette gjelder også i raskt fremvoksende økonomier, både i Asia og ellers. Skalert og forsert utbygging av fornybar energi kan få utslippene til å bikke tidsnok. Teknologiene er der, i første rekke vind og sol, som kan bygges ut meget raskt når forholdene ligger til rette. Det er bare å se på erfaringene fra Tyskland. Over noen år vil kull – og delvis gass – bli skjøvet ut av markedet.

Og da kan vi vende tilbake til Oljefondet og Norges mulighet til å gjøre en forskjell. Det er hevet over tvil at institusjonelle investorer som Oljefondet vil måtte spille en helt avgjørende rolle i energiomstillingen klimatrusselen krever. Pensjonsfond og statlige investeringsfond har kapitalen som trengs for å investere i den fornybare kraftproduksjonen verden trenger. Men det er nødvendig å skape noen nye samarbeidskonstellasjoner og modeller som gjør at den langsiktige kapitalen dreies i riktig retning. Under Zero-konferansen presenterte Marius Holm noen innspill til hvordan Oljefondet kan dreie sin aktivitet i riktig retning, men responsen har så langt vært ganske mager fra politisk hold.

Hvis Norge vil, kan Oljefondet ta en ledende rolle som fornybarinvestor. Det krever litt politisk mot fra Jens Stoltenberg og Erna Solberg. Og det krever at gode hoder – fra ulike sektorer – setter seg sammen for å drøfte hvordan man best kan matche politikkens behov og de institusjonelle investorenes krav til sikker, langsiktig avkastning. Men først og fremst vil en slik dreining representere muligheter for finansindustrien til å ta strategiske posisjoner. Et første steg kan være å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som går gjennom sakskomplekset og kommer opp med gode ideer.

I Europa er det naturlig å vende blikket mot Tyskland og Storbritannia. Utenfor Europas grenser er det en rekke mellominntektsland der sterk økonomisk vekst driver energietterspørselen og hvor fastlåsing i kull kan unngås om fornybarinvesteringene akselererer fort nok.

Finansdepartementet har så langt avvist alle ideer om å bruke Oljefondet konstruktivt i klimakampen. Tiden er inne til å se på saken med nye øyne. Det politiske Norge har en mulighet til å gjøre en forskjell. Både høyre- og venstresiden kan gripe denne ballen hvis man vil.