Venstre fikk en politisk seier, mens Jan Petter Sissener mener politikerne er «dumme». Og en stakket stund fredag formiddag var nok mange av verdens oljedirektører svettere i skjorteermene enn det saklig sett var grunnlag for. I de første nyhetsmeldingene ble det meddelt at Oljefondet skulle ut av oljeaksjer som sådan. Men slik var det ikke. Mange selskaper skal ut, men målt i verdi så blir ikke fondets oljeinvesteringer så mye mindre. Oljeaksjer for 70 milliarder kroner skal selges, mens oljeaksjer for 223 milliarder skal beholdes.

Den symbolske og politiske betydningen av Oljefondets nedsalg er nok likevel betydelig. Oljelandet Norge selger oljeaksjer! Det er et sterkt signal om institusjonelle investorers stadig mer skeptiske holdning til petroleumssektoren.

Begrunnelsen for nedsalget er å redusere norsk økonomis eksponering mot effektene av et oljeprisfall. Finansminister Siv Jensen sier at «målet er å gjøre vår samlede formue mindre sårbar for et varig fall i oljeprisen. Da er det mer treffsikkert å selge selskapene som kun driver med leting og produksjon av olje og gass, enn å gå helt ut av en bredt sammensatt energisektor».

Det er ingen dårlig politisk og finansiell logikk bak denne konklusjonen, men skal den stå seg over tid må selskapene som nå blir igjen i fondet overvåkes nøye.

Det er 134 selskaper som ryker ut. Dette er selskaper som av indeksleverandøren FTSE Russel klassifiseres i undersektoren leting og produksjon. Ved utgangen av 2018 hadde postene i selskapene en markedsverdi på omkring 70 milliarder kroner. På listen er det mange mindre selskaper som driver i oljesand og skifer, med hjemmeadresse USA og Canada. Den omfatter også selskaper som russiske Novatek, kinesiske CNOOC og indiske Indian Oil.

Men i Oljefondets portefølje vil det fortsatt være mange oljeselskaper – 61 integrerte selskaper der det ved årsskiftet var investert til sammen 223 milliarder kroner. Blant disse selskapene er alle de store oljeselskapene, som europeiske BP, Shell, Total og Eni – og de amerikanske som Exxon og Chevron. Det er liten grunn til å tro at aksjekursen på disse selskapene – i dag – er vesentlig mindre påvirket av oljeprisen enn de små oppstrømselskapene. Men dette kan endre seg, dersom de gradvis omstiller seg vekk fra å være ensidige petroleumsbutikker til å bli bredere energiselskaper. Så langt har «big oil» investert knapper og glansbilder i fornybar energi, men dette kan forandre seg de kommende årene. Det vil derfor være et naturlig steg å sette opp et sett kriterier som brukes for å analysere disse selskapenes atferd og utvikling, en slags «transition tracker». Eksempler på viktige faktorer kan være disse:

• Hvor stor andel av omsetningen kommer fra andre ting enn olje og gass?
• Hvor stor andel av investeringene går til andre ting enn olje og gass?
• Hvordan håndterer og rapporterer selskapene om klimarisiko?
• Opptrer selskapene «ordentlig» i politisk forstand – eller driver de «gerilja» mot klimapolitikk der de opererer?

Det er betydelig forskjell på de store oljeselskapenes strategi når det gjelder energiomstillingen. Noen – som Exxon – henger fortsatt blytungt i det fossile og viser liten vilje og evne til forbedring. Andre – som Total – har kommet brukbart i gang med overgangen til å bli et bredere energiselskap.

Ved å følge selskapenes atferd over tid langs slike parametere kan det legges grunnlag for en aktiv eierskapsutøvelse som skyver selskapene i riktig retning og demper Oljefondets klimarisiko. «Verstingene» bør ut, både av politiske og finansielle årsaker.

I et slikt lys er det et positivt signal at «Finansdepartementet vil be Norges Bank og å gjennomgå sitt arbeid med klimarisiko i SPU, herunder vurdere klimarisikoen ved alle investeringer i enkeltselskaper – både i aksje- og obligasjonsporteføljen – med sikte på å styrke arbeidet overfor de enkeltselskapene med størst bidrag til klimarisikoen i fondet».

Når vi nå har en flertallsregjering er det lite rom for skjerpinger av politikken i Stortinget, men konkretisering av hva en slik aktiv overvåkning og analyse av selskapene vil innebære, er kanskje noe også regjeringspartiene kan være med på.