Mens Høyesterett grubler: Her er en guide til debattene i klimasøksmålets kjølvann
Hva betyr Paris-avtalen? Sprer Fredrik Sejersted konspirasjonsteorier? Hvem bidrar til amerikanisering? Og hva mente Stortinget egentlig om §112?
Det pågår mange debatter i klimasøksmålets kjølvann. Høyesterett avsier snart sin dom i saken.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Energi og Klima har laget en liten guide til rekken av debatter som klimasøksmålet har medført.
Miljøorganisasjonene som har gått til sak mot staten hevder at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde er ugyldig og i strid med Grunnlovens §112. Statens syn er at alt er i sin skjønneste orden. Snart – kanskje allerede før jul – vil Høyesterett komme med sin dom.
Behandlingen av klimasøksmålet i Høyesterett har sparket i gang flere diskusjoner – både om sakens substans og om regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds opptreden i retten.
Her har vi samlet noen av de viktigste innleggene, men først en liten avstikker til Strasbourg:
Denne uken kom nyheten om at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har sluppet et klimasøksmål fra en gruppe portugisiske ungdommer gjennom det første nåløyet. Innen 23. februar må alle medlemslandene gi sitt tilsvar til påstandene fra saksøkerne om at de gjør for lite for å stoppe klimaendringene. Om EMD vil behandle saken er ikke avgjort, men EMD har vist vilje til å gå inn på klimafeltet.
Vil du lese om forholdet mellom klima og menneskerettigheter, så se intervjuet med Jenny Sandvig fra Norsk Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) som kollega Lars Ursin gjorde i november.
I hvilken grad Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) tillegges relevans i Høyesteretts behandling av det norske klimasøksmålet får vi svar på når dommen foreligger. Men den nederlandske Urgenda-dommen, som det flittig ble vist til under forhandlingene i Høyesterett, bygger på EMK artikkel 2 og 8. EMK er et felleseuropeisk lovverk som alle medlemsland er forpliktet til å følge.
Det er altså ingen stillstand i de rettslige omgivelsene Høyesterett må forholde seg til når dommen i klimasøksmålet skal skrives.
Men også i de hjemlige avisspaltene er det kastet lys over viktige spørsmål knyttet til rettssaken. Innleggene kan grovt grupperes i to kategorier. Den ene handler om sakens substans, altså tolkningen av §112. Den andre handler om regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds opptreden i retten.
Paris-avtalen
La oss starte med Paris-avtalen. I Aftenposten skriver juss-professor Christina Voigt ved Universitetet i Oslo at Paris-avtalen er mer inngripende og vidtrekkende enn Staten og regjeringsadvokat Fredrik Sejersted vil ha det til. Hun konkluderer:
«Det bør være mulig å konstatere at nye letelisenser for fossile ressurser går i feil retning i forhold til Parisavtalens formål og hensyn og kravet om høyest mulig ambisjon. Istedenfor å bidra til å dekarbonisere verdensøkonomien som Parisavtalen og vitenskapen krever, øker lisensene sannsynligheten for større utslipp og risikoen for enda større klimaskader. Høyest mulig ambisjon ser annerledes ut.»
Voigt har fått svar fra tidligere FN-ambassadør Morten Wetland som viser til at Parisavtalen ble designet slik den gjorde for å sikre at alle land kunne skrive under. Derfor er den ikke veldig forpliktende, mener Wetland:
«Når man leser internasjonale avtaler, skal man stoppe opp litt dersom alle verdens land har undertegnet, sånn som her. Det kan bety at avtalen er for løs til at den er brysom for dem som ikke har tenkt å ta den så alvorlig.»
Men Norge er blant landene som i alle fora sier at vi tar Parisavtalen på alvor. Det ville være ytterst oppsiktsvekkende om norske myndigheter skulle erklære at avtalen ikke er noe å bry seg om.
Kritikken mot Sejersted
I retten var Sejersteds hovedpoeng at det ikke er mulig å bruke Grunnlovens miljøparagraf eller menneskerettighetskonvensjonen på denne saken. NRK har et fint referat der hovedpunktene i argumentasjonen fra begge parter er gjengitt løpende.
Sejersted argumenterte for at Stortinget ikke hadde vedtatt §112 hvis den kunne begrense norsk oljepolitikk.
– Hvis medlemmene hadde sett for seg at to år senere ville denne bestemmelsen bli anført for domstolene for å legge begrensninger på norsk oljeeksport og nye utvinningstillatelser på norsk sokkel, hadde det vært mye mer debatt, sa Sejersted i retten.
Dette ble oppfattet som om Stortinget ikke visste hva de gjorde da paragrafen ble vedtatt, men stortingsrepresentant Jette Christensen, som var saksordfører da §112 kom, hadde et annet syn på saken.
– Denne bestemmelsen er ment til å både vise hva positivt staten kan gjøre, og samtidig sette begrensninger for statens handlinger for hva de kan gjøre, sa stortingsrepresentant Jette Christensen tilNRK.
Blant Sejersteds kritikere er professor Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Oslo og Silje Aambø Langvatn som er postdoc i politisk filosofi ved Universitetet i Bergen. De skriver i Klassekampen at «uavhengig av kva ein meiner om Klimarettssaka bør det vere klart at regjeringsadvokaten ikkje bør nytte skremmetaktikkar og delegitimerande argumentasjon og retorikk for å vinne ei sak for staten».
Det kan bli amerikanisering av dette, mener Øyrehagen Sunde og Aambø Langvatn – i den forstand at en ny regjering må bytte ut en politisert regjeringsadvokat. Det ønsker de ikke, tvert om, skriver de i et tilsvar til svaret fra Sejersted på den første kronikken.
Kritikken mot Sejersted fra Øyrehagen Sunde er gjengitt i spisset versjon i denne denne saken hos Rett24.
Øyrehagen Sunde sier det var et sentralt poeng for staten at «Stortinget nærmest var blitt lurt av Lønning-utvalget til å tro at §112 var en fortsettelse av den gamle §110, uten individuelle rettigheter. Det ble fremstilt nærmest si en konspirasjon, der naive politikere endte med å vedta noe de egentlig ikke mener.»
I Rett24 har pensjonert lagdommer Peter L. Bernhardt tatt Sejersted i forsvar.
Også i Dagens Næringsliv har det vært en runde om Sejersteds rolle. Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Universitet i Oslo og fast spaltist i DN, mener Sejersted avskriver faglig uenighet som aktivisme, og dermed fremtrer som en politisk aktør.
Hun fikk svar både av Sejersted og Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzschner. Dette er politikk, mener Tetzschner, ikke juss: Høyesterett kan ikke gi demokratisk legitimitet til en ny og annen oljepolitikk, skriver han.
Hva ligger i § 112?
Og da er vi tilbake til det avgjørende spørsmålet Høyesterett skal ta stilling til. Hva ligger i Grunnlovens §112? Vi låner Anine Kierulfs ord i DN.
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares,» står det i Grunnloven § 112, 1. ledd.
Betyr det at enhver har en slik rett – eller at enhver ikke har en slik rett? Det er ett av stridspunktene i Klimasøksmålet. Staten mener ordlyden ikke skal tas på ordet. Saksøkerne, tingretten og lagmannsretten mener den skal det.
Hvis § 112 er en rettighetsbestemmelse, gjenstår det ikke helt uvesentlige spørsmålet om den retten enhver har ble brutt da staten delte ut utvinningstillatelser i Barentshavet. Hverken tingretten eller lagmannsretten mente dét.»
Sejersted skriver i sitt svar at «Kjernen i Kierulfs kritikk er at jeg for Høyesterett stilte spørsmål med hva Stortingets hensikt var da man reviderte § 112 i 2014. Men det er et legitimt og rettslig relevant spørsmål. Vi er enige om at grunnlovsgivers vilje har betydning for tolkingen. Utfordringen i denne saken er at det er uklart hva den var, fordi det var svært lite debatt om akkurat denne paragrafen. Dette ble belyst ved å gå gjennom de skriftlige kildene som finnes.»
Nå er det Høyesteretts dommere som sitter og gjør sine vurderinger. Gir §112 en rettighet, og er i så fall denne rettigheten brutt ved tildelingen av utvinningslisenser i Barentshavet? Det er spørsmål med stor rekkevidde. Dommen de skriver vil, uansett utfall, bli stående som et viktig dokument og bli lest med lupe både innenfor og utenfor landets grenser.
Vi lar professor Jørn Øyrehagen Sunde avrunde. Sitatet under er hentet fra et intervju kollega Lars Ursin gjorde med ham i november.
«Eg trur Høgsterett kan koma til ei avgjerd som verken saksøkjar eller saksøkte er heilt nøgde med. Høgsterett vil slå fast at § 112 gjev rettar. Så kjem domstolen til å bruka mykje tid på kva slags rettar det er snakk om, for å gje klare signal om kva slags klimasaker domstolane kan og bør handsama i framtida, og kva aspekt ved klimaspørsmålet som heilt skal overlatast til politikken.
Dette vil saksøkjar vera svært nøgd med, men ikkje saksøkte. For sjølv om Regjeringsadvokaten nok innser at det er ei tapt sak å hevda at § 112 ikkje gjev rettar, kan Høgsterett kome til å gje § 112 eit breiare nedslagsfelt enn det Regjeringsadvokaten ønskjer.
Men så kan Høgsterett koma til å nytta § 112 til å setja til sides dei ti petroleumsleitingsløyva i Barentshavet. Det vil vera ein stor siger for saksøkjar, og eit stort tap for saksøkte. Men på dette punktet kjem dommen til å vera svært snever, og ein større siger er det urealistisk at saksøkjar kan vinna.
Det er utenkjeleg at Høgsterett skal formulera seg slik at all norsk petroleumsverksemd skal koma i strid med § 112. Då vil Høgsterett låsa politikken på ein måte som den ikkje har legitimitet til i eit demokrati. Det er òg utenkjeleg at Høgsterett skal formulera seg slik at all framtidig leiting etter petroleum er utelukka. Igjen fordi det vil vera å låsa politikken meir enn domstolen har legitimitet til. Dette vil ikkje saksøkjar vera nøgd med, men det vil derimot saksøkte.»
Rapportene til Rystad Energy og Vista Analyse om globale utslipp ved norsk oljeproduksjon har nokså like konklusjoner. Nå er de aktuelle igjen fordi staten har tatt miljøbevegelsens klimasøksmål til Høyesterett, skriver Tore Killingland.
