Loven skulle gi mer vindkraft – tre år senere avvikles den
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Fredag 7. august la regjeringen frem sin pakke for raskere utbygging av kraft og nett. Det skal startes et lovarbeid for å flytte vindkraft på land ut av plan- og bygningsloven, kravet om kommunal reguleringsplan skal fjernes, og kommunenes rett til å si ja eller nei skal lovfestes i egne bestemmelser.
Går det som varslet, avvikles ordningen Stortinget vedtok i juni 2023, da vindkraften ble flyttet inn i plan- og bygningsloven.
Det er verdt å stanse ved hva staten sa da ordningen ble innført, og hva staten visste da avviklingen ble varslet.
Regjeringen lanserer ny kraft- og nettplan: – Vi må få opp farten
Løftet i 2023: Mer vindkraft, mindre konflikt
I 2023 skrev Olje- og energidepartementet i formålskapitlet i Prop. 111 L at endringene ble antatt å redusere konfliktnivået, og dermed gi grunnlag for videre utbygging av vindkraft, blant annet for å styrke kraftbalansen og nå klimamålene.
Energiminister Terje Aasland var enda tydeligere da forslaget gikk på høring: «Målet er å leggje grunnlag for meir utbygging av vindkraft.»
Staten satte dermed opp to forventninger til sin egen lov: lavere konfliktnivå og grunnlag for videre utbygging.
Resultatet: Stopp i utbygging
Tre år senere beskrev statens eget fagdirektorat resultatet. I mai 2026 skrev NVE: «Endringer i konsesjonsprosessen og behandling av vindkraftprosjekter etter plan- og bygningsloven har gjort at flere prosjekter stopper i tidligfase, før NVE har fått dem til behandling.»
Prosjektene stopper altså før noen saksbehandling begynner, og direktoratet peker på statens egne prosessendringer som årsak. Vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund tallfestet omfanget i mars: på drøyt ett år var prosjekter tilsvarende 10 til 15 TWh stoppet av kommunene før konsesjonsbehandling. Neppe alle ville fått konsesjon, la han til, og det forbeholdet skal stå.
Statkraft-sjef Birgitte Ringstad Vartdal sa i juli til E24 at selskapet kunne investert mer i vindkraft med raskere prosesser.
Dette er ikke et argument mot lokaldemokratiet. Stortinget stemte i juni ned et forslag om å pålegge kommunene å utrede vindkraftsaker før de kan avslå dem, med 7 mot 94 stemmer. Kommunene beholder siste ord, også i regjeringens varslede modell. At kommunene kan stanse prosjekter tidlig, var en villet konsekvens av loven.
Hvor er regnskapet?
Poenget er et annet. Det var regjeringen selv som gjorde videre utbygging til en del av lovens begrunnelse. Da må den også tåle å bli målt mot det. Målingen kom, fra dens eget direktorat.
Fredagens pressemelding varsler et nytt regime, men nevner ikke forventningene fra 2023, og inneholder ingen vurdering av hvorfor de ikke ble innfridd. Løftet som gis, er til forveksling likt: Prosessene skal bli enklere, mindre konfliktfylte og mer oversiktlige. Hvor er regnskapet for forrige gang det løftet ble gitt?
Tallene som skulle vært regnskapets innhold, finnes, og de er statens egne. Loven av 2023 ble begrunnet med kraftbalansen. Siden 2022 er det satt i drift om lag 0,6 TWh ny produksjon i året, mens NVE venter at kraftbalansen i et normalår vil falle fra om lag 15 TWh i dag til om lag 4 TWh i 2030.
Konsesjonsbehandlingen av vindkraft ble stanset i 2019, flyttet inn i plan- og bygningsloven i 2023, og skal nå flyttes ut igjen. Hva har vekslingene kostet kommunene og utbyggerne som innrettet seg etter hver av dem?
Ny pakke, samme løfte
Den nye pakken bærer dessuten samme konstruksjon som den gamle: et dobbelt løfte. Tiden det tar å bygge ut nett, skal halveres, samtidig som natur, miljø og samiske rettigheter ikke skal svekkes.
Men når utredningskrav skal kuttes og feltkartlegging erstattes av modellerte kart, hvem produserer da kunnskapen som i ettertid kan vise om løftets andre halvdel holdt?
Et lovvedtak er en beslutning om hva som skal skje, ikke en garanti for at det skjer. Det gjaldt loven av 2023. Det gjelder pakken av 7. august. Forskjellen er at denne gangen vet vi hvordan forrige løfte endte, fordi staten selv har dokumentert det.
Spørsmålet pressemeldingen ikke besvarer, står derfor igjen: Hvem i staten svarer for differansen mellom det som loves når et regime innføres, og det direktoratet rapporterer når det avvikles?
