Eskalerende råvarepriser generelt, men i Norge strømpriser spesielt, har illustrert hvor utfordrende et grønt skifte vil bli. Folkestemningen skildret i ekkokammeret av politiske utspill, nyhetsoppslag og endeløse kommentarfelt må og bør bekymre. Trump-inspirert logikk vinner frem; usannheter gjentatt bevisst så mange ganger at de framstår som sannhet.

Diffus fordeling av superprofitten fra vannkraft

Vi vet, med sikkerhet, at en ressurs, gitt visse vilkår, er best allokert gjennom et marked. Dette sikrer en optimal dynamisk ressursutnyttelse med minst mulig tap av vann og vind, hvilket er hva verden trenger. I Norge og Norden har vi gjennomført dette med omsettingen av strøm.

I sak er krafthandel, som all annen handel, noe nasjonen Norge tjener på. Og som med olje og gass er det en ressursrente i kraftproduksjonen. Men ulikt hva som er tilfellet for olje og gass, tilfaller den ikke et fond, men staten, eierne og kommunen der produksjonen er lokalisert (for detaljer se f.eks. NOU 2019:16).

Fordeling av ressursrenten; en superprofitt generert av en evigvarende felleseid gratis, men begrenset ressurs, er således for diffus. Folk føler de fortjener lave strømpriser ut fra den logikk at vannkraftproduksjonen er nesten gratis.

Ekstrempriser gir krav om enkle løsninger

Så opplever folk ekstremprising som en tidvis har i råvaremarkeder av naturlige årsaker, kombinert med interne flaskehalser, hvilket medfører at selv kraftselskaper roper på hjelp fra staten. Utveksling med utlandet, produsentenes uansvarlig høye produksjon, og markedet generelt, er utpekt som synderne.

Kulissene her er intrikate, uoversiktlige og særdeles komplekse, mens folk ønsker enkle, kjappe løsninger på et problem som ikke har slike. Når en også vet at et nødvendig grønt skifte vil måtte medføre sterkere sammenveving av kraftnettet, høyere priser og (muligens) tidvis sterkt varierende priser, så vil det bli utfordrende. Selv samfunnsøkonomisk lønnsomme og nødvendige investeringer vil være vanskelige i dette spillet.

Ulike tiltak og løsninger er lansert og en ad hoc-løsning er innført. Regjeringen ønsker også en energikommisjon, og en revidert energimelding vil komme.

Det Norske Kraftfond

En løsning for Norge framstår som et Columbi egg; Det Norske Kraftfond.

I Norge skattlegges vannkraftproduksjon gjennom flere skatter. Revideringer er gjort, andre er foreslått (for å unngå tilpasninger), men utfordringer gjenstår, – f.eks. teknologinøytralitet (Professor Leif Lia «Kronikk: – Grunnrenteskatt er ein suksess, no bør den justerast», Europower-energi.no, 26. juni 2020).

I dag tilfaller konsesjonskraft og naturressursskatt kommuner og fylker, mens konsesjonsavgift tilfaller stat og kommuner. Så tar staten i helhet en egen grunnrente fra kraftsektoren, med noen unntak.

Denne statlige grunnrenten, som kreves inn i dag, kan en enkelt utbetale helt eller delvis til det norske folk: En gir hver enkelt borger av nasjonen en periodisert utbetaling tilsvarende ressursskatten som all innenlands kraftproduksjon genererer.

En slik løsning vil sikre en direkte følelse av eierskap, insentiver til ikke å sløse med en begrenset fornybar ressurs, til å la markedet gjøre det markedet gjør best, til at nasjonen får gjennomført nødvendige investeringer til glede for alle framtidige generasjoner, og ikke bare i Norge, men i de nasjoner vi handler med.

Norge vil bli et grønt batteri uten ressurssløsing, der ressursen i seg selv prises riktig, men der hver enkelt borger faktisk føler et eierskap som premieres. Slik kan en skape aksept for situasjonen vi i dag opplever som høyst urettferdig.

(For ordens skyld: Jeg har en fortid som trader og porteføljeforvalter i kraftmarkedet, men har ingen økonomiske interesser i kraftmarkedet i dag.)