Kull-vedtaket: Klimapolitikk som virker
Stortingets enstemmige vedtak om å trekke Oljefondet ut av kull gir gjenlyd over hele verden. Dette er politikk som virker, som skaper og forsterker positiv endring.
Det er ingen som helst tvil om at Stortingets kullvedtak blir lagt merke til. Store oppslag i Financial Times, Wall Street Journal og australsk finanspresse vitner om at det er en meget vesentlig beslutning Stortingets finanskomite med Aps Torstein T. Solberg og Venstres Terje Breivik i spissen nå har fattet. Statens pensjonsfond utlandet – Oljefondet – er blant verdens største investorer. Klimaspørsmålet har kommet for å bli. Kullet må ryddes vekk, tonn for tonn, hvis togradersmålet skal kunne nås. Det må skje raskt.
Det er utmerket at vedtaket er enstemmig. Det er en styrke at Stortinget står mest mulig samlet om hvordan Oljefondet bør opptre. Det var fint å høre Høyres Svein Flåtten på politisk kvarter. Saken har modnet veldig raskt. Det er bare halvannet år siden Jonas Gahr Støre åpnet lokket på denne debatten. Det er litt lengre siden noen av oss begynte å mase om Oljefondet og klima, men utviklingen har gått veldig fort.
Money talks! Gjennom vedtaket viser Stortinget at man er villige til å bruke makten rikdommen som er samlet opp i fondet representerer. Dette er det motsatte av resolusjonsmakeri og taler for galleriet. Det er det motsatte av symbolpolitikk. Det er realpolitikk. Det er vilje til maktbruk.
Finansdepartementets utreder Martin Skancke rykker ut i Aftenposten og beklager vedtaket. Han anklager Stortinget for å drive «symbolpolitikk» og være preget av «sinnelagsetikk». Utsagnet er neppe ment som noe kompliment til våre folkevalgte.
– Norsk politikk er veldig dominert av sinnelagsetikk. Norske politikere legger nok større vekt på symbolhandlinger enn faglige argumenter i utredninger, sier Skancke i Aftenposten.
Her utøver Martin Skancke en politisk analyse av kullvedtaket som står seg svært dårlig. Det er klart vedtaket er en symbolhandling. Men det får også konsekvenser, langt utover at velmenende politikere og aktivister kan sove søtt i visshet om at de har gjort sitt beste for å redde verden.
La oss se på noen av følgevirkningene.
Selskaper som driver utvinning av kull opplever allerede at de kjemper i motvind og at virksomheten de driver stigmatiseres. Stortingsvedtaket vil forsterke dette bildet. Det bygges gradvis opp en holdning der kull er paria. En praktisk konsekvens vil være at det blir vanskeligere å finansiere nye utbyggingsprosjekter, og at det blir mer krevende å få politisk aksept for nye prosjekter. Mer kull blir liggende i bakken.
Kanskje viktigere enn søkelyset på kullgruveselskapene er at Stortinget også setter press mot kraftselskaper som bruker mye kull i sin produksjon. Dette er en stor sektor, som står bak betydelige deler av klimautslippene fra energisektoren. Stortingsvedtaket innebærer et forsterket press på disse selskapene til å omstille seg raskt. Hvis de ikke får ned kullandelen, risikerer de å bli svartelistet. Disse selskapene er allerede i en krevende posisjon. Nå blir sjefene enda svettere under snippen. Selskap som havner i faresonen er britiske SSE, tyske RWE og amerikanske Duke Energy.
Å kunne true med nedsalg er opplagt mer effektivt enn bare å skrive brev. Rask utfasing av kull i kraftsektoren – i alle fall i OECD-landene – er fullt mulig. Det handler blant annet om valgene som foretas i styrerommene i de store kraftselskapene.
Denne omstillingen er helt nødvendig for å få ned klimagassutslippene. Konsekvensen av Stortingets vedtak er at overgangen påskyndes.
Dette handler om å utøve innflytelse, om å bruke makt når det trengs.
Så er det også et faktum at den store olje- og gassprodusenten Norge har interesse i at kullet fases ut fort. Et globalt karbonbudsjett med rask nedbygging av kullkraft vil kunne gi rom for mer olje og gass. Ikke minst for gassen vil forsert nedstenging av kullkraftverk kunne gi nye markedsmuligheter, i alle fall i perioden mens fornybar kraftproduksjon bygges ytterligere ut.
Kull og gass konkurrerer. Stortingsvedtaket vil derfor kunne bli oppfattet som en «fiendtlig handling» i land som har stor kulleksport, sånn som Australia, Indonesia, Russland og Sør-Afrika. Dette må norske myndigheter være forberedt på å takle. Illusjonen om at Oljefondet er «upolitisk» må legges vekk.
Et neste naturlig steg i Oljefondets arbeid med klima- og karbonrisiko er å rette forsterket søkelys mot oljeselskapene. Det vil sikkert også bli reist saker overfor Etikkrådet om oljeselskaps ansvar for alvorlig klimaskade. Exxon Mobil vil være en naturlig målskive, sammen med en rekke andre store og små oljeselskaper verden over. Oljeselskap som driver bevisst veddemål mot klimapolitikken bør tvinges til å legge om strategien. Lytter de ikke, bør de ut av fondets portefølje.
Men enda viktigere enn denne «divestment-agendaen» er at Oljefondet begynner å investere i klimariktig infrastruktur og fornybar energi. Togradersmålet fordrer en kraftig opptrapping i klimariktige investeringer. Norge kan bidra til å tette dette gapet, samtidig som fondet sikres god avkastning. Å finne en god modell for en slik satsing vil være den neste store jobben for norske politikere.
Håndteringen av kullet tyder på at våre folkevalgte kan levere når det trengs. Det er meget betryggende.