Martin Skancke, som ledet Klimautvalget 2050, forsvarte nylig utvalgets valg om å ikke analysere kostnadene ved forslagene sine i et innlegg på Energi og Klima. Innlegget hans påkaller noen refleksjoner.

Droppet hovedoppgaven

I sin rapport fra 2006 anslo Nicholas Stern at kostnadene ved å kutte klimagassutslippene til null ville beløpe seg til 1 prosent av BNP. Det er nå klart at 1 prosent er alt, altfor lite. I en analyse fra mai i år antyder energianalytikeren Vaclav Smil en kostnad på 15-20 prosent av BNP. Personlig synes jeg også dette virker beskjedent.

Det er fremdeles fullstendig uklart hvor høye disse kostnadene vil være, både for verden og for Norge. Et godt anslag på kostnadene, herunder usikkerhet rundt dem, er svært viktig for hva som er en fornuftig klimapolitikk. Hvis kostnaden ved å kutte utslipp er veldig høy, vil de fleste mene at Norge bør prioritere dette lavere. Og ikke minst: Høye kostnader vil antagelig bety at andre land vil prioritere det lavere. Det betyr at etterspørselen etter olje og gass blir høyere, for å nevne et ikke helt irrelevant eksempel.

Derfor så jeg frem til rapporten fra Klimautvalget. Ifølge mandatet skulle utvalget vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn «på ein mest mogleg kostnadseffektiv måte». Og videre: «Utvalet skal vurdere måloppnåing og nytte i høve til den samfunnsøkonomiske kostnaden.» Vurdering av kostnader både ved enkelttiltak og klimamålet som sådan var med andre ord sentralt i bestillingen da utvalget ble utnevnt i august 2021.

Utvalget unnlot dessverre nesten fullstendig å svare på disse punktene i mandatet. Dermed er utredningen nesten verdiløs. Vi vet jo alle hvordan lavutslippssamfunn, med utslipp på 0,5-1 tonn CO₂ per innbygger i året, kan se ut. Norge var et lavutslippssamfunn frem til 1880, og det er fremdeles mange lavutslippssamfunn i verden i dag.

Det vi ikke har eksempler på, er velstående lavutslippssamfunn: Samfunn med lave utslipp av klimagasser, men hvor innbyggerne likevel har trygge og komfortable liv, med god og nok mat, i trygge, varme boliger, og hvor staten er i stand til å beskytte oss både mot sykdom, nød og ytre farer. Altså et lavutslippssamfunn hvor kostnadene ved å fjerne nesten alle utslipp er til å bære. Hvor mye koster kunstgjødsel uten naturgass eller et effektivt transportsystem uten forbrenningsmotorer? Kan vi ha et velfungerende militært forsvar uten fossil energi?

Siden utredningen ikke analyserer kostnadene, er det umulig å vite om utvalgets forslag legger til rette for at Norge faktisk blir et lavutslippssamfunn på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Flere høringsinstanser kritiserte unnlatelsen. Statistisk sentralbyrå kalte det en «stor mangel ved utvalgets rapport». Også Sokkeldirektoratet og undertegnede kritiserte dette.

I innlegget i Energi og Klima begrunner Martin Skancke valget. Skancke takker en rekke av medlemmene i utvalget og sekretariatet for innspill, så det er grunn til å tro at dette er representativt for utvalgets meninger.

Tre alternativer

Innledningsvis skriver han at begrepet «kostnad» må sammenlignes med et alternativ. Det åpenbare alternativet er det såkalte null-alternativet, altså et alternativ uten tiltakene utvalget foreslår. Det er merkelig at dette tilsynelatende er vanskelig å begripe for utvalget. For tiden er det mye snakk om at forsvarsutgiftene våre må opp på 2 prosent av BNP. Finansdepartementet anslår i Nasjonalbudsjettet for 2024 at elbilers fritak for merverdiavgift koster 12,6 milliarder kroner i 2024. De fleste synes det er ganske enkelt å forstå hva begge disse tingene betyr.

Så stiller Skancke opp tre mulige alternativer. Det første alternativet hans er at verden skroter klimamålene. Han viser her til en bloggpost fra IMF hvor det hevdes at en klimapolitikk som gjør at verden er et lavutslippssamfunn i 2050, koster under 2 prosent av verdens BNP, mens gevinsten ved mindre skader knyttet til klimaendringer blir 9 prosent. Dette er en interessant beregning, som søker å gjøre nettopp det utvalget skulle gjøre: Beregne kostnader ved klimapolitikken.

At økonomer ved IMF har gjort dette for verden, kan ikke være et godt argument for at Klimautvalget ikke skulle gjøre det for Norge. Tvert imot. Å beregne kostnader er ellers ikke nødvendigvis noe argument for å skrote klimamålene, men hvis kostnadene er veldig høye, kan de være det. Kanskje det nettopp var derfor regjeringen bestilte denne utredningen – for å få et bedre grep om hva kostnadene ved egne klimamål er?

Det neste alternativet Skancke lister opp, er at Norge «legger egne klimamål til side, og er gratispassasjerer på andre lands klimapolitikk». Det er vanskelig å forstå logikken her. At Norges klimamål henger ganske tett sammen med klimamålene i EU, kan ikke være et argument for å ikke beregne kostnadene for denne politikken. På samme måte som vi beregner kostnadene ved Forsvaret, selv om forsvaret vårt henger sammen med Nato. Selv vi som er ivrige tilhengere av norsk Nato-medlemskap, mener det er helt ok å beregne forsvarskostnadene våre.

Det siste «alternativet» til Skancke er å vurdere kostnadene ved ulike sett med tiltak som hver for seg vil nå klimamålet. Dette avviser han siden det bare vil bli «partielle vurderinger». Dette er også en merkelig unnskyldning. De fleste analyser vil være partielle. Det er fordi en helhetlig analyse av hele økonomien er veldig vanskelig. Normal metode i de fleste fagfelt er derfor å stykke opp store problemer i små elementer, og gå løs på disse hver for seg, for så å sette elementene sammen til slutt.

Forklaringene på hvorfor utvalget ikke vurderte kostnader er derfor vanskelige å forstå.

Oljesektoren og kostnader ved avvikling

I innlegget skriver Skancke videre at utvalget anbefaler en utjevning av karbonprisene mellom ulike sektorer i Norge. Dette er standard økonom-oppskrift, og gjennomgående veldig fornuftig.

Oljesektoren står i dag for nesten 25 prosent av norske utslipp. Anslagene fra Sokkeldirektoratet innebærer at utvinningen vil falle betydelig frem mot 2050, noe som også vil føre at utslippene herfra faller mye. Samtidig står oljesektoren ifølge utvalget for de høyeste utslippsprisene i Norge. Hvis man fulgte økonom-oppskriften, skulle det tilsi at utvalget fremmet forslag om å øke karbonprisene kraftigere i andre sektorer enn oljesektoren.

Men denne oppskriften fulgte ikke utvalget. De mest konkrete forslagene er rettet nettopp mot oljesektoren. Utvalget vil forby leting i områder uten tilknytning til infrastruktur, og også forby bygging av mer infrastruktur. Utvalget vil heller ikke at sektoren skal få tilgang til særlig mer kraft fra land. Endelig foreslås at det skal lages en plan for sluttfasen av norsk oljevirksomhet. Inntil planen er klar foreslår utvalget totalforbud mot all leting. Uhildete observatører mener at forslagene til sammen innebærer å avvikle norsk oljesektor.

Utvalget presenterer ikke noe anslag på kostnadene ved å legge ned Norges viktigste og mest lønnsomme næring. I utredningens kapittel 12 presenteres likevel flere figurer som viser sektorens betydning. De fleste av disse figurene har ikke data etter 2021, da energikrisen i Europa begynte. Som de fleste husker førte denne energikrisen til at norske inntekter fra eksport av olje og særlig gass ble rekordhøye. Grunnen til de høye inntektene var selvsagt at tilgang til gassen ble ekstremt viktig for våre europeiske kunder, etter bortfallet av forsyningene fra Russland.

Hvorfor utredningen ikke har oppdaterte data kan man spørre seg om, men slik figurene står nå, gir de inntrykk av at kostnadene ved å avvikle norsk oljesektor er betydelig lavere enn mer oppdaterte data ville gitt inntrykk av.

Utslippskutt ikke eneste samfunnsmål

Norge vil utvilsomt klare seg utmerket uten å selge mer olje og gass, og en avvikling av sektoren vil antagelig føre til mindre globale klimaendringer enn nullalternativet (som er en fortsatt drift av lønnsomme oljefelter, tillatelse for private selskaper til å lete etter mer og tillatelse til å kjøpe mer kraft i kraftmarkedet).

Både vi og alle andre samfunn har imidlertid andre mål i tillegg til å kutte utslipp. Bruk av fossil energi bidrar avgjørende til å nå mange av disse målene, om å holde samfunnene våre velstående og trygge. Hvis vi legger ned vår utvinning av olje og gass samtidig som vi har behov for fossile energiressurser, er den viktigste kostnaden vi pådrar oss ikke at Norge blir fattigere. Det er at andre oljeeksportører blir rikere og mektigere. Den største er Saudi-Arabia. Den nest største er Russland.

En tøff klimapolitikk kan ha svært høye kostnader. Det er forunderlig at Klimautvalget var så lite interessert i å drøfte disse, på tross av den klare bestillingen i mandatet.