Det er viktigere enn noen gang å kjempe for en bærekraftig framtid for barn og barnebarn. Politikken må adressere elefanten i rommet og vinne kampen mot fossilindustrien som er den virkelige fienden. Bare slik vil fornybar overta slik at vi kan gjennomføre det nødvendige grønne skiftet i tide. Her er statusen for klimapolitikken ved starten på det nye året:

Innhold av CO₂ i atmosfæren, lakmustesten på om klimapolitikken virker. Vi har nå passert 400 ppm. Det er 3-5 millioner år siden vi hadde et slikt nivå – da var temperaturen 3-4 grader høyere enn nå og polområdene var 10 grader varmere. Havnivået 20-40 m høyere.

Globale utslipp. Etter tre år med stabile globale utslipp (riktignok rekordhøye) ser det ut til at utslippene vil stige med 2 prosent i 2017.

Paris-avtalen for svak. Ifølge ny rapport fra FNs miljøprogram er utslippskuttene verdens land har meldt inn til FN bare en tredjedel av hva som er nødvendig for å nå togradersmålet. Samtidig rapporteres det fra flere land om problemer med å nå innmeldte utslippsmål, og USA har trukket seg helt ut. Figuren nedenfor viser sannsynlig temperaturutvikling uten tiltak, med forpliktelsene landene meldte inn foran Paris-toppmøtet (INDC) og togradersbanen.

Sjansene for å nå globale klimamål er små. Vi har ifølge nye rapporter bare 5 prosent sjanse til å stoppe temperaturøkningen på 2 grader. Vi er på vei mot 3,5, kanskje mer innen år 2100, hvis vi ikke klarer å ta i bruk ny og usikker teknologi for å fjerne CO₂ fra atmosfæren. Begrensning av temperaturøkningen til 1,5 grader synes nå helt urealistisk. Figuren nedenfor viser dramatikken i oppgaven vi står overfor for å klare to grader. Stadig flere tviler med rette på om en slik reduksjonstakt i utslippene er mulig å gjennomføre.

Havstigning. Flere nye rapporter opererer med mulighet for havstigning på inntil to meter i dette århundre, særlig grunnet issmelting i Antarktis og over Grønland.

Håp eller katastrofe?

Så langt har temperaturen steget med en grad. Dette har trigget sterkere orkaner (Houston/Florida), skogbranner (California), ekstrem oppvarming (Arktis), tørke (Afrika), døende korallrev (Australia), forsuring av verdenshavene med mere. 3,5 grader eller mer, som vi er på vei mot, er oppskrift på klimakatastrofe. Befolkningen i Afrika er på vei fra 1 milliard til nesten 4 milliarder, ifølge FN. Kombinert med klimaendringer er flyktningestrømmen vi ser i dag ikke engang en forsmak på hva som kommer.

I en så drastisk situasjon er overdrevet fokus på positive løsninger uansvarlig og bidrar til avdramatisering og selvbedrag. Jeg turnerer for tiden skole-Norge sammen med forfatter Sigbjørn Mostue med forestillingen «Håp eller Katastrofe». Vi starter med en liten meningsmåling der normalt alle elevene har hørt om global oppvarming – mens bare 15-30 prosent er bekymret eller tror dette vil få innvirkning på livet sitt eller livet til barna deres. Disse ungdommene har krav på å bli informert om de store utfordringene som vil møte dem og behovet for en bedre klimapolitikk.

Samtidig er det ikke lov å være pessimist når løsninger er innen rekkevidde. Ny fornybar energi (sol/vind) er nå billigere enn ny fossil. Elbilrevolusjonen er rundt hjørnet. Klimaproblemet er fortsatt løsbart – men den store utfordringen ligger i at fossil energiproduksjon og gammel bilpark må fases ut raskt. Tidsskvisen blir tøffere og tøffere – vi har noen få år på oss. Etter at Japan bombet Pearl Harbor i desember 1941 var det ikke mulig å få tak i nye biler i USA på flere år. All produksjonskapasitet ble satt inn for å bekjempe Japan. Mens vi befinner oss i en situasjon der slik dramatisk handling nå synes nødvendig for å redde klodens klima, er den globale innsatsen verden klarer å mobilisere puslete.

På et av de siste møtene jeg deltok på i Nairobi før Kofi Annan gikk av som FNs generalsekretær, beklaget han at verdensorganisasjonen ikke hadde klart å produsere den klimapolitikken FNs egne eksperter anbefalte. Organisasjonen er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Slik er det fortsatt.

Løsningene er der, men torpederes av fossilindustrien

Den umiddelbare løsningen ligger i at markedet etterspør grønne varer og tjenester foran fossile. Den viktigste årsaken til at så ikke skjer er fossilindustriens enorme makt. Mens kjente reserver av kull, olje og gass teknisk sett fortsatt er i grunnen, er de økonomisk sett allerede i bruk. De er bygd inn i aksjekurser, selskapene låner penger mot dem, og de legger grunnlag for statsbudsjetter. Hvis en hørte på forskerne, og beholdt 80 prosent i grunnen for å nå globale klimamål, ville det bety en avskrivning på over 160 000 milliarder kroner eller 19 oljefond. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men det ser ikke ut til at vi kan ha begge deler. Resultatet av lobbyvirksomheten til fossilindustrien ar at fossile subsidier på verdensbasis er fire ganger større enn grønne subsidier, og at det fremdeles stort sett er gratis å forurense atmosfæren.

Lobbyistene makter også å få olje- og gassproduserende land til å vedta fortsatt utvinningspolitikk som om klimaproblemet er ikke-eksisterende. Mens mesteparten av kjente reserver av kull, olje og gass må bli liggende i bakken om oppvarmingen skal begrenses til to grader, finnes det ikke planer om noen som helst begrensning på norsk sokkel. Tvert imot betaler den norske staten mer enn 80 prosent av kostnadene til oljeselskaper som leter etter nye fossile ressurser. Om de finner noe, kan dette først komme i produksjon når globale utslipp må ned mot 0 og fornybar energi er mye billigere enn nå. Uten denne ordningen der staten tar hele risikoen vil ikke selskapene lete i iskanten. Dette er stor gambling med både klima og økonomi fra norsk side, og hovedårsaken til at både klimarettssak og klimarisiko er begreper som har fått konkret innhold i Norge i 2017. I stedet for å bruke 13 milliarder i året på leterefusjon som det er stor risiko for at vi ikke får tilbake – vil dette være et betydelig beløp om det ble satt inn i utvikling av grønne varer og tjenester. Tilsvarende tilrettelegging og rettferdiggjøring av fortsatt tut og kjør med olje- og gassutvinning er normalen i de aller fleste oljeproduserende land. Det opplagte resultatet blir en planet som taper kampen om en bærekraftig framtid for kommende generasjoner.

Det finnes heldigvis unntak. Den franske nasjonalforsamlingen vedtok nylig en lov som forbyr produksjon av skifergass og olje i hele territoriet. Ingen nye prosjekter nå og full stopp fra 2040. President Emmanuel Macron sier han ønsker Frankrike skal være ledende i det grønne skiftet. Vi befinner oss i en dramatisk situasjon der vi har løsninger, men der markedet ikke fungerer i tilstrekkelig grad. I oppfølgingen av Parisavtalen må fossilindustrien, som er elefanten i rommet, adresseres i langt sterkere grad enn til nå. Dagens politikere har myndighet til å avvikle fossile subsidier og i stedet innføre avgifter etter forurenser betaler-prinsippet. Bare slik vil markedet kunne fungere for å løse vår tids største utfordring.