I nyttårstalen sa statsminister Erna Solberg at «våre klimamål er satt for å begrense global oppvarming til 2 grader. Vi vil skjerpe målene slik at Norge gjør vår del for å unngå farlige klimaendringer».

Regjeringsforhandlingene er en god anledning til å konkretisere dette til praktisk politikk. Hvis vi løfter blikket, må dette bety at Norges ambisjon må være å bidra vesentlig sterkere til globale utslippskutt enn tilfellet er i dag. Hva innebærer i så fall det?

Norge har i grove termer mulighet til å forsterke sin innsats på klimafeltet langs følgende akser: Vi kan bidra til store globale utslippskutt ved å være laboratorium for nye teknologiske løsninger for eksempel innen elektrifisert transport og karbonfangst.  Og vi kan bidra til å akselerere den globale energiomstillingen ved at norske selskaper og norsk kapital investerer vesentlig mer i fornybar energi utenfor Norges grenser.

I begge tilfeller handler det om å gjennomføre politikk som får sterkere virkning enn utslippskutt innen Norges grenser kan representere. Alvoret vi står overfor tilsier at omstillingen må skaleres og akselereres i et omfang som er mye mer omfattende enn det som kan fikses med noen flere millioner til Enova. Det må tenkes større tanker enn som så.

Norge har et knippe selskaper med til dels betydelig aktivitet innen fornybar energi utenfor landets egne grenser. Det handler om Statkraft, om Equinor, om Scatec og noen andre. Å bidra til å sette disse selskapene i stand til å ekspandere sin globale aktivitet mye fortere enn det som tilfellet er i dag, vil være et viktig bidrag. Norge har både kapitalen og kompetansen. Selskapene som kan gjøre jobben er helt eller delvis statlig eid, så staten er ikke uten innflytelse på eiersiden heller. Det kan settes press og stilles krav, det kan brukes både pisk og gulrot. Det kan settes djerve mål, gjerne kvantifisert i form av gigawatt fornybar energi/millioner tonn CO₂. En ekspansjon av aktiviteten innen fornybar energi kan også gi vekst og inntekter landet trenger i takt med at oljen får mindre betydning.

Diskusjonen om Oljefondets mulighet til å investere i infrastruktur/fornybar energi har pågått i årevis og det ligger an til en forsiktig åpning. Uten å «politisere» Oljefondet må det være mulig å legge til rette for at norsk statlig kapital i større grad kan bidra til å ekspandere aktivitet som både gir store utslippsreduksjoner og dytter viktige lokomotiver i norsk næringsliv i en retning som kan gi fossilfrie inntektsstrømmer til kongeriket. Politikken må også fjerne rusk i maskineriet; kan statlige ordninger for risikoavlastning gjøre det lettere å få til mer fortere?

Økte investeringer i fornybar energi er nødvendig over hele verden. Energisystemene må bygges ut og de må bygges om. Selv om det er bygget ut mye fornybar energi de siste årene, så holder ikke tempoet tritt med etterspørselsveksten. Derfor faller heller ikke de globale utslippene.  

Det bør ha seget inn et økende alvor hos ansvarlige politikere i løpet av de siste årene: Trusselen om klimakrise og økologisk kollaps er høyst reell. Sammenhengen mellom klimatrusselen og andre utfordringer blir tydeligere, for eksempel gjennom perspektivene om et mulig sammenbrudd i Afrika og de konsekvenser det måtte ha for vår verdensdel.  

Det er mange gode grunner til en skjerping av klimapolitikken, og Kristelig Folkepartis mulige inntreden i Erna Solbergs regjering kan sette viktige spor. Men da må det letes i retninger som gir reelle konsekvenser i form av store utslippsreduksjoner – det er utilstrekkelig med politiske glassperler.