Aftenposten har onsdag 25. januar et oppslag der det slås fast at EUs klimapolitikk gir dyrere strøm i Norge. Bakgrunnen for oppslaget er en analyse fra NVE og et intervju med NVE-direktør Per Sanderud. Oppslaget fortjener en kommentar. Det er ikke feil, men fortellingen blir likevel upresis. Årsaken er at Aftenposten underkommuniserer den viktigste faktoren i fastsettelsen av kraftprisene, nemlig prisen på CO₂-kvoter.

Det er noen ganske kompliserte sammenhenger her, og de er beskrevet i NVEs rapport. Der fremgår det at CO₂-prisen i EUs kvotemarked er den viktigste usikkerhetsfaktoren når utfallsrommet for den fremtidige kraftprisen skal beskrives. I følge NVE kan virkningen av CO₂-prisen være 17 øre/kWh hvis CO₂-prisen når 40 euro tonnet, mens effekten er tilnærmet null med en CO₂-pris på svært lave nivåer. Til sammenlikning beregnes effektene av kabler mot utlandet til å være 2 øre/kWh i 2030, altså marginalt i forhold til effekten på strømprisen ved en høy CO₂-pris.

Denne grafen fra NVE-rapporten illustrerer hvordan CO₂-prisen kan tenkes å slå inn.

Årsaken til dette er at kull- eller gasskraft setter prisen på strøm i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. På toppen av råvareprisen (for gass eller kull) må kraftprodusentene betale for sine CO₂-utslipp. Denne kostnaden smitter rett over i kraftprisen.

NVE skriver: «Prisnivået på CO₂ og fossile brensler betyr imidlertid mer enn endringer i kraftoverskudd og nye utenlandsforbindelser. Generelt ser vi at en økning i CO₂-prisen på 1 €/tonn gir en økning i norsk kraftpris på 0,4 – 1 øre/kWh, avhengig av om det er kull- eller gasskraft som oftest setter prisen i kraftmarkedet.»

Tommelfinger-regelen de siste årene har i kraftbransjen vært at hver euro i CO₂-pris gir et påslag i norsk kraftpris på omkring 0,5 øre/kWh. En CO₂-pris på 10 euro tonnet vil derfor gi 5 øre/kWh høyere strømpris.

Jeg skriver mer detaljert om prisdannelsen i kraftmarkedene og hvordan klimapolitikken spiller inn i denne bloggen.

Når man leser intervjuet med NVE-sjef Per Sanderud, kan man få inntrykk at det er noe nytt at EUs klimapolitikk vil få betydning for norske strømpriser. Han sier; «Den europeiske klimapolitikken vil slå inn i norske kraftpriser».

Dette er misvisende i den forstand at EUs klimapolitikk har slått inn i norske kraftpriser siden Norge ble en del av det europeiske kvotemarkedet i 2008. Verken kraftbransjen eller myndighetene har sett seg tjent med å kommunisere veldig tydelig om denne sammenhengen. For den norske vannkraftnæringen betyr høye CO₂-priser at pengene triller inn i kassen – en hyggelig ekstraprofitt uten at man behøver å løfte en finger. Sagt på en annen måte, gir CO₂-prising vannkraften en premie fordi den er ren. De siste årene har kraftprisene i Europa av mange årsaker vært lave. Hvordan de europeiske kraftmarkedene utviklet seg i 2016, beskrives i denne ferske rapporten fra Sandbag og Agora.

De som skjønte sammenhengen, var industrien, som har sørget for å få til en ordning med såkalt CO2-kompensasjon, der staten i praksis tar ekstrakostnaden en høy CO₂-pris representerer. Alminnelige forbrukere betaler derimot den fulle regningen, og det er derfor saklig sett riktig å si at EUs klimapolitikk gir høyere strømpriser for forbrukere i Norge.

Det er dessuten et poeng at det er «god latin» blant politikere i Norge, nesten uavhengig av partifarge, å være tilhenger av en «høy karbonpris» og et «sterkt kvotesystem i Europa». Dette samsvarer med norske interesser i den forstand at høy CO₂-pris fremmer gass vs. kull i europeisk kraftproduksjon, og dessuten løfter verdien av norske vannkraftressurser. Men virkningen er altså at norske forbrukere må betale mer for strømmen, parallelt som inntjeningen i kraftnæringen styrkes.

Samtidig er det en opplagt fordel for både forsyningssikkerheten, verdiskapingen i vannkraftnæringen og europeiske klimautslipp at Norge tar del i det europeiske samarbeidet på klima- og energiområdet. Kabler er bra. Det gjør at fornybar energi fortrenger den fossile, enten vi snakker om Danmark, Tyskland, Nederland eller Storbritannia. Så vil det være en løpende diskusjon om hensynet til norsk industris konkurransekraft i lys av mer krafthandel, men den får vi ta en annen gang.