For noen år siden ville spørsmålet om norsk kjernekraft kan bli en del av det norske strømforsyningsbildet, blitt sett som et dumt spørsmål. Det er det ikke lenger.

Holdningene til fisjons- eller for den saks skyld fusjonsenergi er blitt mindre kontant avvisende og mer spørrende. En undersøkelse foretatt av Opinion i januar i år indikerte at 51 prosent av nordmenn var positive til kjernekraftsatsing.

En idé lansert under Arendalsuka om å danne en sammenslutning av kommuner med formål å se nærmere på potensialet i kjernekraft, har fått støtte fra et 40-talls kommuner.

Tre grunner til økt interesse

Interessen for kjernekraft er stigende av tre hovedgrunner.

De fleste ser nødvendigheten av et grønt skifte, det vil si å flytte så mye energiforbruk som mulig over fra fossile brensler til ren elektrisitet. I Norge peker denne visjonen mot et framtidig kraftunderskudd. Allerede nå er tilgang til elektrisitet en flaskehals for norske bedrifter i etableringsfasen. Norge har ikke mange flere fossefall å vie til tradisjonell vannkraftproduksjon, vindkraft på land er upopulært, vindkraft til havs er dyrt og solkraft kan neppe bli noen norsk spesialitet. Vi har med andre ord bruk for et alternativ til, og da fortrinnsvis et som kan tilby såkalt grunnlast. For noen år siden ville gasskraft med karbonfangst og -lagring (CCS) stått sterkt, men CCS har kommet altfor kort til at den løsningen anses som et troverdig alternativ.

Den andre hovedgrunnen er knyttet til Norges integrasjon i det europeiske energimarkedet og større risiko for geopolitiske og markedsmessige hendelser utenfor norsk kontroll. De siste par års byks i energipris, og frykten for at prisen fortsatt skal øke, har torpedert forestillingen om billig strøm som stabilt norsk konkurransefortrinn, og sendt diskusjonen om norsk energipolitisk selvråderett til nye høyder. En norsk kjernekraftsektor vil gi oss flere strenger å spille på.

Den tredje hovedgrunnen er at det er 37 år siden Tsjernobyl-katastrofen og 12 år siden Fukushima-ulykken, og minner falmer. Ikke mange ser på kjernekraftverk som tikkende bomber lenger. Frykten for ulykker kan ikke avfeies, men støttes ikke av tilgjengelig statistikk. I tillegg blir nye kjernekraftverk etter all informasjon å dømme stadig sikrere.

Stagnert industri

Kjernekraftindustrien har tross sine fortrinn slitt i flere tiår. Globalt leverte den om lag like mye strøm i 2022 som ved årtusenskiftet. Andelen kjernekraft av verdens samlete kraftproduksjon har sunket fra nesten 17 prosent til litt over 9 prosent. Industrien har stagnert på grunn av frykten for ulykker, eskalerende kapitalkostnader og eksplosiv vekst i konkurransen fra vind- og solenergi.

• Temanotat: Kjernekraft som klimaløsning

Frykt- og kostnadsfaktorene gjør seg gjeldende særlig der folk flest har et ord med i laget om rammebetingelsene for energisystemutviklingen og kraftselskapene må konkurrere på pris. Dette er en viktig årsak til at Kina og andre ikke-demokratiske land, med politisk styrte investeringsbeslutninger, har blitt kjernekraftindustrienes nye vekstsentre.

Kjernekraftverk er relativt billige å drifte, men dyre å bygge. Kapitalkostnadene som alltid har vært industriens akilleshæl, har økt ytterligere som følge av nye krav til sikkerhet og bærekraft, og i det siste også høye renter og inflasjon. Lange forsinkelser og gigantiske budsjettoverskridelser har i lang tid gitt kjernekraftmotstanderne vann på mølla.

Lovende prototyper

De fleste av dagens operative kjernekraftverk er såkalte 2. eller 3. generasjonsverk, mens det jobbes hardt med å få fram såkalt 4. generasjonsteknologi.

Oppsvinget vi nå ser i interessen for kjerneenergi, blant annet fra politikere og utbyggere, knytter seg særlig til en nyvinning som foreløpig bare finnes på prototype-stadiet: Små kraftverk (kalt SMR), stort sett basert på 3. generasjonsteknologi, med en kapasitet på opptil 300 MW (mot en standard på ca 1000 MW for nye fullskala kjernekraftverk), som kan:

• Bygges sentralisert, modulært og kostnadsbesparende
• Leveres til markeder av alle størrelser
• Bygges med minimal ulykkesrisiko i alle ledd

En variant som Norge med sin lange kystlinje og tunge skipsfartkompetanse kanskje bør se nærmere på, er flytende SMR-er. Reaktorer om bord på skip er ikke noe nytt. USA og Russland sjøsatte sine første atomdrevene ubåter og isbrytere på 1950-tallet. Russland satte som første nasjon et flytende kjernekraftverk med kabler til land i produksjon i 2020.

• Les ekspertintervju: Neste generasjons kjernekraft

Akkurat nå jobber Samsung og det danske selskapet Seaborg med et konsept for et flåtebasert kjernekraftverk med en kapasitet på 200-800 MW fordelt på mellom to og åtte SMR-er med en kapasitet på 100 MW hver. Flyttbarhet vil gi fleksibilitet til å møte kraftetterspørselen der den vokser raskest.

SMR-er er imidlertid ikke noen «quick fix». Norske kommuner som måtte se dem som en del av løsningen på sine akutte kraftforsyningsproblemer, kan bli skuffet. Optimistene tror vi kan få våre første SMR-er i løpet av 2030-årene. Imidlertid hefter det fortsatt usikkerhet ved om SMR-ene blir mer økonomiske enn store kjernekraftverk. Det gjenstår også å se om det finnes gode nok svar på to andre utfordringer med kjernekraft – avfallshåndtering og spredning.

Klarer ikke nullutslipp uten

Spørsmålet som trumfer alle andre spørsmål, er imidlertid: Kan netto nullutslippsmålet noe sted realiseres uten betydelige innslag av kjernekraft? FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA) er ikke i tvil. I IEAs oppdaterte netto null-scenario øker verdens kjernekraftproduksjon med 41 prosent mellom 2022 og 2030, og med 124 prosent mellom 2022 og 2050.

IEA ser med andre ord for seg et snarlig brudd med de siste par tiårs stillstand i kjernekraftsatsingen i OECD-området. Til motstandsbevegelsens forargelse.