Stikkordene her er «Naturavtalen» og «bredt politisk forlik». Husk på dem.

La oss begynne med problemet. Som altså blir beskrevet grundig av Bård Tufte Johansen som turnerer landet på vegne av NRK og det norske folk, og finner nedbygd og ødelagt natur hvor enn han drar. Både den selvutnevnte oppsynsmannen og mange av de han snakker med, virker etter hvert litt oppgitt. Kanskje med rette.  

Norges enestående natur spises opp bit for bit, men ikke fordi noen ønsker summen av ødeleggelsene. Det skjer fordi akkurat denne ene utbyggingen det er snakk om i en hvilken som helst enkeltsak, er så viktig at vi må tåle å bygge ned bare litt natur.

Ingen samla plan for naturen

Einar Gerhardsen sa det allerede i 1963: «Så lenge kampen står om det enkelte vassdrag, kan det alltid mobiliseres så mange argumenter og så mye politisk press at utbyggingssynet seirer». Det var derfor vi fikk en samla plan for vern av vassdrag. Men vi fikk bare den – vi har ikke noen samla plan for myr eller elvedelta aller ålegraseng eller gammelskog.  Tvert imot, der er ansvaret fragmentert, oppdelt, desentralisert.  

Dermed får vi uendelig mange små og store saker der naturen står mot ikke bare én, men en hel rekke med samfunnsinteresser. I alle sakene skal det forhandles, man skal «gi og ta», og det viser seg at det ofte er naturen som gir og vi som tar. Til og med når naturen vinner, blir det ikke mer natur. Svært sjelden får naturen noen reelle seire, stort sett er det tap eller uavgjort. Vi bare lar være å bygge ned akkurat her, akkurat nå. Eller vi slipper ut litt mindre enn det vi egentlig hadde tenkt. 

Derfor er det lett å forstå oppgittheten som «Oppsynsmannen» viser. For til tross for at klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen er stadig tydeligere på at tap og forringelse av natur er et alvorlig samfunnsproblem, er han ikke like tydelig på løsningene. Annet enn at det ikke skal gå ut over det kommunale selvstyret, da. 

Og for all del: Noen kvikkfiks finnes ikke. Problemet er for stort. Årsakssammenhengene for komplekse og dypt innvevd i samfunnet vårt. Det vi trenger, er nemlig en grunnleggende endring i måten vi som samfunn forholder oss til naturen på:  

• Vi må slutte å behandle natur som én særinteresse blant mange andre.  
• Vi må ta inn over oss at naturen er selve grunnlaget for gode liv og trygge samfunn. 

Det er dette FNs generalsekretær mener når han snakker om «gjennomgripende samfunnsendringer» for å stoppe vår «krig mot naturen». Det er dette Hurdalsplattformens formulering om at «klima og natur skal være rammen om all politikk» egentlig handler om.   

Naturavtalen: En oppskrift på samfunnsomstillingen

Spørsmålet er hvordan vi kommer dit. Svaret er det første stikkordet jeg nevnte i innledningen: Naturavtalen. Den globale avtalen Norge og 195 andre land skrev under på for et drøyt år siden.

Da oppsynsmannen kom til meg, var det den jeg snakket om. Grunnen til det, er at de 23 målene i den avtalen handler nettopp om hvordan aktørene i et samfunn kan jobbe sammen for å sikre at vår samfunnsutvikling ikke lenger går på bekostning av naturen. Den er faktisk nærmest en oppskrift på nettopp den samfunnsomstillingen vi trenger nå:  

• Effektivt vern av 30 prosent av land- og havarealene innen 2030 (mål 3). 
• Vi skal ta mer hensyn til natur i all arealplanlegging (mål 1), og dessuten restaurere 30 prosent av forringet natur (mål 2).  
• Skal vi greie dette, må de naturbaserte næringene være bærekraftige (mål 10), mens all bruk, høsting og handel med ville arter må være bærekraftig, trygg og lovlig (mål 5, 9 og 13).  
• Vi må redusere forbruk, forurensning, avfall, matsvinn og spredning av fremmede arter (mål 6, 7 og 8).  
• Miljøskadelige subsidier må elimineres og private aktører mobiliseres og ansvarliggjøres (mål 15,18 og 19).  
• Urbefolkninger, lokalsamfunn og alle grupper i befolkningen må sikres medvirkning, medbestemmelse og tilgang på både materielle og immaterielle naturgoder (mål 11, 12 og 20-23).  

Nøkkelen er med andre ord at naturhensyn ikke lenger kan behandles separat. Det må innlemmes i all relevant politikk og forvaltning. Rammen om all politikk, altså.   

Bredt politisk forlik, nasjonal handlingsplan

Men fine mål må omsettes i praktisk politikk. Her kommer resten av stikkordene: Bredt politisk forlik.

Det starter med stortingsmeldingen som kommer til høsten om hvordan Norge skal følge opp Naturavtalen. Med den bør vi få en tydelig og forpliktende nasjonal handlingsplan. Som følger avtalens oppskrift til å løse de store samfunnsutfordringene «Oppsynsmannen» har synliggjort.

For ja, dette gjelder oppfølging av en global avtale, som strengt tatt ikke er juridisk bindende. Men vi i Norge bør se på dette som en mulighet også til å legge klare rammer for hva vi vil og kan oppnå her hjemme. Og fokusere mindre på hvor lite vi kan slippe unna med for å oppfylle våre internasjonale forpliktelser.  

For her har nemlig regjeringen og Andreas Bjelland Eriksen allerede fått god hjelp på veien:  

• Han har fått 300 konkrete forslag fra en samlet miljøbevegelse. 
• Et bredt spekter av fagmiljøer, næringsliv fra ulike sektorer og interesseorganisasjoner har engasjert seg for å bidra til at oppfølgingen av Naturavtalen vil gagne og beskytte naturen, menneskene og samfunnet.  
• Mange peker på at nettopp kommunene er og må være en viktig del av løsningen. 

Samtidig må flere enn regjeringen også ta ansvar. Naturavtalen gjelder fram til 2030, men visjonen strekker seg lenger fram i tid. Klima- og miljøminister Bjelland Eriksen ønsker seg en naturpolitikk som står seg over tid. Og det har han selvfølgelig rett i, dette er ikke tiden for vingling og omkamper. Vi må mobilisere hele samfunnet for en målrettet, kunnskapsbasert og langsiktig omstilling av vårt forhold til naturen.  

Da hadde det vært gunstig med et bredt politisk forlik, slik som Klimaforliket som vi fikk for 16 år siden. Kanskje er det akkurat det Bjelland Eriksen bør gjøre først – gå til Stortinget og finne støtte for et slikt tverrpolitisk naturforlik. 

Dette er kanskje ikke noen oppskrift på bra TV-underholdning, så her er «Oppsynsmannen» tilgitt. Det kan bli vanskeligere å tilgi våre politikere om de ikke griper den unike sjansen de har akkurat nå til endelig å la naturen få seierne sine.