Arbeiderpartiet går inn for at Statens pensjonsfond utland (SPU) trekker seg ut av investeringer i kull.

Reaksjonen fra regjeringspartiene er at Fremskrittspartiet er negative til forslaget, mens det er uklart hva Høyre mener. Men alle de andre partiene på Stortinget – KrF, Venstre, SV og MDG – vil trolig støtte forslaget. Da er det flertall for å trekke SPU ut av kull, og det vil bli gjennomført.

I miljøbevegelsen har mange argumentert lenge for å gå ut av kull. I det siste har de også brukt økonomiske argumenter: Kull er stranded assets, hevder mange i miljøbevegelsen.

Jeg mener at SPU bør gå ut av kull. Men ikke fordi kull er stranded assets.

Det kan godt være at kullaksjer blir dårlig butikk. Jeg håper det. Men jeg vet det ikke. Og det er nettopp poenget. For det gjør heller ikke miljøbevegelsen.

Politikere og miljøaktivister har dårlige forutsetninger for å vite hvordan markedene utvikler seg i morgen eller om 10 år. De bør heller ikke late som at de har det. Ingen av dem investerer sine egne penger, og ingen av dem har særlig god markedsforståelse.

I dag er arbeids- og ansvarsdelingen i styringen av SPUs investeringer at Stortinget gir Norges Bank et overordnet mandat med visse føringer. Viktigst blant disse er at fondet skal søke høy avkastning innenfor moderat risiko. Så er det Norges Bank som, innenfor dette mandatet, foretar investeringene basert på sine kommersielle vurderinger. Denne arbeidsdelingen bør vi ikke rokke ved.

Dersom Stortinget selv begynner å styre investeringene til SPU (eller enkeltselskaper som Statoil eller Statkraft for den del) basert på hva stortingsflertallet til enhver tid mener er gode og dårlige investeringer, ja da begir vi oss inn på en farlig vei, med mye rot og uklare ansvarsforhold.

Så hvorfor bør SPU gå ut av kull da?

SPU bør gå ut av kull fordi det i praksis ikke er mulig å unngå sterke klimaendringer uten at verdens forbruk av kull reduseres kraftig de neste tiårene. Kull står for nesten halvparten av verdens energiutslipp – og kull øker. Mye er usikkert om hvordan framtidens lavutslippsverden vil se ut, men én ting er temmelig sikkert: Det er ikke rom for mye kull der.

Statens pensjonsfond skal i prinsippet vare evig. Fondet opererer med en lengre tidshorisont enn andre investorer. Derfor bør SPU også legge vekt på hva som er globalt bærekraftig på lang sikt.

SPU bør gå ut av kull fordi det ikke går i hop å være en stor langsiktig og ansvarlig investor med vekt på global bærekraft – og samtidig investere i kull.

Og ja, signaleffekten av hva vi gjør, betyr også noe her. Når et fond er så stort som SPU, kommer vi ikke forbi at det vi gjør, blir lagt merke til. Da følger også ansvar.

Så mener enkelte at det er påfallende at Arbeiderpartiet kommer med dette forslaget nå. Men det er ikke så påfallende. Det skjer nå mye på dette feltet som Arbeiderpartiet har vært aktive i:

• Da statsminister Jens Stoltenberg sammen med sine nordiske kollegaer hadde møte med USAs president i Stockholm i september, ble de enige om som hovedregel ikke lenger å finansiere nye kullkraftverk.
• Verdensbanken besluttet i sommer at den normalt ikke lenger vil finansiere kullkraftverk.
• Norge kjøper ikke klimakvoter fra kullkraftverk.
• Både USA og EU har/er i ferd med å innføre strenge utslippskrav til kullkraftverk.

Spørsmålet som raskt melder seg, er hvor man nå skal dra grensen? Hva med investeringer i tungolje? Hva med kullkraftverket på Svalbard? Hva med sånn, hva med slik?

La oss være ærlige: Dette er et felt med mange dilemmaer og avveininger. Mange av disse spørsmålene er relevante – og de er vanskelige. Men at et felt er vanskelig, med mange dilemmaer, bør ikke hindre oss fra å gjøre noe som er riktig. Da må vi heller diskutere, veie for og imot i nye saker og grensetilfeller etter hvert som de dukker opp. Men i klimapolitikken kan vi ikke la det beste bli det godes fiende.

Dessuten er ikke kull et grensetilfelle. Kull må ut skal vi lykkes i klimapolitikken.

Følg meg på twitter: @lundkjetil