Kommentar til statssekretær Kjetil Lunds artikkel publisert her.

Du har rett, Kjetil Lund, det var ikke pent av meg å antyde at Perspektivmeldingen kunne etterlate inntrykk av at «økonomene i Finansdepartementet innerst inne ikke har det minste imot at de mot at de resultatløse forhandlingene om en global klimaavtale skurer videre helt til Norge har hentet sin siste olje». Ditt innlegg har klargjort at mistanken var uberettiget, og det er jeg glad for.

Som jeg nevner i min kommentar, er Perspektivmeldingen mønstergyldig klar i sin beskrivelse av alvoret i klimatrusselen. Den er også overbevisende i sin argumentasjon for at svaret må være en global pris på CO₂, noe det er vanskelig å være uenig i.

Når jeg til tross for dette valgte å skrive en kritisk kommentar til Perspektivmeldingen, så er årsaken denne: Med sin tidshorisont på 50 år, kunne Perspektivmeldingen vært en enestående sjanse til å skape en offentlig samtale om Norges ansvar og bidrag til å nå 2-gradersmålet. Det er skuffende at regjeringen har latt denne sjansen gått fra seg. Inntrykket som formidles er at Norge har gjort sin del av jobben, og at det er lite vi kan gjøre annet enn å fortsette arbeidet for å få satt en internasjonal pris på CO₂.

Så til sitatene fra Perspektivmeldingen der statssekretær Lund mener jeg tar feil:

«Skal verden lykkes med å nå to-gradersmålet, må store deler av verdens utslipp prises. Ambisiøse klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store deler av verdens utslipp av klimagasser».

Det er ikke slik at jeg «raljerer» over dette utsagnet, men jeg peker på at det er urealistisk å tro vi får en høy global pris på utslipp i tide. Det vi derfor burde snakke om, er hvilke politiske vedtak og reguleringer som er nødvendige i påvente av den riktige CO₂-prisen. Perspektivmeldingen er påfallende tynn på dette punkt, bortsett fra et par henvisninger til Klimameldingen og behovet for omstilling til en lavutslippsøkonomi.

«Nedgangen (i karbonintensiteten) må ses i sammenheng med at mesteparten av verdiskapingen kan føres tilbake til forbedringer i våre evner til å utnytte knappe ressurser, herunder fossile brensler, bl.a. gjennom tekniske og organisatoriske nyvinninger og bedre kapitalutstyr.»

Lund reagerer på at jeg kaller dette «selvskryt». Han har rett i at vi slipper ut færre klimagasser for hvert prosentpoengs vekst i BNP enn vi gjorde tidligere, og at en del av dette skyldes at økonomien er blitt mer energieffektiv. Men det jeg reagerer på, er at Perspektivmeldingen fullstendig utelater den andre hovedgrunnen til nedgangen i den registrerte karbonintensitet: Gjennom avskaffelsen av vareproduksjon i Norge og den økte utenlandsturismen har Ola Nordmann på sett og vis «eksportert» karbonutslippene forbundet med eget forbruk til andre land. Hvis vi tar disse indirekte karbonutslippene med i regnestykket, er jeg ikke overbevist om at den norske økonomien er så blitt så mye mer karboneffektiv enn den var tidligere.

«Ifølge IEA vil fossile energibærere forbli den dominerende kilden til energi selv om andelen reduseres fra dagens 80 pst. til i overkant av 60 pst. i 2035.»

I min kommentar spør jeg hvor robust meldingen er i forhold til IEAs energieffektiviseringsscenario med halvert vekst i energiforbruket, og nedgang i oljeetterspørselen allerede fra 2020. Til dette svarer Lund at Perspektivmeldingens inntektsframskrivninger legger til grunn petroleumspriser som er lavere enn i IEAs energieffektiviseringsscenario. Det er interessant, og viser at regjeringen har større tiltro til at klimapolitikkens resultater enn jeg fikk inntrykk av ved første lesning.

«Skal den globale temperaturøkningen begrenses til to grader, må mer enn 2/3 av de fossile reservene forbli uutnyttet. Kull utgjør om lag 65 pst. av disse reservene, olje vel 20 pst. og gass 15 pst.»

Jeg er ikke uenig i at tallene viser kull er mest utsatt, men jeg mente det var «misvisende å antyde at hovedsakelig kull vil bli rammet». Kjetil Lund fører flere gode argumenter for at «unburnable carbon»-problemet først og fremst vil ramme kull. Men det er også argumenter som tilsier at olje kan bli meget hardt rammet. Jeg viste bl.a. til investeringsbanken HSBC som i en fersk analyse argumenterer for nettopp dette. Deres begrunnelse er at det tar kortere tid å erstatte olje i transportsektoren enn det tar å erstatte kullkraft i elektrisitetssektoren.

Til slutt når det gjelder vurderingen av norske CO₂-utslipp: Mitt poeng var ikke at USA fører en mer ambisiøs klimapolitikk enn Norge, men at i motsetning til Norge der klimautslippene øker, så faller utslippene i USA. (Ikke siden 1990 – som jeg kom i skade for å si, men siden 2005). Det er sikkert riktig som Lund hevder at innvandringen kan forklare noe av de økte utslippene i Norge, men det er allikevel bare en liten del av forklaringen. Hovedforklaringen er økte utslipp fra olje- og gassektoren, samt at gjennomføringen av tiltakene i  Klimaforliket lar vente på seg.

Den avgjørende spørsmålet i klimapolitikken knytter seg til hvordan regjeringen akter å gjennomføre løftene om å redusere utslippene med 30 prosent frem mot 2030. Her fester Perspektivmeldingen sin lit til at oljeproduksjonen vil falle betydelig etter 2020. Det vi har hørt flere ganger tidligere, men erfaringen så langt er at produksjonen strekkes ut og utslippene øker. Skal man tro olje- og energiminister Ola Borten Moe vil det trolig fortsette slik, i mange år fremover.

Den andre bærebjelken i regjeringens klimapolitikk slik den er utlagt i Perspektivmeldingen, er at det skal bli mulig å kompensere for høye utslipp hjemme ved å kjøpe klimakvoter i utviklingsland. Lund misliker at jeg kaller dette «å kaste blår i øynene på folk«. Ordbruken er kanskje ikke diplomatisk, men ærlig talt: CO₂-kvotemarkedet har brutt fullstendig sammen, og det nevnes ikke med et ord i meldingen (ihvertfall ikke som jeg kunne se). Karbonkvoter i den tredje verden omsettes nå til under halve euroen per tonn, rundt 1 prosent av hva som kreves for at de skal ha nevneverdig effekt.

Jeg er enig med Lund i at vi må jobbe for å blåse liv i karbonmarkedet, men i mellomtiden mener jeg vi må kunne kalle en spade for en spade.