Det har vært noen harde år for fornybarbransjen. Etter at de store debattene om vannkraftutbyggingene var over, har man levd en beskyttet tilværelse et sted dypt nede i samfunnsmaskineriet. Man skrudde på noen vannkraftturbiner, vedlikeholdt noen kraftledninger. Skjermet fra kritikk.

Nå er det andre tider. Inntrykket av fornybarbransjen har gått fra å være den av den trauste ingeniøren som sørget for strøm i stikkontaktene, til å bli den moderne skurken.

Det har gått så langt at fornybarskurken er blitt en ny arketype i populærkulturen. Exit-gutta! De som under dekke av grådig egeninteresse lurer alle sammen med sine falske, gode intensjoner.

Hva skjedde? Hvordan havnet man her?

Klimagjennombrudd og gule vester

For å forklare kan det være nyttig å se på noen kontraster.

Vi kan begynne med en tur til Paris, i 2015. Paris-avtalen ble gjennombruddet for de internasjonale klimaforhandlingene. En nærmest undergangsdømt prosess hadde plutselig lyktes. Jubelen sto i taket. USAs utenriksminister John Kerry satt og signerte avtalen med barnebarnet på fanget. Endelig hadde man landet enigheten som skulle være grunnlaget for utslippskutt og en ny fossilfri økonomi.

Tre år seinere sto Paris på hodet.

Gule vester-demonstrantene hadde bygget momentum med underskriftkampanjer på nett, og det eksploderte i massive demonstrasjoner i Paris og i byer over hele landet. Mot hva? Mot stigende priser og noen bitte små økninger i drivstoffavgifter – 60 øre på diesel og 30 øre på bensin.

Tre år etter jubelen i Paris, skjedde noe man kanskje ikke forsto kunne skje. Folket reiste seg – mot klimapolitikk.

Kruttet i byvekstavtalene

Vi kan ta en kontrast til.

I 2016 gikk et komfortabelt flertall på Stortinget inn for de såkalte byvekstavtalene. Sentralt i byvekstavtalene er nullvekstmålet. Ett av hovedgrepene i dette målet er at all ny trafikkvekst i byene skal tas unna med kollektivtransport, gange og sykkel. Privatbilismen skulle endelig stagges.

Verden gikk videre, og få ofret nullvekstmålet og stortingsmeldingen fra 2016, «Berekraftige byar og sterke distrikt», så mye som en tanke.

Men det var før en del folk skjønte hva bærekraftige byer ville innebære: Høyere bompengeavgifter. Som de fleste sikkert husker, ble lokalvalget i 2019 dermed det store bompengevalget. Bompengepartiene spratt opp som paddehatter. I Bergen fikk bompengepartiet 17 prosent oppslutning – høyere enn vårt største regjeringsparti nå får på en del målinger. Igjen hadde folket reist seg mot klimapolitikk.

Vinden kan snu. Den siste kontrasten er et godt eksempel på hvordan det kan skje.

Presset til Fosen-utbygging

I 2010 ga NVE konsesjon til Roan vindkraftverk på Fosen, til tross for protester fra blant annet Sametinget og lokale reindriftssamer. Prosessen gikk videre, men i 2014 ville noen sette foten ned. Det var ikke politikerne. Det var Statkraft. Selskapet mente det rett og slett ikke ville være lønnsomt å gå videre med prosjektet.

De politiske protestene var voldsomme. Stortinget nærmest hylte etter å få vindkraftverket bygget. Alt fra Høyre til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF rykket ut med sterke reaksjoner. Det politiske presset virket. Statkraft regnet på nytt, endret litt på vindparken, og byggingen ble satt i gang i 2016.

Det er knapt nødvendig å minne om hva som skjedde etterpå.

Klima- og omstillingspolitikken må ta hensyn

Hva er lærdommen her? Er det bare at politikken er lunefull, og at protester kan framstå urettferdige og urimelige? Bør man bare gå til kamp?

Skal konflikt være måten vi forserer det grønne skiftet på, eller må vi kanskje innse at tidene har endret seg?

Det har nemlig skjedd en viktig endring de siste ti årene. Klima- og omstillingspolitikk har gått fra å være en særinteresse som hovedinteressene måtte ta hensyn til, til selv å bli hovedinteresse og en av de viktigste drivkreftene i samfunnsutviklingen.

Det betyr ikke at kampen er vunnet, og at det er fritt fram.

I sin nye rolle som hovedinteresse og drivkraft, er det nå klima- og omstillingspolitikken som må ta hensyn. På veien mot utslippskutt og mer fornybar kraftutbygging må en ta hensyn til interesser langs veien for å sørge for at en oppnår demokratisk og folkelig legitimitet.

Klima- og omstillingspolitikken har inntatt førersetet i samfunnsutviklingen. Den er ikke lenger underdogen i fortellingen om Norge. Det forplikter, med mindre man gjerne vil aspirere til å bli Exit-skurk.

Da de internasjonale klimaforhandlingene sto fast, var det noen som kom på noe lurt. I stedet for å tvinge fordelingen av utslippskutt ovenfra og ned, inviterte man landene til å bygge forpliktelsene nedenfra og opp.

Til sammen ble det nok.

Det var nøkkelen som fikk Paris-avtalen i 2015 på plass, og de internasjonale klimaforhandlingene på sporet igjen. Den samme ydmykheten i tilnærmingen til konfliktløsning bør de som jobber for klima og omstilling, nå ta seg råd og tid til. Det er jo uansett ikke tvil om hvilken vei det må gå.