Fysisk risiko

Selv om ekstremvær blir mer vanlig og inntreffer hyppigere, er det lite som tyder på at klimaendringer de nærmeste tiårene vil bety noen vesentlig forandring for norsk petroleumsnærings eksisterende virksomhet.

Overgangsrisiko

Politikk og reguleringer

For norsk oljenæring ligger det betydelig usikkerhet knyttet til utvikling av politikk og reguleringer både på nasjonalt, europeisk og globalt nivå.

Den politiske risikoen handler både om hvordan norsk politikk vil håndtere petroleumsnæringen i de kommende årene, om hvordan europeiske reguleringer vil spille inn, og om styrken i den globale klimapolitikken.

Usikkerheten ligger i om de politiske vindene, i lys av klimarelaterte problemstillinger, gradvis vendes i oljesektorens disfavør.

Dersom det ut fra klimahensyn foretas innstramminger over oljesektoren, vil aktiviteten i næringen bli påvirket negativt.

På det nasjonale nivået er det usikkerhet knyttet for eksempel til om næringen vil bli tildelt nye arealer for leting; debatten om Lofoten er et stikkord. I tillegg til spørsmålet om tildeling av arealer og konsesjoner, kan rammebetingelsene bli endret på flere måter.

En faktor handler om hvordan myndighetene ønsker å være eksponert mot fremtidig oljeprisrisiko gjennom direkte eierandeler i lisenser. Endringer i oljeskatteregimet er også en mulighet på politikernes bord.

En ytterligere faktor handler om mulige økninger i samlet CO₂-kostnad, slik at det blir dyrere å forurense.

For den norske oljesektoren er kostnader knyttet til CO₂-utslipp fra produksjonen en viktig faktor. Nå beskattes petroleumsnæringen både gjennom deltakelse i det europeiske kvotesystemet, og gjennom en egen CO₂-avgift. Det er opp til Stortinget å avgjøre størrelsen på den samlede CO₂-kostnaden.

En CO₂-pris kan, hvis den er høy nok, skyve prosjekter med store utslipp ut av en portefølje. Høy CO₂-pris stimulerer selvsagt også til utslippsreduserende tiltak.

På det europeiske nivået er utformingen av regler for kvotemarkedet, som igjen påvirker CO₂-prisene, den viktigste usikkerhetsfaktoren. En økt kvotepris vil gi en økt kostnad for næringen, men også styrke gassens konkurransekraft mot kull.

En skjerping av EUs klimamål mot 2030, slik det drøftes, vil kunne påvirke etterspørselen etter olje og gass.

Regler på EU-nivå griper også sterkt inn på områder som energieffektivisering, krav om fornybarandel og omlegging i transportsektoren.

Europeisk regulering kan også få betydning blant annet dersom det gjøres vedtak for eksempel om forbud mot oljeutvinning i arktiske strøk, slik det har vært forslag om i Europaparlamentet.

På det globale nivået vil det få stor betydning hvordan Paris-avtalen følges opp og videreutvikles. En «forsinket» klimapolitikk, der kraftige og nærmest panikkartede tiltak iverksettes mot slutten av tyvetallet, fremholdes både av IEA («Disjointed Transition Case» i World Energy Outlook 2016) og i en rapport fra FN-støttede PRI (Principles for Responsible Investments) som en større trussel mot oljenæringen enn en mer gradvis og ordnet overgang.

Når det gjelder risikofaktorer knyttet til politikk og reguleringer, kommer utslagene først og fremst til syne som markedsrisiko. Det er virkningen på etterspørselen av olje og gass som er det viktigste for selskapene i sektoren å vurdere.

Teknologi

Petroleumsprodukter har bred konkurranseflate mot andre kilder til leveranse av energitjenester. Både olje og gass møter tiltagende konkurranse fra lav- og nullutslippsløsninger.

Olje er den foretrukne energikilde i transportsektoren. Mens enkelte segmenter, som personbiler og små varebiler, er relativt enkle å elektrifisere, er fly, skip og tyngre lastebiler mer komplisert.

Det er hastigheten på overgangen til andre kilder (enn olje) som utgjør trusselen næringen må ta høyde for. Utviklingen innen batteriteknologi, og bilindustriens respons, vil være avgjørende for tempoet. For tyngre kjøretøyer og skip kan hydrogen bli et alternativ.

Dersom de teknologiske endringene skal lede til redusert etterspørsel, må tempoet i utrullingen av nullutslippsløsninger overstige effekten av den underliggende veksten i økonomien. Dette gjelder i transportsektoren, men også innen petrokjemi og plast – sektorer der næringen forventer høy vekst fremover.

De siste årene er det observert sterk vekst i oljeetterspørselen. I den grad ny teknologi demper veksten, så skjer det altså saktere enn den underliggende etterspørselsveksten en større verdensøkonomi representerer.

Gass har flere konkurrenter enn olje. I elektrisitetsproduksjon konkurrerer gass både med kull og fornybar energi. Billigere sol- og vindkraft betyr derfor skjerpet konkurranse for gass, men også volumet i produksjonen av fornybar energi vil bety mye.

Gassens rolle i et kraftsystem er som oftest å være svingprodusent, som lett skrus opp og ned i takt med etterspørsel og tilbud. En rekke teknologier og løsninger (som batterier, mer overføringskapasitet, styring av forbruk) utfordrer gass i denne rollen. Pris vil avgjøre hva som vinner frem.

Det er mer komplisert å erstatte gass i oppvarming enn i kraftsektoren, men en kombinasjon av fjernvarme, bedre isolerte hus og varmepumper kan redusere etterspørselen. Biogass kan også erstatte fossil gass.

Omfanget på utbyggingen av fornybar energi (i kraftsektoren) og effekten av tiltak i varmemarkedet vil sammen avgjøre hvor store volum gass det er behov for.

På tilbudssiden kan bioenergi være en konkurrent både til gass og olje, men biodrivstoff vil i de aller fleste tilfeller kreve ekstra politisk støtte i form av reguleringer/subsidier.

Ny teknologi kan selvsagt også forrykke bildet på tilbudssiden i produksjon av olje og gass, slik skifergassen og skiferoljen i USA er et eksempel på.

Karbonfangst og -lagring er en teknologi som i prinsippet kan gjøre det mulig å brenne olje og gass uten utslipp. Den siste tiden har hydrogenproduksjon med karbonfangst, basert på gass, blitt løftet frem som en stor mulighet for Norge. Dette «rene» hydrogenet vil kunne ha en lang rekke bruksområder.

Derimot er det svært lite som tyder på at karbonfangst i tradisjonelle gasskraftverk vil være en vinnerteknologi.

Marked

Det finnes en rekke scenarioer (IEA, Equinor, Shell osv) som viser hvordan klimapolitikk og innføring av ny teknologi vil kunne påvirke etterspørselen etter olje og gass.

Scenarioene som samsvarer med Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen til «godt under» 2C, vil alltid være såkalte backcasting-analyser. Med denne metoden fastsettes et gitt utslippsmål for eksempel for 2040 eller 2050, mens det regnes ut hvor mye som kan slippes ut gjennom den aktuelle tidsperioden.

I TCFD-rapporten blir selskapene bedt om å stressteste sin strategi mot scenarioer som er i tråd med 2C-målet.

Om den teknologiske og politiske utviklingen vil gi utslippsreduksjoner i den størrelsesordenen som Paris-målene krever er høyst uklart, og neppe det mest sannsynlige utfallet. Men petroleumssektoren står likevel overfor betydelig markedsrisiko. Lavere etterspørsel enn antatt vil isolert sett omsettes i lavere priser, og dermed svekket lønnsomhet. På den andre siden vil produksjonen falle om ikke nye ressurser utvikles. Nettoeffekten av fallende etterspørsel og  fallende tilbud vil avgjøre fremtidig pris og derigjennom lønnsomheten for petroleumssektoren.  

KLIMARISIKO.ORG: Digital kunnskapsbank med redaksjonelt innhold om klimarisiko.

For petroleumssektoren kan klimarisiko oversettes ganske direkte til et spørsmål om fremtidige priser.

Det er ikke noe nytt at oljemarkedene svinger. Klimapolitikk og grunnleggende endringer i energimarkedene som følge av ny teknologi og fornybare energikilder kommer inn som mer langsiktige og fundamentale endringer som petroleumssektoren må forholde seg til.

Det nye er at man kan stå overfor en situasjon med «peak demand», altså en topp i etterspørselen med påfølgende nedgang.

Det gjøres mange analyser av hvordan dette kan tenkes å virke inn. Metoden er å sammenstille en tilbudskurve (basert på tall fra for eksempel Rystad Energy eller WoodMackenzie) med en etterspørselskurve som samsvarer med Paris-målene. Siden produksjonen vil falle i samme periode, blir utfordringen å vurdere nettobehovet for «ny olje» og prisen på denne.

Økende usikkerhet tenderer i retning av at aktørene blir mer kortsiktige enn tidligere. Det betyr en sving i retning av at prosjekter som kan realiseres på kort sikt, og som har rask tilbakebetalingstid, blir prioritert. Om ledetiden fra leting til produksjon er lang, kan perioden fra investeringsbeslutning til inntjening i mange prosjekter begrenses til 3-4 år.

Ressursene som er billigst å utvinne vil være de «sikreste» i en verden der etterspørselen faller.

Mens olje er en vare som handles globalt, er gassmarkedene mer regionale. Når det gjelder gass, er Norge sterkt avhengig av det europeiske markedet. Utviklingen i de europeiske markedene blir derfor avgjørende for den norske gassproduksjonens utsikter. Tidsfaktoren blir viktig når fremtidsbildet skal tegnes. I de kommende årene er det god grunn til å regne med økt etterspørsel. På lengre sikt er bildet betydelig mer usikkert. EUs langsiktige klimamål (80-95 prosent i 2050) er utenfor rekkevidde om gassforbruket ikke reduseres.

Satsingen på produksjon av hydrogen basert på gass er et svar på dette politiske signalet fra EU. Det kommersielle rasjonale er at (deler av) det europeiske markeder etter hvert vil kreve nullutslipp. Hydrogen med karbonfangst og -lagring kan levere dette, men må konkurrere med hydrogen fremstilt ved hjelp av fornybar energi – og andre teknologier som kan levere de samme energitjenestene.

Omdømme

Petroleumsnæringen er i økende grad utsatt for kritisk søkelys for sin rolle som en av hovedkildene til global oppvarming.

Et uttrykk for dette er ulike former for klimasøksmål som reises mot næringen. Søksmålsrisiko behandles særskilt i TCFD, som en kategori der selskaper saksøkes for handlinger – eller mangel på sådanne – som på en eller annen måte kan knyttes til klima. Dette er et område selskaper i sektoren må være oppmerksomme på.

Et viktig spørsmål knyttet til den norske oljesektorens omdømme, er spørsmålet om utslipp fra egen aktivitet. Næringen fremholder at norsk petroleumsvirksomhet har lavere utslipp enn i de fleste andre land. I hvilken grad markedet etter hvert vil skille mellom petroleumsprodukter etter CO₂-avtrykket i produksjonen er uklart, men per i dag oppnås ingen slik premie. Imidlertid har canadisk oljesand møtt motbør, ikke minst hos investorer, med utgangspunkt i den samme logikken. Omdømme relatert til CO₂-avtrykk i produksjonen har i det canadiske eksempelet fått store følger, ved at investorer har «svartelistet» oljesanden og at selskaper har trukket seg ut.

Oljesektoren er helt avhengig av en bred samfunnsmessig aksept for å kunne drive sin virksomhet. Aksjonister gjør sin stemme hørt, investorer vil ha svar på spørsmål – og unge mennesker forventer at selskapet der de jobber er på «rett side» for eksempel i kampen mot klimaendringer.

Næringen må håndtere hensynet til sitt omdømme i sin løpende aktivitet. Transparens og vilje til dialog med ulike interessenter – både investorer og andre samfunnsaktører, er nødvendig. Ikke minst vil evnen til å kommunisere godt om klimarisiko være viktig.