Statsminister Erna Solberg skriver i Dagens Næringsliv 30.08.2014 at norsk olje- og gassindustri er en del av løsningen i forhold til det dilemmaet det er å å fjerne fattigdom samtidig som vi skal begrense den globale oppvarmingen til to grader. Dette fordi det er kull som er verstingen.

Som den kunnskapsrike politiker Solberg er, bør hun minne seg selv på utsagnet fra den legendariske lederen av Representantenes hus Tip O’Neill: All politics is local.

Polsk solidaritet med oljefondet?

Bortsett fra at det ikke har fungert, er EUs kvotemarked for CO₂-utslipp intellektuelt ryddig, men har hverken sosial profil, sikkerhetspolitiske betraktninger eller et fornuftig velgerpotensiale i østlige deler av Europa.

Tip O’Neills sitat, overført til spørsmålet om olje og gass mot kull, bør inspirere statministeren til å reflektere over følgende:

Er det sannsynlig at mindre bemidlede polske borgere i alminnelighet og polske kullgruvearbeidere i særdeleshet skal føle solidaritet med oss nordmenn og frivillig betale høyere CO₂-kvotepris og legge ned kullarbeidsplasser for at vi skal fylle opp oljefondet vårt enda mer? Er det trolig at noen politiker i Polen som ønsker å bli valgt kan gå for høyere CO₂-pris og færre arbeidsplasser?

Hvis svaret på dette er «nei», må regjeringen og Stortinget tenke i nye baner ut over CO₂-kvotepris for å redusere kullforbruket i vår del av verden – dersom regjeringens og Statoils ord om at gass er en del av løsningen skal gå fra å være billige ord til å bli god retorikk.

Benytt EØS-midlene aktivt

En løsning kan være å benytte EØS-midlene aktivt ved å koble gradvis utfasing av kullindustrien i Europa, og særlig i Polen, med massive investeringer i energisparing og fornybar energi i samarbeid med norske, offentlige energiselskaper.

EØS-midlene kan være støtte som gjør at det ikke blir dyrere for folk flest, sikrer eksisterende arbeidere i kullindustrien nye arbeidsplasser og gjør noe med den skandaløse ungdomsledigheten.

Norge har offentlige selskaper som Statkraft, Norfund og den nordiske investeringsbanken som kan gjøre tunge investeringer – dersom de får mandat og tilstrekkelig med investeringsmidler fra regjeringen og Stortinget, såkalte under streken-penger som ikke rammes av handlingsregelen. Kanskje Oljefondet også kunne tenke seg å bli dyktige på fornybarinvesteringer dersom et nytt mandat gir rom for det?

Det er flere land i EØS-området som sjokkerende nok sysler med tanker om å bygge nye kullkraftverk. I Hellas planlegger de med tysk (!) støtte å bygge Ptolemaida-5 og i Kroatia planlegger de Plomin C på Istria-halvøya. De er som kjent i en annen økonomisk situasjon enn Norge, mangler løfteevnen som Norge har og har mange som er vant til å tenke fossilt. All politics is local.

EØS-avtalens forhandlinger om norske bidrag for neste periode er så vidt vites ikke avsluttet, da vi nordmenn visstnok ikke ønsker å yte veldig mye mer enn før. Hvorfor ikke heller møte utfordringen offensivt og tilby mer, men på vilkår?

Skap troverdighet for gass som klima-bro

Den dagen regjeringen og Stortinget løfter blikket og konkret hjelper våre europeiske naboer med å venne seg av med kullavhengigheten, kan man med en viss troverdighet fortsette å snakke om gass som en brobygger – ikke før.

Hvorfor ikke gjøre det allerede i forbindelse med statsbudsjettet for 2015?