Det var på et møte søndag at Kinas forhandlingsleder, Xie Zhenhua, uttalte at Kina i framtiden ville kunne påta seg juridisk forpliktende utslippskutt. Mandag fulgte Brasil opp med liknende signaler.

— Som dere vet er ikke u-land underlagt noen juridisk, forpliktende avtale i dag, men det vil ikke vare lenge før det skjer, sa den brasilianske senatoren Vanessa Grazziotin, da hun snakket på et møte i regi av Globe International i dag. Hun uttalte seg på vegne av den brasilianske forhandlingsdelegasjonen. Grazziotin sa ikke noe mer om når eller under hvilke betingelser Brasil vil kunne påta seg slike forpliktelser, man la vekt på at Brasil allerede har påtatt seg et nasjonalt mål i form av en ny lov om å begrense sine klimagassutslipp. Brasil er i samme forhandlingsgruppe som Kina (G77), og mye tyder på at de store landene i Sør nå har en samkjørt strategi på dette feltet.

Kina og EU i førersetet
Dette er en helt ny vending i klimaforhandlingene. Tidligere har ikke de fattige landene vært villige til å diskutere slike forpliktelser overholdet. De har snakket om frivillige avtaler for u-land. Nå snakker de også om juridisk forpliktende avtaler.

Før helgen snakket jeg med en av forhandlingslederne i Afrikagruppen, Seyni Nafo. Også han hintet om at Kina var villig til å påta seg juridisk forpliktende kutt innen utgangen av 2020. Dermed kan det se ut til at de store landene i Sør er villig til å imøtekomme EUs aller viktigste krav her i Durban. Samtidig har EU beveget seg i retning av å innfri et av u-landenes viktigste krav, ved å si at de er villig til å påta seg en ny forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen.

Likevel er veien lang til en ny avtale. For selv om landene har enkelte ting de enes om, har de fortsatt flere gjensidig utelukkende krav rettet mot hverandre. Et av EUs krav, for å inngå en ny Kyoto-periode, er at det utarbeides et såkalt veikart til en ny juridisk forpliktende klimaavtale, som skal gjelde alle de store landene, innen 2015. Kina på sin side sier det ikke er aktuelt for dem å inngå noen juridiske forpliktelser før 2020, og i hvert fall ikke før rike land har innfridd en ny Kyoto-periode. Kina begrunner dette med historisk ansvar for klimaproblemet, og økonomisk/samfunnsmessig kapasitet. Spørsmålet er hvem av partene som skal innfri hvem sine krav først?

USA i baksetet
Det spennende er likevel at det er ny bevegelse i forhandlingene. Jeg tolker Kina og Brasils nye utspill som en måte å imøtekomme EU, for å sikre sitt hovedkrav – at Kyoto-protokollen overlever. Samtidig har EU beveget seg langt mer i retning av Kina og u-landenes standpunkter, enn det som var situasjonen i København for to år siden.

Men selv om forhandlingene har begynt å rulle, er det andre land som har inntatt rollen som klare bremseklosser. Canada og Japan stiller seg helt avvisende til en ny Kyoto-periode, og har dermed gjort det vanskeligere for EU å komme Kina i møte. På den annen side har Afrikagruppen gått langt i å si at om EU forplikter seg alene, så vil det kunne være nok til at u-landsgruppen (G77) skal kunne diskutere forpliktelser for egen del. Deres krav om at rike land forplikter seg til en ny Kyoto-periode ser dermed ut til å være mer strategisk knyttet til EU, enn det er et kompromissløst krav overfor alle de rike landene. Dermed er mulighetene for imøtekommelse også større.

Det er ingen tvil om at EU og Kina så langt har inntatt førersetet her i Durban. På sidelinjen sitter USAs forhandlingsleder Jonathan Pershing, som virker å bli mer og mer isolert i forhandlingene. Så har han da heller ikke mye å gå på, når det gjelder politisk spillerom på hjemmebane.

Det er vanskelig å si hvordan dette spillet vil ende. Men det virker stadig tydeligere at mye avhenger av Kyoto-avtalens framtid. Havarerer forhandlingene om Kyoto, er det fare for at resten av prosessen går med i dragsuget. Og det spørs om FN-forhandlingene har ryggrad til å tåle et slikt nederlag, bare to år etter København.