Vindbaroner og klimaprofitører – fakta og fiksjon - Energi og Klima

Vindbaroner og klimaprofitører – fakta og fiksjon

Hogne Hongsets romaner påvirker opinionen. Han gjør heltene til skurker og skurkene til helter, og folk biter på så det synger.

De mest kompromissløse vindkraftmotstanderne stempler hele vindkraftindustrien som vindbaroner, skriver artikkelforfatteren. Bilde fra Statkrafts anlegg i Kjøllefjord, Finnmark.Foto: Statkraft cbnd

Vindkraftmotstandere er en sammensatt gruppe, og jeg vil ikke skjære alle over én kam. De mest kompromissløse er de som ikke anerkjenner at vindkraften må spille en viktig rolle i avkarboniseringen av verdensøkonomien. De som insisterer på at vindkraft ikke har noen plass på norsk jord, og som stempler hele vindkraftindustrien som vindbaroner og hele den norske kraftbransjen som klimaprofitører.

Et underlig eksemplar av arten er Hogne Hongset. Han er en norsk forfatter, organisasjonsmann og fagforeningsmann. Han har arbeidet mange år i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Før han gikk av med pensjon arbeidet han i ti år med næringspolitikk som spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi, der han ivret for utbygging av flere gasskraftverk i Norge. Som pensjonist har han skrevet seks kriminalromaner med tema fra olje- og kraftbransjen. I 2016 ga han ut romanen «Mafiela», der han beskylder kraftprodusentene for å manipulere opp strømprisene, og i år kom spenningsromanen «Vindbaroner». Tittelen etterlater ingen tvil om forfatterens ståsted, og at romanene har påvirket opinionen er det liten tvil om – hvis man skal dømme etter hvordan denne betegnelsen har bredt seg som ild i tørt gress i avisinnlegg og på sosiale medier.

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at olje- og gassbransjen og den kraftkrevende industrien (se innlegg i Nationen) har sine påvirkere i forskjellige forkledninger som opererer med å diskreditere vannkraften og vindkraften på forskjellige informasjons- og kommunikasjonsplattformer. Her har jo kriminalromanen noen klare fortrinn, siden man ustraffet kan pøse på med udokumenterte påstander. For er det ikke bare fiksjon?

I Hongsets fiktive verden blir vannkraftprodusentene til skumle mafiosi. Dette til tross for at de beviselig er tungt belastet med grunnrenteskatt, eiendomsskatt og naturressursskatt og stort sett er eid av kommuner og fylkeskommuner. Olje- og gassbransjen, derimot, som vi vet er tungt utenlandsk eid og subsidiert med leterefusjon og Enova-støtte, blir glorifisert som nasjonens redning. Likeså den kraftkrevende industrien, også den i stor grad på utenlandske hender, og som nyter godt av fritak for elsertifikat og elavgift og kompensasjon for CO2-kvoter. Vinneroppskriften er å gjøre heltene til skurker og skurkene til helter, og folk biter på så det synger.

I en særstilling har vi Equinor. Det brede energiselskapet for hvilket vindkraft er både en forretningsmulighet og en livsfarlig konkurrent. Det faller ikke Hongset inn å vurdere om Equinor er en klimaprofitør, der selskapet profiterer både på å produsere olje og gass og vindkraft til havs med solid støtte fra skattebetalerne?

Denne schizofrenien er i dag en integrert del av selskapets forretningsstrategi, og en knakende bærebjelke i nasjonens økonomiske politikk. Equi-Nor. Norge i likevekt. En spagat er en likevekt like god som noen annen. Ikke sant?

Det hadde kanskje vært mulig å skille fakta fra fiksjon hvis Hongset hadde holdt seg til romansjangeren. Men det gjør han jo ikke. Aktiviteten er stor på en rekke plattformer, der han forsøker å presentere fantasiene sine som virkelighet. Et eksempel er hans leserinnlegg på vg.no nylig med tittel «Folket sa nei til mer vindkraft!». Her påstår Hongset blant annet at det er økt bruk av gass, og ikke vindkraft, som har ført til redusert bruk av kull og reduserte utslipp i Tyskland de siste par årene. Liknende synspunkter har med jevne mellomrom blitt framført av Odd Handegård på diverse kommunikasjonsplattformer, og kanonisert landsdelssynser Rolf Seljelid har hatt ubegrenset tilgang til Nordlys’ spalter for å messe Hongsets budskap gjennom sine «refleksjoner».

Det er deprimerende at slike påstander får lov til å feste seg, all den stund det er enkelt å dokumentere at de ikke stemmer. Gassforbruket i Tyskland gikk ned fra 2017 til 2018, sammen med både kull og olje. Vind og sol øker, selv om veksten har vært noe lavere de to siste årene enn gjennomsnittet de siste ti år. Likevel er veksten i vindkraft tilstrekkelig til å produsere like mye elektrisitet som har gått tapt gjennom reduksjon av kullkraften. Disse tallene framgår av BP Statistical Review of World Energy 2019, som er den mest autoritative datakilden når det gjelder verdens energiforbruk. I fiksjonens verden er imidlertid fakta bare et forstyrrende element som ødelegger det gode, selvbekreftende eventyret om Norge.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.